Redigerer Olaus Magnus (avsnitt)

=== Forfatterskap ===
[[Fil:Olaus_Magnus_memorial_-_Santa_Maria_dell%27Anima_-_Rome,_Italy_-_DSC09695.jpg|thumb|Olaus’ gravstein i den tyske kirken [[Santa Maria dell’Anima]] i [[Roma]].]]  
Olaus skrev seg inn i en historietradisjon som utviklet seg i Sverige på 1400-tallet, med opphav i [[Jordanes]]' skrifter i [[folkevandringstiden]]. Ifølge denne tradisjonen nedstammet de svenske kongene fra [[Noa]]s sønnesønn [[Magog]], den første kongen i Sverige. Magogs etterkommere skulle ha slått seg ned i Sverige, og da landet til sist ble overbefolket, brøt goterne opp fra [[Gøtaland]]; opprinnelig var de altså [[gøter]], selv om de også var bosatt på [[Gotland]]. Disse gøtiske gotere ble oppgitt å være forfedre til [[hunere]] og [[amasone]]r, mens [[nordmenn]]s etterkommere var [[bulgarer]]e og [[pikter]]e. På ''Carta Marina'' er det avmerket 34 folkeslag med opphav i Norden, noen historiske, noen [[myte|mytiske]]. Selv forsøkte Olaus å bekjempe det han tok for å være overtro. Den uopplyste [[allmue]] tar eviggrønne trær for å være hellige, forklarer han, mens vi lærde vet jo at det er ormer med [[ormebol|bolet]] sitt under trærne som varmer opp røttene med [[åndedrett|pusten]] sin.<ref>Knut Kjeldstadli: «Om verdens beskaffenhet», ''Samtiden'' nr 2 i 1991</ref>

Brorens kongekrønike hevdet, i samme ånd, en anerekke tilbake til [[Noas Ark]]. Verket er en rekke illustrerte biografier om over 200 konger - gode og dårlige - fra Magog til [[Gustav Vasa]] som kom på tronen i 1523, Johannes Magnus’ samtid.<ref>[https://www.researchgate.net/publication/326184491_Lions_Hares_and_Donkeys_Illustrating_Regal_Traits_in_Johannes_Magnus%27_Historia_de_omnibus_Gothorum_Sueonumque_regibus_1554 Astrid M.H. Nilsson: ''Lions, Hares, and Donkeys: Illustrating Regal Traits in Johannes Magnus’ Historia]</ref>

Som etnolog, historiker og kartograf er Olaus Magnus i dag således mest kjent for sin [[patriot]]iske framstilling av Norden, [[Russland]] og [[Grønland]], farget av skrøner og [[folklore]]. Gjennom to teorier mener han å bevise hvorfor nordiske folkeslag er andre så overlegne. Hans [[astrologi]]ske teori var at Norden står under gunstige [[stjernebilde]]r som Lille og [[Karlsvognen|Store Bjørn]]; gunstige rett og slett fordi de er kalde. Men kirken var motstander av astrologien, siden den står i konflikt med læren om [[fri vilje]].<ref>[https://www.faust.com/legend/astrology/church-astrology/ Kirken og astrologi]</ref> Klimateorien hans var at kulde er nøkkelen til djervhet og mot, og det er ikke småtteri heller: Ifølge Olaus Magnus ble nordboerne gjerne 160 år gamle, og under [[fekting|fekteøvelser]] hugget de av hverandre [[øyenbryn]]ene. Var det én som da blunket, ble han bortvist. Det milde klima sørpå derimot (i [[Danmark]]), frembrakte angivelig feige individer.<ref>Knut Kjeldstadli: «Om verdens beskaffenhet», ''Samtiden'' nr 2 i 1991</ref> Likevel fremhever han [[katt]]er som en god hjelp i det barske klimaet nordpå, for dem kan man holde inntil brystet som vern mot kulden.<ref>[https://forskning.no/arktis-historie-litteratur/biskopen-skrev-om-sjomonstre-og-et-krigersk-polarfolk-med-magiske-krefter/1825223 Elin Vinje Jenssen: «Biskopen skrev om sjømonstre og et krigersk polarfolk med magiske krefter», ''Forskning'' 14. mars 2021]</ref>

Olaus Magnus var i et [[dilemma]]. Ifølge [[Bibelen]] kom det onde nordfra, med Gog og Magog som [[Antikrist]]s forløpere, tolket som både [[viking]]ene og [[tyrker]]nes forsøk på å innta [[Wien]] i 1529. Olaus måtte få folk til å innse at Gog og Magog hverken var gotere eller magoter, men hans positive syn på goterne var i strid med samtidens oppfatning av dem. Løsningen ble å hevde at goterne, særlig [[Teoderik den store]], viste en mild fremferd da de erobret [[Romerriket]] og videreførte denne stormakten. Dermed var det angivelig [[Gud]]s forsyn som sørget for at goterne var krigerske, så de kunne erobre Roma og sikre [[kristendommen]]s videre utbredelse.<ref>Knut Kjeldstadli: «Om verdens beskaffenhet», ''Samtiden'' nr 2 i 1991</ref>

