Redigerer Ole Bull (avsnitt)

== Myllarguten ==
Høsten 1848 spilte Ole Bull på [[hardingfele]] i [[det norske studentersamfund]], og ikke lenge etter ble han oppfordret til å invitere en bygde&shy;spelemann til [[Christiania]]. Resultatet av dette ble den berømte begivenheten i Logen 15. januar 1849. Bull gikk ut i pressen på forhånd og reklamerte for [[Myllarguten]]. I ''Årbok for norsk folkemusikk'' 2003 kan man lese: 
::«Det var utsolgt hus, og 700 personer kom ikke inn. 1500 personer fra det høyere borgerskap, deriblant mange musikk-kunnige, klappet for Myllarguten. [[Ivar Aasen]] var også til stede. «Meget Bifald», noterer han i dagboka si».<ref>''Årbok for norsk folkemusikk'' 2003, s. 139, artikkelen «Tanker omkring det nasjonale, nasjonalromantikk og folkemusikk i et historisk perspektiv» av [[Dagne Groven Myhren]].</ref>

Ole Bull hadde også en musikkfaglig interesse for folkemusikken. Han studerte Myllargutens spill og skrev ned slåtter etter ham. En av hans transkripsjoner etter Myllarguten er tatt med i verket ''Norsk folkemusikk. Hardingfeleslåttar''.<ref>''Årbok for norsk folkemusikk'' 2003 s. 141</ref>

Bull hadde kontakt med spelemenn resten av livet, og turnerte sammen med [[Knut Fosslia]] fra [[Krødsherad]] da han var i Amerika i [[1860-årene]].{{Trenger referanse}} Han fikk også oppleve [[Ola Mosafinn]] fra Voss som besøkte ham i hjemmet hans sammen med [[Edvard Grieg]].

At Bull verdsatte hardingfele&shy;musikken og dertil trakk en av dens fremste representanter frem i offentlighetens lys, skulle etter hvert få mye å si for utviklingen av et norsk nasjonalt tonespråk. Det er ikke for ingenting at hardingfela pryder forsida av bind 2 av ''Norges musikkhistorie'', det som behandler perioden 1814–1870: «Den interesse som kunstmusikken møtte hardingfela med i Ole Bulls skikkelse, og som ble fulgt opp av Edvard Grieg og Johan Halvorsen, var av uvurderlig betydning. [...] Selv om de benyttet hardingfelemusikken som grunnlag for å skape en nasjonal kunstmusikk, respekterte de hardingfelemusikken som kunst på egne premisser»<ref>''Norges musikkhistorie'' 1814–1870, s. 123</ref>