Redigerer Olaudah Equiano (avsnitt)

=== Siste dager og testamente ===
Selv om Equianos død er nedtegnet i London i 1797 er, lokaliseringen av hans gravsted ikke dokumentert. En av hans siste adresser i London synes å ha vært Plaisterer's Hall i [[City of London]], hvor han gjorde opp sitt testamente den 28. mai 1796.

Etter å ha fullført sitt testamente flyttet han til John Street, Tottenham Court Road, nær Whitefield's Tabernacle. Det ble på 1950-tallet oppusset for kongregasjonalister, men er i dag den amerikanske kirke i London. Kirken har nylig satt opp en liten minneplate for Olaudah Equiano. Helt til sist bodde han Paddington Street i [[Middlesex]] hvor han døde, noe som ble rapportert i avisenes dødsannonser.

På 1790-tallet, under [[den franske revolusjon]] og nært på [[den amerikanske uavhengighetskrigen]], følte deler av det britiske samfunnet seg truet av åpen [[revolusjon]]. Reformvenner ble betraktet som mer mistenkelige enn i tidligere perioder. Equiano hadde vært aktivt medlem av London Corresponding Society, som kjempet for utvide stemmeretten til  [[arbeiderklassen]]. Hans nære venn Thomas Hardy, sekretær for forbundet, ble forfulgt av myndighetene (dog uten suksess) grunnet politisk aktivitet som ble forsøkt definert som forræderi. I desember 1797, åpenbart ikke klar over at Equiano hadde vært død i ni måneder, drev en skribent for det regjeringsstøttet organet ''Anti-Jacobin, or Weekly Examiner'', satire over Equiano for å ha vært på et fiktivt møte i Venner av Friheten.

Equianos testamente sørget for prosjekter han betraktet som viktige. Hadde hans datter Joanna dødd før hun hadde blitt 21 år og arveberettighet, ville halvparten av hans rikdom ha gått til Sierra Leone Company for å fortsette å gi støtte til vestafrikanere, og halvparten til Londons misjonsselskap som ga «utdannelse» oversjøisk. Denne organisasjonen hadde blitt opprettet tidligere november ved hertuginnen av Huntingdons Spa Fields Chapel. Ved tidlig på 1800-tallet hadde misjonsselskapet blitt velkjent verden over for ikke å være tilknyttet et bestemt kirkesamfunn, skjønt det var hovedsakelig kongregasjonlistisk.