Redigerer Nynorsk (avsnitt)

== Nynorsk sammenlignet med bokmål ==

===Substantiv===
Et [[Kjønn (grammatikk)|grammatisk kjønn]] er en iboende egenskap ved [[substantiv]]. På norsk og de fleste [[Indoeuropeiske språk|indo-europiske språk]] så har hvert substantiv ei [[bøying]] som er avgjort av det grammatiske kjønnet knytta til substantivet.   

Med unntak av [[Bergensk dialekt|bergensk]]<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=dialekter i Bergen|oppslagsverk=Store norske leksikon|url=http://snl.no/dialekter_i_Bergen|besøksdato=2018-12-19|etternavn=Skjekkeland|fornavn=Martin|dato=2018-09-10|språk=no}}</ref>, har alle de norske dialektene bevart alle de tre grammatiske [[kjønn (grammatikk)|kjønna]] fra [[Norrønt (språk)|norrønt]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/spraknytt-22017/grammatisk-kjonn-og-variasjon-i-norsk/|tittel=Grammatisk kjønn og variasjon i norsk|besøksdato=2018-12-19|språk=no|verk=Språkrådet}}</ref> I bokmål kan man velge å skrive med tre kjønn ([[hankjønn]], [[hunkjønn]], [[Nøytrum|intetkjønn]]) som i nynorsk og de fleste norske dialektene eller to kjønn, [[utrum]] (felleskjønn) og neutrum (intetkjønn) som på dansk og bergensk. Til forskjell fra bokmål har nynorsk tre kjønn som alle er obligatoriske å bruke i likhet med de fleste dialektene og norrønt.   

