Redigerer Odyssevs (avsnitt)

=== ''Iliaden'' ===
* ''Se hovedartikkel, [[Iliaden]]''

[[File:Antalya Museum - Sarkophag 5b Aphrodite verbirgt Paris.jpg|thumb|Afrodite skjuler Paris som er beseiret av Menelaos. Odyssevs ser på scenen. Relieff fra romersk sarkofag, 100-tallet e.Kr.]]
Odyssevs var en av de mest kjente greske krigerne under Trojakrigen. Ved siden av [[Nestor (mytologi)|Nestor]] og [[Idomeneus]] var han blant de mest tiltrodde rådgivere. Han kjempet alltid for den [[Akajere|akajernes]] sak,<ref>Hos Homer er akajerne hovedsakelig et kollektivt samlenavn på de grekere som beleiret Troja.</ref> særlig når det ble stilt spørsmål ved kongen, som i et tilfelle da [[Thersites]] hevet røsten mot ham. Da Agamemnon, i den hensikt å sette akajernes moral på prøve, fortalte om sin hensikt å forlate Troja, var det Odyssevs som gjeninnførte orden i grekernes leir.<ref>Bok 2.</ref> Senere, etter at mange av heltene hadde forlatt slagmarken på grunn av skader, blant dem også Odyssevs og Agamemnon, overtalte Odyssevs igjen Agamemnon om ikke å trekke seg tilbake. Sammen med to andre sendebud, ble han valgt i det mislykkete forsøket på å overtale Akilles til å vende tilbake til kampen.<ref>Bok 9.</ref>

Da [[Hektor]] foreslo tvekamp, var Odyssevs en av akajerne som motvillig meldte seg frivillig for å møte ham. [[Ajax (mytologi)|Ajax den store]], sønn av Telamon, var imidlertid den frivillige som til sist kjempet mot Hektor. Odyssevs støttet [[Diomedes]], en annen av de fremste krigerne til akajerne, under et suksessfullt angrep om natten for å drepe Rhesos, konge av Trakia og alliert av Troja, ettersom det hadde blitt spådd at om hans hester drakk fra elven [[Skamandros]] kunne Troja ikke bli erobret.<ref>Bok 10.</ref>

[[Fil:Aias body Akhilleus Staatliche Antikensammlungen 1884.jpg|thumb|Ajax frakter den døde Akilles: [[Attika|Attisk]] svartfigur ''[[lekythos]]'', ca. 510 f.Kr., fra Sicilia (Staatliche Antikensammlungen, München)]]
Etter at [[Patroklos]] hadde blitt drept, var det Odyssevs som rådet Akilles til å la akajerne få spise og hvile framfor å følge hans rasende vilje om å vende tilbake til slagmarken for øyeblikkelig å drepe trojanere. Til sist ga Akilles seg motvillig.

I løpet av lekene under begravelsen for Patroklos ble Odyssevs involvert i en brytekamp med Ajax, foruten også et kappløp. Med hjelp av gudinnen [[Athene]], som favoriserte ham, og til tross for [[Apollon]] hjalp de andre konkurrentene, vant han løpet og klarte uavgjort i brytekampen, til alles overraskelse.<ref>Bok 23.</ref>

Odyssevs har tradisjonelt i ''Iliaden'' blitt vurdert som Akilles motsetning eller antitese: mens Akilles' angst er overveldende og er selvdestruktiv, er Odyssevs oftest sett på som en mer gjennomsnittlig mann uten ekstreme kvaliteter, men kjent for sin beherskelse og diplomatiske evner. Han er mer konvensjonelt sett på som antitesen til «telemoniske» Ajax ettersom sistnevnte har bare muskelkraft å fare med, mens Odyssevs ikke bare er oppfinnsom (som bevist med hans ide om [[den trojanske hest]]), men er også en elegant taler i forsamlingen, en veltalenhet som best er demonstrert i sendebudet til Akilles i bok 9 av ''Iliaden''. Og de to er ikke bare motsetninger på abstrakt nivå, men ofte det motsatte i praksis; de har mange dueller og sammenstøt (som fortalt i neste seksjon).

Odyssevs er en [[aristokrati|aristokrat]] sammen blant andre heltmodige helter i ''Iliaden''. Det nevnes andre, enkelte fagmenn, smeder, tømmermenn, sannsigere og leger, som synes å ha høyere status enn eksempelvis kvinnelige fanger, som kalles for slaver, men som likevel ikke synes å være verre stilt enn andre. Odyssevs' folk deltar i den store krigstoktet til Troja, men de er knapt med i kampen som synes å være begrenset til nærkamp mellom tungt bevæpnede adelsmenn på begge sider. De deltar dog på forsamlingene, men uten talerett. Bare en gang våger en mann av folket å ta ordet. Det er det berømte avsnittet i ''Iliaden'' hvor Thersites tar ordet, som nevnt over, for å foreslå at man oppgir beleiringen av Troja. Øyeblikkelig slår Odyssevs ham over ryggen med sitt [[septer]] for å sette stopper for ikke nødvendigvis forslaget, men for det enestående bruddet på korrekt oppførsel.<ref>Finley, M.I. (1980): ''Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur''. Universitetsforlaget. s. 23</ref>