Redigerer Oktoberrevolusjonen (avsnitt)

== Bolsjevikene griper makten ==

=== Opptakten ===
[[Fil:А Ф Керенский.jpg|thumb|upright|[[Aleksandr Kerenskij]] hadde ledet [[Den russiske provisoriske regjering|den provisoriske regjeringen]] siden juli 1917. Regjeringen var kraftig svekket da høsten kom, og på tross av at den var kjent med bolsjevikenes revolusjonsplaner på forhånd klarte den ikke å komme med virksomme mottiltak. ]]
Bolsjevikene stod relativt svakt i Russland, og slagordet «all makt til sovjetene» hadde hatt lite annet enn symbolsk verdi siden april. Dette ble endret med [[Kornilov-affæren]] i september{{GREG}}, da høyreorienterte krefter forsøkte å gripe makten. De høyreorientertes kuppforsøk var i seg selv mislykket, men det førte også med seg at de moderate kreftene tapte kontroll over arbeiderrådene i Petrograd og Moskva. Det var nå Lenins bolsjeviker som kontrollerte arbeiderrådene i landets to største byer.<ref name="Fitzpatrick-809" />

Den andre allrussiske sovjetkongress skulle tre sammen i november{{GREG}}, og bolsjevikene var i utgangspunktet usikre på strategien frem mot dette. Lenin skrev fra gjemmestedet sitt i Finland og agiterte for en væpnet maktovertagelse så snart som mulig, men resten av bolsjevikledelsen var mer avholdende. Disse mente at tiden var på deres side, og så på væpnet maktbruk som unødvendig gambling. Dessuten så de på Lenins ord og handlinger som motstridende: Hvorfor var han fortsatt i Finland nå som bolsjevikene kontrollerte Petrograd?<ref name="Fitzpatrick-809-117" />

[[Lev Trotskij]] gikk aldri ut mot Lenins linje offentlig, men han var sannsynligvis tvilende til partilederens strategi. De to partikameratene [[Grigorij Zinovjev]] og [[Lev Kamenjev]] opponerte imidlertid åpenlyst, og mente det var uansvarlig å gå inn for et kupp når partiet sannsynligvis ikke ville klare å beholde makten på egen hånd. Når Zinovjev og Kamenjev offentliggjorde tankene sine under fullt navn i [[Maksim Gorkij]]s mensjevik-avis ''Novaja Zjizn'' skal Lenin ha blitt rasende &ndash; ikke bare ble de interne stridighetene kjent utenfor partiet, men her snakket man også åpent om bolsjevikenes hemmelige revolusjonsplaner.<ref name="Fitzpatrick-826" />

Zinovjev og Kamenjevs utspill endte faktisk opp med å gjøre ting lettere for Lenin, for nå var partiet satt i en posisjon der det var vanskelig ''ikke'' å handle. Petrograds arbeidere var tungt bevæpnet og under bolsjevikenes kommando, og når statsminister [[Aleksandr Kerenskij]] ikke hadde kommet med mottiltak mot de ikke lenger hemmelige revolusjonsplanene hadde han vist at han var svak og uten reell kontroll over byen. Tyske tropper nærmet seg også Petrograd, og Kerenskij-regjeringen var dermed ikke i en posisjon hvor de kunne kreve avvæpning av arbeiderne.<ref name="Fitzpatrick-834" />

=== Petrograd-kuppet og den nye regjeringen ===
[[Fil:Lenin and stalin crop.jpg|thumb|upright|[[Vladimir Lenin]] og [[Josef Stalin]]. Lenin ble leder for den nye bolsjevik-regjeringen, mens Stalin ble folkekommissær for nasjonalitetsspørsmål.]]
Tidlig i november{{GREG}} skjedde ting raskt. Petrograd-arbeiderrådet satte sammen en militær revolusjonskomité, under Trotskijs ledelse. Trotskij fikk så soldatene i Petrograd-garnisonen med på sin side. Kerenskij svarte med å prøve å få ledelsen i den militære revolusjonskomitén arrestert, uten å lykkes. Nå satte Lenin i gang kupp-planene, og om kvelden den {{JULGREGDATO|6|11|1917|Kort="sann"}} tok bolsjevikvennlige tropper kontrollen over nøkkelposisjoner i Petrograd. De møtte liten militær motstand. [[Den russiske provisoriske regjering|Den provisoriske regjeringen]], som hadde styrt landet siden Februar-revolusjonen, ble bedt om å gå av. Regjeringen oppholdt seg i [[Vinterpalasset]], som ble omringet av bolsjevikene og stormet dagen etter. Flesteparten av ministerne ble arrestert, mens Kerenskij klarte å snike seg unna forkledd som sykepleier.<ref name="McCauley-39-40" />