Bokmål følger hovedsakelig følgende bøyningsmønster for substantiv:<ref>{{Kilde www|url=https://www.ressurssidene.no/web/PageND.aspx?id=99149|tittel=Bøying|besøksdato=2018-12-18|verk=www.ressurssidene.no}}{{Død lenke|dato=januar 2021 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> 
{| class="wikitable"
|+Eksempler på substantivbøying i bokmål
! rowspan="2" |
! colspan="2" |Entall
! colspan="2" |Flertall
|-
!Ubestemt
!Bestemt
!Ubestemt
!Bestemt
|-
!'''Hankjønn'''
|''en bil''
|''bilen''
|''biler''
|''bilene''
|-
!'''Hunkjønn'''
|''ei/en linje''
|''linja/linjen''
|''linjer''
|''linjene''
|-
!'''Intetkjønn'''
|''et eple''
|''eplet''
|''eple/epler''
|''epla/eplene''
|}
I bokmål erstattes hun* og hankjønnsformene stort sett av felleskjønn. På bokmål kan man velge å skrive med to eller tre kjønn, altså enten bare bruke felles- og intetkjønnsformene som for eksempel på dansk, eller bruke systemet med tre grammatiske kjønn, hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Blant annet er det ikke noe som skiller hankjønnsord og hunkjønnsord i flertall som vist i følgende bøyingstabell, der nesten alle flertallsformene har samme flertallsbøying: 
{| class="wikitable"
|+[[Artikkel (ordklasse)|Artikler]] i bokmål
! rowspan="2" |
! colspan="2" |Entall
! colspan="2" |Flertall
|-
!Ubestemt
!Bestemt
!Ubestemt
!Bestemt
|-
!'''Hankjønn'''
|''en''
|''-en''
| rowspan="2" |''-er''
| rowspan="2" |''-ene''
|-
!'''Hunkjønn'''
|''ei/en''
|''-a/-en''
|-
!'''Intetkjønn'''
|''et''
|''-et''
|''-/-er''
|''-a/-ene''
|}
I nynorsk er derimot substantivets kjønn fullstendig entydig – ei form av substantivet er bare knytta til ett kjønn. Det er ingen sammenfall for flertallsformene eller entallsformene i kjønn, i motsetning til bokmål. Systemet med grammatiske kjønn står altså langt sterkere i nynorsk enn i bokmål, som kan ses i følgende oversikt over de tilsvarende artiklene i nynorsk<ref>{{Cite web|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/hovudreglane_for_substantivboying|title=Språkrådet|website=elevrom.sprakradet.no|access-date=2018-07-14}}</ref>:
{| class="wikitable"
|+[[Artikkel (ordklasse)|Artikler]] i nynorsk
! rowspan="2" |
! colspan="2" |Entall
! colspan="2" |Flertall
|-
!Ubestemt
!Bestemt
!Ubestemt
!Bestemt
|-
!'''Hankjønn'''
|''ein''
|''-en''
|''-ar''
|''-ane''
|-
!'''Hunkjønn'''
|''ei''
|''-a''
|''-er''
|''-ene''
|-
!'''Intetkjønn'''
|''eit''
|''-et''
|''-''
|''-a''
|}
Dette betyr at der man på bokmål kan bruke felleskjønnformene, lar ikke dette seg gjøre på nynorsk. Nynorsk har tre grammatiske kjønn som alle er obligatoriske å bruke. Nesten alle substantiv i nynorsk følger den ovennevnte bøyningstabellen. Bøyningene har mye til felles med mange dialekter rundt om i Norge, særlig [[Vestlandsk|vestlandske dialekter]] og dialekter på innlandet, men også flere dialekter på østlandet og rundt [[Oslofjorden]] som for eksempel [[Vikværsk#Substantiv|vikværsk]] og [[Grenlandsmål#Substantiv|grenlandsmål]].  
{| class="wikitable"
|+Substantiv i nynorsk, eksempler
! rowspan="2" |
! colspan="2" |Entall
! colspan="2" |Flertall
|-
!Ubestemt
!Bestemt
!Ubestemt
!Bestemt
|-
!'''Hankjønn'''
|''ein bil''
|''bilen''
|''bilar''
|''bilane''
|-
!'''Hunkjønn'''
|''ei linje''
|''linja''
|''linjer''
|''linjene''
|-
!'''Intetkjønn'''
|''eit eple''
|''eplet''
|''eple''
|''epla''
|}
Det eneste obligatoriske regelbundne unntaket fra bøyingstabellen ovenfor for nynorske substantiv er at hunkjønnsord på -ing blir bøyde i -ar og -ane i flertall<ref>{{Kilde www|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/hokjonn|tittel=Språkrådet|besøksdato=2018-12-19|verk=elevrom.sprakradet.no}}</ref>, akkurat som et hankjønnsord. For eksempel får ordet ''endring'' følgende bøying:
{| class="wikitable"
|+Hunkjønnsord på -ing får ei egen bøying i nynorsk
! rowspan="2" |
! colspan="2" |Entall
! colspan="2" |Flertall
|-
!Ubestemt
!Bestemt
!Ubestemt
!Bestemt
|-
!'''Hunkjønn'''
|''ei endring''
|endringa
|''endringar''
|''endringane''
|}
Ellers oppfører de seg som hunkjønnsord i alle mulige andre sammenhenger. Dette unntaket kommer fra norrønt av og deles til dels med dagens islandsk og svensk.

Før 2012 hadde noen hankjønnsord obligatorisk flertall på -er. Det gjaldt blant annet ''gris'', ''sau'', ''vegg'' og alle ord som slutter på ''-nad''. Flertallformene er nå valgfrie: ''vegger'' eller ''veggar'', ''bunader'' eller ''bunadar''.

=== Bøyingsverk ===
Et [[Grammatisk kjønn|grammatisk kjønn]] er ikke karakterisert av [[substantiv|substantivbøyinga]] aleine. Det avgjørende er at kjønnet styrer bøyinga av andre ord som ''[[samsvarsbøying|samsvarsbøyes]]'' med substantivet. Dette gjelder ''[[determinativ]],'' ''[[adjektiv]]'' og ''[[partisipp]]''.

