Redigerer Oscar Wilde (avsnitt)

== To års fengsel ==
Constance hadde sendt sønnene til [[Sveits]]. Nå reiste også hun.<ref>Mervyn Holland: ''Oscar Wildes familiealbum'' (s. 184)</ref>
Wilde ble 25. mai 1895 funnet skyldig i å ha begått homoseksuelle handlinger og dømt til to års hardt straffarbeid. Han ble først fengslet i Pentonville, deretter i [[Wandsworth]], og til slutt i [[Reading (Berkshire)|Reading]]. I  Pentonville ble Wilde ansett som rustet til «hardt arbeid». Han måtte stå opp kl. 6 og legge seg kl. 9. [[Diaré]] var så utbredt at vaktene ble dårlige av stanken når de åpnet cellene om morgenen. De første månedene fikk ikke Wilde ha noen [[madrass]], men sov på bare trebunnen. Han brukte flere måneder på å venne seg til fengselskosten: Velling, bønner, og én gang i uken kaldt kjøtt, så han gikk ned 11 kilo. 4. juli ble han overført til Wandsworth-fengselet, der maten var enda verre, og hvor han skulle betjene en [[tredemølle]], stående i en kasse med venstre fot på den høyeste [[pedal]]en, og høyre på den laveste. Etter tre dager var diareen hans så ille at han ble innlagt på sykestuen, der han fikk lov å snakke med andre fanger. Etterpå ble han satt til «lett arbeid», dvs. rensing av fire pund [[lin]] daglig i sin egen celle. Fingrene hans ble såre av å plukke gamle tau fra hverandre, så de kunne [[tjære]]s og brukes til tetningsmateriale. Den liberale politikeren Haldane sørget imidlertid for at han fikk tilgang til bøker, selv om ''[[Madame Bovary]]'', som han bad om, ble avslått som upassende.<ref>Barbara Belford: ''Oscar Wilde – a certain genius'' (s. 265-7)</ref>

Queensberry forlangte å få dekket 677 pund til saksomkostninger, og Wilde måtte møte frem på det offentlige kontoret som erklærte ham [[bankerott]]. Utenfor stod Ross for å kunne ta av seg hatten for ham: «Menn er kommet til himmelen for mindre enn det,» skrev Wilde, som med bitterhet konstaterte at Douglas lot som ingenting, selv om beløpet var «mindre enn halvparten av hva jeg spanderte på deg i løpet av tre korte sommermåneder». Tvert om planla Douglas å offentliggjøre utsnitt av Wildes brev i den franske skandalepressen. Wilde ble dømt nettopp på grunnlag av brev han hadde skrevet til Douglas, og var sjokkert over at Douglas bak hans rygg ville offentliggjøre kjærlighetsbrev han hadde skrevet til ham fra fengselet. Ikke minst belastet det forholdet til Constance, som nå vurderte [[skilsmisse]]. Hun ombestemte seg likevel, etter at Wilde i et brev tryglet henne om å fortsette ekteskapet.<ref>Juliet Gardiner: ''Oscar Wilde'' (s. 142-4)</ref>

Wilde satt ut fengselsstraffen sin til siste dag, og fikk ikke lov å snakke med noen.<ref>Juliet Gardiner: ''Oscar Wilde'' (s. 141)</ref> En gang han besvarte en vennlig ytring fra en medfange, tok han på seg skylden for å ha snakket først, og ble straffet med to ukers isolering. En gang snudde han på hodet i [[kapell]]et og ble som straff fratatt madrassen sin. En morgen ramlet han og slo høyre øret mot steingulvet. Det påførte ham en skade som kom til å koste ham livet.<ref>Barbara Belford: ''Oscar Wilde – a certain genius'' (s. 267-9)</ref>

Moren hans døde 3. februar 1896, etter å have bedt innstendig om å få treffe sin sønn en siste gang. Det ble avslått.<ref>Mervyn Holland: ''Oscar Wildes familiealbum'' (s. 191)</ref> Wilde sa at den natten hun døde, hadde hun vist seg for ham i cellen, kledd i overtøy. Han bad henne ta av seg kappen og sette seg, men hun ristet trist på hodet og forsvant. Constance, som hadde bosatt seg i [[Genova]] med barna, dro hele veien fra Italia for selv å overbringe Wilde nyheten om hans mors død, som hun visste ville knuse ham helt. Han sa: «Ja, jeg vet det alt.» En gang hadde han fått en middagsinvitasjon til «Tretten-klubben», hvis formål var å bekjempe [[overtro]], og hvor man var tretten gjester ved tretten bord. Han takket nei: «Jeg elsker overtro, som det elementet som fargelegger tanke og [[fantasi]].» I 1893 hadde grev Louis Hamon undersøkt håndflatene hans: «Venstre hånd er en konges hånd, men den høyre er hånden til en konge som sender seg selv i [[eksil]].»<ref>Mervyn Holland: ''Oscar Wildes familiealbum'' (s. 135-6)</ref> «Når?» spurte Wilde. «Noen få år fra nå av...mellom ditt 41. og 42.år,» svarte Cheiro. I juli 1894 gikk Wilde også til fru Robinson, som han kalte «[[sibylle]]n i Mortimer Street». Hun sa: «Jeg ser et strålende liv for Dem til et visst punkt. Der ser jeg en mur. På den andre siden av muren ser jeg ingenting.» Wilde mente at det dreide seg om hans mors død.<ref>Barbara Belford: ''Oscar Wilde – a certain genius'' (s. 231)</ref>