Den andre allrussiske sovjetkongress startet forhandlingene om kvelden {{JULGREGDATO|7|11|1917|Kort="sann"}}. Bolsjevikene og deres allierte i en venstreorientert utbrytergruppe fra [[Det sosialistrevolusjonære partiet]] hadde flertall her, mens resten av de sosialistrevolusjonære og mange mensjeviker valgte å forlate forsamlingen i protest mot voldsbruken dagen før. Trotskij ble valgt til kongressens formann, og han erklærte her at den forrige regjeringen nå var «havnet på historiens skraphaug» &ndash; et uttrykk som senere ble del av det allmenne politiske ordforrådet. Lenin foreslo omfattende reformer under kongressen, og alt jorbruksland eiet av staten, kirken eller godseiere ble nå delt ut til landets småbrukere. Dessuten gikk Lenin inn for våpenhvile med [[sentralmaktene]] med øyeblikkelig virkning, noe som ble vedtatt uten motstemmer.<ref name="McCauley-48-49" />

Bolsjevikene fikk nå dannet en ny regjering, ledet av Lenin. Lenin ville ikke videreføre den gamle «borgerlige» begrepsbruken med ''ministere'' og ''ministerråd'', og Trotskij foreslo derfor de nye betegnelsene ''folkekommissær'' og ''Folkekommissærenes råd'' ([[Sovnarkom]]). Lenin likte de nye navnene, da de skal ha «luktet av revolusjon». Han fikk fylt alle plassene i Sovnarkom med lojale bolsjeviker, blant dem georgieren [[Josef Stalin]] (folkekommissær for nasjonalitetsspørsmål) og [[Aleksej Rykov]] (folkekommissær for innenrikssaker). Lenin hadde først lekt med ideen om å gi innenrikssakene til Trotskij, men vurderte det til at det antisemittiske russiske samfunnet ville ha store problemer med å ha en jøde som øverste leder for landets politimyndighet. Trotskij ble derfor heller gjort til folkekommissær for utenrikssaker.<ref name="McCauley-49" />

=== Oppløsningen av grunnlovsforsamlingen ===

I november{{GREG}} var det blitt valgt 715 representanter til en ny grunnlovsforsamling. Delegatsammensetningen speilet landets sosiale struktur, og i et land med stort flertall av bønder vant også de sosialistrevolusjonære flest mandater med 370. Bolsjevikene var nest størst med 175, mens mensjevikene hadde 34. Det var også mange partiløse og representanter for mindre partier.<ref name="Egge-106" />

Grunnlovsforsamlingen møttes den {{JULGREGDATO|18|1|1918|Dagsformat="sann"}}, men ble oppløst av bolsjevik-tropper allerede neste dag. Lenins begrunnelse var at oktoberrevolusjonen hadde innført et «revolusjonært demokrati», som var overlegent det borgerlige demokratiet som grunnlovsforsamlingen representerte. Grunnlovsforsamlingen var dermed ikke lenger representativ. De andre partiene forsøkte å protestere på oppløsingen, men kunne lite gjøre ettersom maktapparatet var kontrollert av bolsjevikene. Enkelte forsøk på demonstrasjoner ble raskt slått ned med makt av bolsjevik-myndighetene, men i et land med svake demokratiske tradisjoner førte ikke Lenins stening av grunnlovsforsamlingen til reaksjoner av betydning ute blant folket.<ref name="Egge-106-107" />