Bøyingsmønstera i nynorsk er svært like de tilsvarende i bokmål, men ulikt bokmål er hunkjønnsformene obligatoriske og må brukes der de finnes. For adjektiv og determinativ er det bare ei lita mengde med hunkjønnsformer igjen. Etter [[rettskrivinga av 2012]] har heller ikke partisipp for sterke verb ei egen hunkjønnsbøying. 

====Adjektiv====
''Liten'' er et av få adjektiv med ei egen hunkjønnsbøying i nynorsk. Andre adjektiv med hunkjønnsbøyning er også de som er danna av determinativ som f.eks determinativet ''eigen'', f.eks ''særeigen'' og ''stadeigen'' med hunkjønnsformene ''særeiga'', ''stadeiga'', som i «ein ''særeigen'' bil», «ei ''særeiga'' oppleving». 
{| class="wikitable"
|+Bøyningseksempel av adjektivet ''liten'' (som predikativ)
!Hankjønn
!Hunkjønn
!Intetkjønn
|-
|Bilen er '''''liten'''''
|Senga er '''''lita'''''
|Eplet er '''''lite'''''
|}
{| class="wikitable"
|+Bøyningseksempel av adjektivet ''liten'' (som attributt)
!Hankjønn
!Hunkjønn
!Intetkjønn
|-
|Ein '''''liten''''' bil
|Ei '''''lita''''' seng
|Eit '''''lite''''' eple
|}
De fleste adjektiv blir ellers bøyde som i bokmål, men adjektiv/partisipp med [[Diftong|diftongending]] får ofte dobbeltkonsonanter i intetkjønn:
{| class="wikitable"
|+Bøyning, adjektiv med diftongending<ref>{{Cite web|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/samsvarsboying_adjektiv|title=Språkrådet|website=elevrom.sprakradet.no|access-date=2018-07-14}}</ref>
!Hankjønn/hunkjønn
!Intetkjønn
!Flertall
|-
|'''-'''
|'''-tt'''
|'''-e'''
|}
Det vil altså si at det på nynorsk heter «det er '''''greitt'''''», «det er '''''leitt''''' å høyre» osv.

====Partisipp====
Et av de mest markante trekka som skiller bokmål og nynorsk er bøyinga av [[perfektum partisipp]]. Nynorsk har et mer fullstendig bøyingssystem enn bokmål der både perfektum partisipp og adjektiv bøyes i kjønn og tall, her illustrert med ei sammenligning med adjektivet ''raudt''<ref>{{Kilde www|url=https://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=raud&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&nynorsk=+&ordbok=nynorsk|tittel=Bokmålsordboka {{!}} Nynorskordboka|besøksdato=2018-12-19|verk=ordbok.uib.no}}</ref> og partisippet ''sendt''<ref>{{Kilde www|url=https://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=sendt&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&nynorsk=+&ordbok=nynorsk|tittel=Bokmålsordboka {{!}} Nynorskordboka|besøksdato=2018-12-19|verk=ordbok.uib.no}}</ref> av verbet ''sende''. Perfektum partisipp er verb som fungerer som et adjektiv og blir derfor bøyde i samme grad som et adjektiv<ref>{{Kilde www|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/samsvarsboying|tittel=Språkrådet|besøksdato=2018-12-19|verk=elevrom.sprakradet.no}}</ref> 
{| class="wikitable"
|+Sammenlikning med adjektivet ''raudt'' og partisippet ''sendt''
!Hankjønn
!Hunkjønn
!Intetkjønn
!Flertall
|-
|Boksen er ''rau'''d'''''
|Pakka er ''rau'''d'''''
|Brevet er ''rau'''dt'''''
|Pakkene er ''rau'''de'''''
|-
|Boksen er ''sen'''d'''''
|Pakka er ''sen'''d'''''
|Brevet er ''sen'''dt'''''
|Pakkene er ''sen'''de'''''
|}
På bokmål ville ''sendt'' bli brukt for alle kjønn samt. som flertallsform, mens det på nynorsk er ulik form for både hankjønn/hunkjønn, intetkjønn og flertall. 