I fengselet fikk han bare lov til å skrive og ta imot et brev hver tredje måned. 20. november 1895 fikk Haldane ham overført til Reading-fengselet. Under transporten måtte han stå en halv time i fangedrakt og håndjern på en perrong på den sterkt trafikkerte Clapham Junction, der reisende kom strømmende til, hånlo og spyttet på ham. Wilde var 1,87 meter høy og lett å få øye på. Et år etterpå gråt han hver dag på det klokkeslettet da ydmykelsen fant sted. I Reading ble han satt til arbeid i hagen og biblioteket, og å binde inn bøker i brunt papir.<ref>Barbara Belford: ''Oscar Wilde - a certain genius'' (s. 268-9)</ref> Senere fikk han etter dispensasjon penn og papir, og skrev i starten av 1897 et langt brev til Douglas, kjent som ''De Profundis'' (= fra dypet). Han fikk ikke tillatelse til å sende det, men etter løslatelsen bad han Ross om å lage en kopi og sende originalen til Douglas. Ross gjorde klokelig det motsatte, for Douglas ødela den tilsendte kopien i et raserianfall.<ref>Mervyn Holland: ''Oscar Wildes familiealbum'' (s. 188-9)</ref> Ross utga etter Wildes død brevet i en meget forkortet versjon (omtrent en tredjedel) med tittelen ''De Profundis'' (1904). Det ble først utgitt i sin helhet i 1962.

Vennene hans møtte Wilde ved løslatelsen, deriblant Ada Leverson, som han hilste med ordene: «Sfinks, så vidunderlig av deg å vite akkurat hvilken hatt du skal ha på deg kl syv om morgenen for å møte en venn som har vært bortreist!»<ref>Mervyn Holland: ''Oscar Wildes familiealbum'' (s. 192)</ref>

=== Wildes siste år ===
Etter løslatelsen forsøkte Wilde uten hell å gjenoppta sin karriere under navnet Sebastian Melmoth, som han hadde lånt fra ''Melmoth the Wanderer''; en skrekkroman skrevet av hans [[grandonkel]] Charles Maturin og utgitt i 1820.<ref>Maturin, Charles: [http://ebooks.adelaide.edu.au/m/maturin/charles/melmoth/ ''Melmoth the Wanderer''] {{Wayback|url=http://ebooks.adelaide.edu.au/m/maturin/charles/melmoth/ |date=20110414120626 }}, e-bok</ref> Melmoth er halvt mann og halvt [[djevel]]. Fornavnet Sebastian kom av Wildes glede over kunstverk som skildret Sankt Sebastian. «''Fair as Sebastian and as early slain,''» hadde han skrevet i sin [[ode]] ved [[Keats]]' grav i 1877.<ref>[[#refGardiner1995|Gardiner 1995]], s. 149.</ref> Constance, som nå var bosatt med barna i [[Genova]], bidro til hans underhold med 150 pund i året, men på den uttrykkelige betingelsen at han ikke traff Douglas.<ref>[[#refHolland1998|Holland 1998]], s. 146.</ref> Douglas' mor på sin side hadde også satt som betingelse for sin understøttelse av sønnen at han holdt seg unna Wilde. Wilde ønsket heller ingen gjenforening. «Hold for enhver pris Bosie unna!» sa han til vennene sine da han kom ut av fengsel. «Han spilte engang [[terning]] med sin far om livet mitt og tapte.»<ref>[[#refHolland1998|Holland 1998]], s. 190.</ref> Wilde var fast bestemt på å skape seg et nytt liv. I eksil i [[Dieppe]] begynte han å skrive ''The Ballad of Reading Gaol'', som ble utgitt av Leonard Smithers, «den lærdeste erotomanen i Europa», da ingen annen [[forlegger]] ville ta i den.<ref>[[#refHolland1998|Holland 1998]], s. 200.</ref> I Dieppe omgikkes han kunstnere som [[Fritz Thaulow]]. Han fortalte Thaulow at han arbeidet på et [[essay]] han kalte ''A Defence of Drunkenness'' (et forsvar for fyll).<ref>[[#refBelford2000|Belford 2000]], s. 281.</ref>

