Redigerer Olav Tryggvasons saga (avsnitt)

== Snorres litterære grep ==
Snorre Sturlasson er en sagaforteller og som alle sagaskribenter er hans fortellinger preget av ytre handlinger, få forklaringer og beskjeden argumentasjon og ingen beskrivelser av menneskenes indre liv. ''Olav Tryggvasons saga'' er intet unntak. Selv om Snorre Sturlasson manglet mange av de forfattergrep som moderne forfattere har til disposisjon var han ingen primitiv stilist. Han utnyttet til fulle de redskap han hadde tilgjengelig, og hva personene ikke kan uttrykke på det indre, tankemessige planet uttrykker de til fulle i de ytre: ikke bare i fysisk handling, men også  handlingsamtaler. Dialoger, samtaler og argumentasjoner er ikke bare tomt snakk, men uttrykker handlinger i seg selv.

Hvor enn leseren går inn i ''Olav Tryggvasons saga'' vil man møte ulike aktører som handler ved hjelp av ord. Aktørene samtaler, de gir hverandre løfter og råd og de lyver og baktaler hverandre. Aktørene gjør noe, de handler, gjennom det de sier. Det er talehandlinger, slik forfatteren [[Terje Hillesund]] har utdypet i et essay fra [[1994]].<ref>Hillesund, Terje: ''«Dette kunne vel bli din bane!» Talehandlinger i Olav Tryggvasons saga''. NORSKRIFT nr.84 1994.</ref>

Om man trekker i fra de partier som egentlig angår ''Håkon jarls saga'' er det fem sentrale hendelser som angår Olav Tryggvason i hans saga: Det er [[Sigrid Storråde]]s spådom og trussel, det er [[Tyra Haraldsdatter]]s egging, det er Sigrids egging av [[Svein Tjugeskjegg]], det er [[Sigvalde jarl]]s svik, og det er til slutt – klimakset – [[slaget ved Svolder]].

Man merker seg at kvinner er sentrale for å utløse konfliktene i handlingen. Det er kanskje ikke helt historisk, men det er svært virkningsfullt gjort av Snorre. Kvinnene har ikke menns våpen og maktbruk, men de har ordets makt og som de benytter med all den sprengkraft disse har. Ved å dikte opp personenes talehandlinger makter Snorre på en ytterst elegant måte å forklare historien ved å vise både bakgrunn og årsakssammenhenger som fører til Olav Tryggvasons fall.

Et typisk eksempel som Terje Hillesund benytter er den hendelsen når Astrid fra Jæren har flyktet til Sverige med spedbarnet Olav. Eiriksønnenes mor Gunnhild ser barnet som en trussel og vil ha det ryddet av vegen. Hun sender sendebudet Håkon til Sverige og stormannen Håkon Gamle hvor Astrid har søkt tilflukt hos. I sitatet under er de verb og substantiv som peker på talehandlinger market i '''halvfet''' (tykke bokstaver) mens talehandlingenes innhold er market i [[kursiv]] (skråstilte bokstaver):

<blockquote>Så kom Håkon frem med '''ærendet''' sitt for sveakongen. Han '''sa''' at ''Gunnhild'' '''hadde sendt bud''' og '''bedt om''' ''at kongen måtte støtte ham, så han kunne få med seg Olav Tryggvason til Norge. «Gunnhild vil ta ham til oppfostring,»'' '''sa''' han. Kongen ga ham menn med, og de rei til Håkon Gamle. Håkon '''ba med mange vennlige ord''' ''Olav om å bli med seg.''  Håkon Gamle '''svarte pent''' og '''sa''' at mora fikk '''rå''' ''for om han skulle bli med'', og Astrid ''ville ikke for noen pris at gutten skulle reise''. Sendemennene fór sin veg, og '''sa''' til kong Eirik ''hvordan det hadde gått.''</blockquote>

Annet enn hva som blir sagt blir fortalt. Gunnhilds sendebud Håkon ber om at Gunnhild får Olav til fostring. Astrid vil ikke gå med på dette. Begge parter vet at det ligger mer i ordene enn det som blir uttrykt. Gunnhild har vikarierende motiver og tilbudet er ikke vennlig, men det kommer først til uttrykk når man sammenligner sitatet over med det neste:

<blockquote>Sendemennene kom til Håkon Gamle og '''krevde''' at ''han skulle la gutten følge med dem ''. Da han ''ikke var villig til dette '', '''brukte''' de '''grove ord''', '''lovte''' at ''han skulle få svi for det'' og var fælt sinte.</blockquote>

Snorre gjengir aktørenes ønsker, krav, trusler og svar. Det er kun én av talehandlingene som blir gjengitt i direkte sitat: «Gunnhild vil ta ham til oppfostring,» sa han.