Samsvarsbøying for partisipp hender også for pronomen som i «eg/du/ho/han vart ''sen'''d''''' til Oslo» og «det vart ''sen'''dt''''' til Oslo», helt analogt til samsvarsbøying av adjektiv «eg/du/ho/han er ''rau'''d'''''», «det er ''rau'''dt'''''». 

Det finnes flere slike bøyningsmønster på nynorsk for partisipp. Disse følger akkurat de samme mønstera som ovenfor, men bøyningsendingene er ulike. Bøyingsforma for partisippet er bunden av hvilken [[Nynorsk#Verb|verbbøyningsklasse]] det er snakk om. For bokmål og nynorsk finnes det to verbbøyningsklasser kalt de [[Svake verb|svake]] og de [[Sterke verb|sterke verba]]. Eksempelet ovenfor med ''sendt'' var en av bøyningene for de svake verba. I nynorsk får sterke verb (som f.eks verbet ''skrive'') følgende partisippbøying<ref>{{Kilde www|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/samsvarsboying|tittel=Språkrådet|besøksdato=2018-09-13|verk=elevrom.sprakradet.no}}</ref>:
{| class="wikitable"
|+Partisippbøying for sterke verb i nynorsk
!Hankjønn/hunkjønn
!Intetkjønn
!Flertall
|-
|'''-en'''
|'''-e'''
|'''-ne'''
|}
{| class="wikitable"
|+Eksempel på partisippbøying for det sterke verbet ''kome''
!Hankjønn
!Hunkjønn
!Intetkjønn
!Flertall
|-
|Boksen er ''kom'''en'''''
|Pakka er ''kom'''en'''''
|Brevet er ''kom'''e'''''
|Pakkene er ''kom'''ne'''''
|}
På bokmål ville man ofte skrevet ''kommet'' i alle tilfella ennå det også er lov til å skrive ''kommen'' og ''komne''. Partisippbøyinga kan sammenlignes med adjektivbøyinga i nynorsk/bokmål, da de følger akkurat de samme mønstera uten noen unntak. Akkurat som at det heter «boksen er ''komen''» så heter det «boksen er ''fin''» da både ''fin'' og komen er hankjønnsform og samsvarsbøyes med substantivet ''boksen'' som er hankjønn. Og akkurat som at det heter «brevet er ''fint''» så heter det «brevet er ''kome''» da både ''fint''/''kome'' er intetkjønnsformer og substantivet ''brev'' er intetkjønn. Det blir samsvarsbøying i begge tilfelle fordi ei tid av [[Kopulaverb|kopulaverbet]] ''vere'' benyttes (i begge tilfella presens av vere; ''er''). 

Flere eksempel på dette bøyningsmønsteret finnes nedenfor. Før [[rettskrivinga av 2012]] fantes det også ei egen hunkjønnsbøyning, dette var et -i suffiks. 

Alle partisipp og adjektiv må [[Samsvarsbøyning|samsvarsbøyes]] både som [[Attributivt verb|attributt]] (f.eks «ei ''raud/send'' pakke») og etter [[kopulaverb]] (som i eksempla ovenfor, f.eks «pakka er ''raud/send''»). Dette gjelder for alle tider av kopulaverba. Kjente kopulaverb i nynorsk er i stor grad de tilsvarende kopulaverba for bokmål. ''Bli'' og ''verte'' er slike kopulaverb som begge betyr ''bli'' og kan brukes om hverandre. ''verte'' har norrøne røtter og derfor mer fullstendig nynorskbøyning, ''bli'' har nedertyske røtter. Videre er ''vere'' også et kopulaverb som svarer til kopulaverbet være i bokmål og er det verbet som er nytta i eksempelet ovenfor (''er'' er presens av ''vere''). [[Nynorsk#Refleksive verb|De refleksive verba i nynorsk]] og i bokmål er også kopulaverb der det må samsvarsbøyes. 