Douglas bombarderte Wilde med brev som han besvarte. «''My darling Boy''», het det snart. Men Constance nektet ham å møte sønnene sine, selv om hun sendte bilder av dem. Hun skrev med ukarakteristisk voldsomhet: «Jeg ''forbyr'' deg å møte lord Alfred Douglas. Jeg forbyr deg å vende tilbake til det skitne, sinnssyke livet ditt... Jeg forbyr deg å komme til Genova.»<ref>[[#refGardiner1995|Gardiner 1995]], s. 151.</ref>
 
Douglas' planlagte ankomst i Dieppe ble først forpurret av farens trussel om skandale. Senere påstod Douglas at han manglet penger til billetten, men omsider, 28. august 1897, steg han av toget i [[Rouen]]: «Stakkars Oscar gråt da jeg møtte ham på stasjonen. Vi gikk rundt hele dagen, arm i arm eller hånd i hånd, fullkomment lykkelige.» Natten ble tilbrakt på hotell, og Wilde sa: «Alle er rasende på meg for å ha gått tilbake til deg, men de forstår oss ikke.» Sammen leide de en villa med fire tjenere ved [[Napoli]]. Byen var kjent for sine gategutter, og Wilde sa: «Den greske [[bronse]]n hviler på muséene om dagen, og kan ses på gatene om natten... Jeg er forlovet med en fisker av uvanlig skjønnhet, atten år.» Constance hørte om utsvevelsene, og stanset understøttelsen. Wilde var rasende: «Hvordan kan hun innbille seg at hun kan påvirke eller kontrollere mitt liv?... Kvinner er så smålige, og Constance har ingen fantasi. Kanskje vil hun ha en ny rettssak som hevn; i så fall kan hun si at hun for første gang i sitt liv har påvirket meg. Jeg vil for himmelens skyld ønske at hun lar meg i fred.» Så gjorde hun det.<ref>[[#refBelford2000|Belford 2000]], s. 285–88.</ref>

Wilde så aldri igjen familien sin. Den sommeren hadde Constance tilbrakt i [[Schwarzwald]] med sønnene før hun dro tilbake til Italia, og de til skolegang i henholdsvis [[Heidelberg]] og [[Monaco]]. Senere fortalte Wilde at «Bosie i endeløse brev hadde tilbudt meg et hjem. Han tilbød meg kjærlighet, hengivenhet og omsorg, og lovte at jeg aldri skulle mangle noe. Etter 4 måneder godtok jeg tilbudet hans, men da vi møttes, fant jeg ham uten penger, uten planer, og han hadde glemt alle løftene sine. Hans eneste plan var at jeg skulle skaffe oss begge noen penger, hva jeg gjorde, 120 pund. Bosie levde nok så fornøyd på dem. Men da det ble hans tur å bidra, ble han forferdelig, uvennlig, sjofel og gjerrig, unntatt når det dreide seg om hans egen fornøyelse, og da det tok slutt på understøttelsen min, reiste han sin vei. Det er, naturlig nok, den bitreste erfaringen i et bittert liv.»<ref>[[#refGardiner1995|Gardiner 1995]], s. 152.</ref>

Douglas fortalte sin mor at han hadde «mistet den heftige lengselen etter hans selskap som jeg hadde før, og som skapte et smertefullt tomrom når han ikke var hos meg... Hvis jeg ikke hadde møtt ham igjen og levd sammen med ham i to måneder, ville jeg ''aldri'' kommet over lengselen etter ham». Lykkelig dekket hans mor de ubetalte regningene for villa og hotell i Napoli. Wilde syntes han samtidig kunne fått betalt de 500 pund som hadde gjort ham [[bankerott]], som en æresgjeld, men Douglas mente at en ''gentleman'' normalt ikke betaler sin æresgjeld, og at ingen av den grunn tenker dårligere om ham.<ref>[[#refBelford2000|Belford 2000]], s. 288–89.</ref>

12. april 1898 sendte Wilde et fortvilt [[telegram]] til Ross: Constance var død, bare førti år gammel, etter enda en operasjon for ryggproblemene etter fallet i Tite Street. Wildes understøttelse ble nå utbetalt uten betingelser.<ref>[[#refGardiner1995|Gardiner 1995]], s. 153.</ref> Hans største suksess, ''The Importance of Being Earnest'', ble for første gang utgitt i 1899, men det ble stadig ansett for upassende å sette navnet hans på omslaget, så i stedet stod det «av forfatteren til ''Lady Windermere's fan''». Wilde hadde nå tapt motet helt: «Jeg skrev da jeg ikke kjente livet. Nå som jeg kjenner meningen med livet, har jeg ingenting mer å skrive.» Med Constances død var døren til barna stengt for alltid; Wilde bønnfalt formynderen om å få lov til å skrive til dem når de ble eldre, men fikk avslag.<ref>[[#refHolland1998|Holland 1998]], s. 196–200.</ref> «Min vei tilbake til et nytt liv ender i graven hennes.»<ref>[[#refBelford2000|Belford 2000]], s. 290.</ref>

