Redigerer Opera (avsnitt)

=== Bel canto, Verdi og verismo ===
[[Fil:Giuseppe Verdi by Giovanni Boldini.jpg|miniatyr|venstre|[[Giuseppe Verdi]] (1813-1901), den fremste representanten av italiensk opera. Hans verker er stadig populære. <small>Portrettmaleri av Giovanni Boldini, 1886.</small>|240x240px]]
[[Bel canto]]-operabevegelsen blomstret på begynnelsen av 1800-tallet og eksemplifiseres av operaene til [[Gioachino Rossini|Rossini]], [[Vincenzo Bellini|Bellini]], [[Gaetano Donizetti|Donizetti]], Pacini, Mercadante og mange andre. Bel canto, som bokstavelig talt betyr "vakker sang", stammer fra den italienske stilistiske sangskolen med samme navn. Bel canto-linjer er vanligvis floride og intrikate, og krever ypperlig smidighet og tonehøydekontroll. Eksempler på kjente operaer i bel canto-stil inkluderer Rossinis ''[[Barbereren i Sevilla|Il barbiere di Siviglia]]'' og ''[[La Cenerentola]]'', samt Bellinis ''Norma'', ''La sonnambula'' og ''I puritani'' og Donizettis ''[[Lucia di Lammermoor]]'', ''[[L'elisir d'amore]]'' og ''[[Don Pasquale]]''.
[[Fil:Leopoldo Metlicovitz, 1904 - Madama Butterfly.jpg|miniatyr|høyre|Poster for [[Giacomo Puccini|Puccinis]] opera ''[[Madama Butterfly]]'' (1904).|293x293px]]
Etter bel canto-epoken ble en mer direkte, kraftfull stil raskt popularisert av [[Giuseppe Verdi]], som begynte med hans bibelske opera ''[[Nabucco]]''. Denne operaen, og de som skulle følge i Verdis karriere, revolusjonerte italiensk opera og endret den fra bare en visning av vokalfyrverkeri, med Rossinis og Donizettis verk, til dramatisk historiefortelling. Verdis operaer resonerte med den voksende ånden til italiensk nasjonalisme i tiden etter [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]], og han ble raskt et ikon for den [[Risorgimento|patriotiske bevegelsen]] for et enhetlig Italia. På begynnelsen av 1850-tallet produserte Verdi sine tre mest populære operaer: ''[[Rigoletto]]'', ''[[Il trovatore]]'' og ''[[La traviata]]''. Den første av disse, ''Rigoletto'', viste seg å være den mest vågale og revolusjonerende. I den utvisker Verdi skillet mellom arier og resitativ, som førte operaen til å være "en uendelig rekke duetter". ''La traviata'' var også en roman. Den forteller historien om en [[kurtisane]], og blir ofte sitert som en av de første "realistiske" operaene, fordi den fokuserer på tragediene i det vanlige livet og samfunnet i stedet for å ha store konger og skikkelser fra litteraturen. Etter disse fortsatte han å utvikle stilen sin, og komponerte kanskje den største franske [[Grand opéra|grand operaen]], ''[[Don Carlos (opera)|Don Carlos]]'', og avsluttet karrieren med to [[William Shakespeare|Shakespeare]]-inspirerte verk, ''[[Otello]]'' og ''[[Falstaff]]'', som avslører hvor langt italiensk opera hadde vokst i raffinement siden begynnelsen av det 19. århundre. Disse to siste verkene viste Verdi på sitt mest mesterlige orkestrerte, og er begge svært innflytelsesrike og moderne. I ''Falstaff'' setter Verdi den fremtredende standarden for form og stil som ville dominere operaen gjennom det tjuende århundre. I stedet for lange, suspenderte melodier inneholder ''Falstaff'' mange små motiver og mottoer, som i stedet for å bli utvidet, blir introdusert og deretter forkastet, bare for å bli tatt opp igjen senere. Disse motivene blir aldri utvidet, og akkurat som publikum forventer at en karakter skal kaste seg ut i en lang melodi, snakker en ny karakter og introduserer en ny setning. Denne operatrendene dikterte operaen fra Verdi og fremover og utøvde enorm innflytelse på hans etterfølgere [[Giacomo Puccini]], [[Richard Strauss]] og [[Benjamin Britten]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.richardstrauss.at/strauss-and-wagner.html|tittel=STRAUSS AND WAGNER|besøksdato=2021-09-15|språk=de|verk=www.richardstrauss.at}}</ref>

Etter Verdi dukket det sentimentale "realistiske" melodramaet av verismo opp i Italia. Dette var en stil introdusert av [[Pietro Mascagni]]s ''[[Cavalleria rusticana]]'' og [[Ruggero Leoncavallo]]s ''[[Pagliacci]]'' som kom til å dominere verdens operascener med så populære verk som Giacomo Puccinis ''[[La bohème]]'', ''[[Tosca]]'' og ''[[Madama Butterfly]]''. Senere har italienske komponister, som Berio og Nono, eksperimentert med modernisme.<ref>''Oxford Illustrated History of Opera'', Chapters 5, 8 and 9. ''Viking Opera Guide'' entry on Verdi.</ref>