Med dette som utgangspunkt utga han sitt mest kjente verk, det 22 bind store ''[[Historia de Gentibus Septentrionalibus]]'' (1555), en litterær videreføring av kartarbeidet med tilføyelser av egne erfaringer, gjetninger og [[sagn]] basert på kilder som [[Saxo]], Jordanes og rene overleveringer. Slik gjengir han [[legende]]n om [[de hellige syv sovere]] som en hendelse som fant sted lengst nord ved [[Ishavet]]. Syv unge menn falt angivelig i dyp søvn i en [[hule]] ved foten av et høyt fjell ved havet. Før Olaus hadde også andre forfattere stedfestet legenden til [[Nord-Norge]]. I første versjon av legenden fant hendelsen sted under [[keiser Decius]]’ kristenforfølgelse i år 250, da syv unge menn i [[Efesos]] gikk i dekning i en [[grotte]] i Mont Celion etter å ha nektet å ofre til [[avgudsdyrkelse|avgudsbilder]]. Decius fikk huleinngangen blokkert med [[kampestein]]. Etter nesten to hundre år våknet de syv ungdommene da steinen ble veltet til side. De trodde selv at de bare hadde sovet én natt. Derfor fryktet de fortsatt keiserens straff, til de fikk vite at Efesos for lengst var blitt en kristen by.<ref>[http://arkeologi.blogspot.com/2018/01/sagn-pa-vandring.html] [[Frans-Arne Stylegar]]: ''Sagn på vandring'', 24. januar 2018</ref> 

Like ukritisk gjengir Olaus [[Gerald av Wales]]' påstand om å ha sett små, gåseaktige fugler klekkes ut av frukter på trær langs kysten av [[Irland]].<ref>[[Morten Strøksnes]]: ''Havboka'' (s. 312), forlaget Oktober, 2015, ISBN 978-82-495-1569-1</ref> Han gjengir også en tegning av en djevleaktig [[vette]] eller [[nisse]] i mannsskikkelse som koster i en stall. Vetten navngis ikke, men skildres som en menneskelignende hjelper som arbeider for menneskene om natten med omsorg for hester og kuer. Dette vesenet skulle fremdeles være vanlig i Norge.<Ref>[https://www.skepsis.no/et-norsk-nisseunivers/ Asbjørn Dyrendal: «Et norsk nisseunivers», ''Skepsis'' 12. desember 2007]</ref> Olaus fester lit til tradisjonen fra [[Aristoteles]] om at liv kan oppstå av seg selv: [[Bier]] oppstår fra døde okser, [[veps]] fra hester. [[Padde]]r ramler ned fra varme skyer. Han beretter om problemet folk har i [[Litauen]] med [[varulv]]er som spiser opp [[buskap]]en deres, og dessuten drikker opp [[øl]]et før de går. Når ølet er drukket, stabler nemlig varulvene øltønnene oppå hverandre, og da kan det ikke være snakk om vanlige [[ulver]].<ref>Knut Kjeldstadli: «Om verdens beskaffenhet», ''Samtiden'' nr 2 i 1991</ref>

Olaus skrev om nordområdenes skog[[troll]] og seks typer bergtroll, skogånder, [[havmann|havmenn]], [[alv]]er og [[gjenferd|gjengangere]]. [[Samer]] kunne selge de reisende [[vind]] om de ikke fikk bør. Han var opptatt av himmel og hav. I Olaus' verden frembringer himmelen stadig livsfrø som faller i havet der de danner utallige former som siden søker opp på jorden. Her er [[sjøku]], sjøhare og [[havmus]], og tidlige former av [[heks]]er og [[munk]]er, frukt og trær, [[sag]]er og [[sverd]]. Denne [[symmetri]]en avspeiles overalt. Det finnes fire verdenshjørner og fire elementer i naturen, og [[humoralpatologi|fire kroppsvæsker]] tilsvarende væskene i fjellene som har stivnet til [[metall]]årer, fordelt som organene i menneskekroppen. Fire vinder blåser og innvirker på oss. Sønnavinden avler [[pest]] fordi den fyller luften med skyer. [[Firfisle]]n minner oss om at det er trygt på klippen, [[allegori]]sk tolket til at det er trygt å bygge sitt liv på [[Kristus]]. Når et skip med [[kanon]]er av nedsmeltede [[kirkeklokker]] [[forlis]]er, utlegges dette som Guds straffedom.<ref>Knut Kjeldstadli: «Om verdens beskaffenhet», ''Samtiden'' nr 2 i 1991</ref>

Med Olaus’ beskrivelse av fiskeslag som knapt finnes i de språk som tales rundt [[Middelhavet]], aner man en viss hjemlengsel til Sverige.