Bosatt på det billige hotell d'Alsace i Paris pådro Wilde seg en alvorlig ørebetennelse. Han gjennomgikk en mislykket operasjon på hotellrommet i oktober 1900. 27. november hadde han utviklet [[meningitt]]. Ross ble tilkalt, og satt ved sengen da han døde tre dager senere. («[[Tapet]]et er redselsfullt; enten skal det vekk, eller så skal jeg!» og «Champagne – jeg dør over evne!)» Ross oppfylte hans siste ønske og hentet en katolsk prest, som opptok ham i [[den romersk-katolske kirke]], som han hadde beundret siden tyveårsalderen i Oxford, da han begynte å oppsøke katolske messer. Douglas kom for sent, men deltok i begravelsen i Saint Germain-des-Près-kirken. Den taktfulle hotellverten nevnte ikke Wildes gjeld, og dekket også legeregningene hans. «Å dø i Paris er faktisk en meget besværlig og dyr luksus for en utlending», skrev Ross da han i 1902 omsider hadde betalt Wildes utestående hotellregning, utstedt til «herr Melmoth».<ref>[[#refGardiner1995|Gardiner 1995]], s. 153–55.</ref>

=== Gravsted og ettermæle ===
[[Fil:Oscar Wilde memorial, Dublin, Ireland-27June2009.jpg|thumb|Statue av Oscar Wilde, utført av Danny Osborne, på Merrion Square i Dublin.]]
Wilde fikk en stakkarslig begravelse i en leid grav utenfor Paris' murer. Ni år senere, da konkursgjelden var betalt ved [[posthum]]t salg av verkene hans, fikk Ross råd til å flytte ham til det nåværende gravstedet på [[Le Père Lachaise]]-kirkegården i Paris.<ref>Mervyn Holland: ''Oscar Wildes familiealbum'' (s. 203)</ref> Constance ble gravlagt på Staglieno-kirkegården i Genova. Wilde besøkte graven hennes ett år etter hennes død: «Jeg ble dypt rørt – samtidig opplevde jeg det nytteløse i alle beklagelser.» Ordene "''wife of Oscar Wilde''" ble først skrevet på gravstenen i 1963.<ref>Mervyn Holland: ''Oscar Wildes familiealbum'' (s. 197)</ref>

På Wildes egen kiste kom det ved en feil til å stå ''Oscard'', som rimer på ''discard'' (= å kassere). ''-d'' ble fjernet etter protester fra Ross. En venninne av Wilde skjenket Ross 2000 pund til et gravmonument tegnet av Jacob Epstein. Da det ble reist i 1912, protesterte franske myndigheter mot figurens synlige kjønnsdeler, som så ble dekket av [[gips]]. Epstein nektet å endre verket sitt, og monumentet ble dermed stående slik til 1914. Ross døde i 1918. Etter eget ønske ble urnen hans plassert på baksiden av Wildes gravsten, men først i 1950, ved femtiårsdagen for Wildes død.<ref>Barbara Belford: ''Oscar Wilde - a certain genius'' (s. 309-10)</ref>

Alfred Douglas døde i 1945. Han avsverget homofili, ble katolikk, inngikk et ekteskap med poeten Olive Custance som varte i ti år og resulterte i sønnen Raymond, og ble redaktør av det litterære tidsskriftet ''Academy''. Som vitne i en rettssak uttalte han om Wilde: «''Jeg mener at han hadde en diabolsk innflytelse på alle han traff. Jeg mener at han er den største ondskapens makt som har vist seg i Europa de siste 350 år. Han var [[djevel]]ens udsending på enhver tenkelig måte. Han var en mann hvis hele formål i livet var å angripe og håne [[dyd]]en, og å undergrave den på enhver mulig måte, seksuelt og ellers.''» Selv anla Douglas sak mot ''Evening News'' i 1921, fordi avisen ved en misforståelse hadde satt en flengende [[nekrolog]] om ham på trykk. Han satt selv seks måneder i fengsel, da han hadde anklaget [[Churchill]] for å ha latt seg bestikke av en tysk bankier, [[Ernest Cassel]], til å inngi en villedende rapport om [[Jyllandsslaget]]. Det var Douglas' høyeste ønske å bli fengslet liksom Wilde, og under oppholdet skrev han diktet ''In Exelcis'', et tilsvar til Wildes ''De Profundis''.<ref>Barbara Belford: ''Oscar Wilde – a certain genius'', s. 310-311</ref>