Redigerer Olav Engelbrektsson (avsnitt)

=== Feide med Vincens Lunge og fru Inger ===
Øystein Rian mener at Olav Engelbrektsson opptrådte forsiktig overfor kongen de påfølgende årene, selv om han antageligvis støttet Lunge prinsipielt.<ref name="NBL" /> Lunges egenrådige linje svekket derimot erkebiskopens stilling i riksrådet. Samholdet i riksrådet ble også svekket av Lunges feide med riksråd [[Johan Kruckow]], hans påtrykk for å skifte ut lensherren på Akershus, og hans innblanding i tvister om arvegods og forleninger. Lunge kom i uvennskap med biskopene i Bergen og Stavanger, [[Olav Torkellsson]] og [[Hoskuld Hoskuldsson]]. Snart nok var han også gjenstand for erkebiskopens mistro.<ref>[[#Rian|Rian (1995)]], s. 19–21 og 33–34, [[#Hamre|Hamre (1998)]], s. 316 og [[#Dybdahl|Dybdahl (2005)]], s. 120–121.</ref> Antageligvis var det lange avstander og frykt for de mange kaperne og sjørøverne langs norskekysten som gjorde at riksrådet ikke kunne samles til møter i disse årene, men måtte brevveksle.<ref>[[#Rian|Rian (1995)]], s. 19–21.</ref>

[[Dalejunkeren|Daljunkeraffæren]] ble et vendepunkt. I 1527 kom daljunkeren, muligens Nils Stensson Sture, sønn av riksforstander [[Sten Sture den yngre|Sten Sture]], til [[Austråttborgen]]. Daljunkeren ledet et opprør fra [[Dalarna]] mot Gustav Vasa, og ble lovet hærfolk fra Lunge og hans svigermor, [[fru Inger til Austrått]]. Lunge sendte noen av daljunkerens menn for å slå i hjel Johan Kruckow, men Kruckow unnslapp. Da daljunkeren senere vendte tilbake til Norge, måtte Lunge be ham forlate landet, etter sterkt press fra kong Frederik I. Etter denne affæren ble Lunge tvunget til å avstå Bergenhus til [[Eske Bille]], og fikk til gjengjeld [[Nonneseter kloster (Bergen)|Nonneseter kloster]] med tilhørende gods. Av militære hensyn rev Lunge flere kirkebygg i Bergen og omgjorde Nonneseter til en befestet residens, Lungegården. Fru Inger måtte på sin side avstå sine len til svigersønnen [[Nils Lykke]].<ref>[[#Rian|Rian (1995)]], s. 19–21 og 33–34 og [[#Dybdahl|Dybdahl (2005)]], s. 120–121.</ref>

Olav Engelbrektsson var rasende over hva Lunge hadde foretatt seg i Bergen. Samtidig gikk rykter om Lunges og fru Ingers angivelige sympati for protestantismen. Olav forhandlet med den avsatte kong Christian II, som lovet troskap til katolisismen og støtte til erkebiskopen mot Lunge og fru Inger. Christian hevdet også å ha støtte fra sin svoger, keiser [[Karl V av Det tysk-romerske rike]]. Erkebiskopen beordret derfor Austråttborgen plyndret, tok kontroll over lenene, og tvang fru Inger på flukt til Bergen. Erkebiskopen fikk ingen støtte utenfra, og måtte derfor love kong Frederik I nytt troskap, slutte fred med Vincens Lunge og fru Inger, og betale erstatning for det som var røvet og ødelagt.<ref>[[#Dybdahl|Dybdahl (2005)]], s. 120–121.</ref>