Følges det ovennevnte bøyingsmønsteret for sterke verb med de nevnte kopulaverba så får vi følgende eksempelsetninger. Her samsvarsbøyes alle verb etter alle mulige tider av kopulaverba ''vere'', ''verte'' og ''bli.'' Til sammenligning vil de tilsvarende verba i bokmål også utløse samsvarsbøyning, men bare i tall for partisipp - for eksempel skilles det i bokmål tradisjonelt bare mellom partisippformene ''skrevet/skrevne''. Nedenfor er de alle de ulike verbtidene av disse kopulaverba som gir samsvarsbøying. Merk også at infinitiven av verba kan gi samsvarsbøyning i tillegg til de tidene nevnt nedenfor, f.eks «mannen ønskjer ''å bli/verte'' lauslat'''en'''». 
{| class="wikitable"
|+Eksempel på samsvarsbøying med kopulaverb av sterke verbpartisipp
!Hankjønn
!Hunkjønn
!Intetkjønn
!Flertall
|-
|Protokollen er skriv'''en'''
|Lista er skriv'''en'''
|Brevet er skriv'''e'''
|Breva er skriv'''ne'''
|-
|Mannen var lauslat'''en'''
|Kvinna var lauslat'''en'''
|Dyret var lauslat'''e'''
|Gutane var lauslat'''ne'''
|-
|Guten har vore opptek'''en'''
|Jenta har vore opptek'''en'''
|Barnet har vore opptek'''e'''
|Jentene har vore opptek'''ne'''
|-
|Tingen blir/vert forbod'''en'''
|Rifla blir/vert forbod'''en'''
|Skytevåpenet blir/vert forbod'''e'''
|Skytevåpena blir/vert forbod'''ne'''
|-
|Mannen blei/vart drep'''en'''
|Fluga blei/vart drep'''en'''
|Dyret blei/vart drep'''e'''
|Dyra blei/vart drep'''ne'''
|-
|Protokollen har blitt/vorte les'''en'''
|Boka har blitt/vorte les'''en'''
|Brevet har blitt/vorte les'''e'''
|Bøkene har blitt/vorte les'''ne'''
|}
Her har nynorsk store likheter med svensk. På svensk heter det «mannen är ''upptagen''», «barnet är ''upptaget''» og «kvinnorna är ''upptagna''» som sammenlignet med det nynorske partisippet ''oppteken'' følger det samme systemet med bøyning i kjønn og tall, som vist i eksempelet i bøyningstabellen ovenfor. Partisippa i nynorsk blir altså bøyde i kjønn og tall akkurat som i svensk. Dette er i motsetning til bokmål og dansk hvor perfektum partisipp generelt sett bare bøyes i tall (bokmål; «mannen er ''opptatt''», «kvinnene ''er opptatt/opptatte''»). 

Det finnes noen unntak fra disse samsvarsbøyningsreglene for både adjektiv og partisipp, dette er kjent som [[Pannekakesetning|pannekakesetninger]]. De finnes særlig for adjektiv og er da svært like de tilsvarende i bokmål. I motsetning til bokmål så finnes også disse unntaka for partisipp, for eksempel i setninga «parkering er ''forbode''», som nevnt i artikkelen om pannekakesetninger.  
{| class="wikitable"
|+Eksempel på samsvarsbøying som attributt
!Hankjønn
!Hunkjønn
!Intetkjønn
!Flertall
|-
|Ein ''skriv'''en''''' protokoll
|Ei ''skriv'''en''''' bok
|Eit ''skriv'''e''''' brev
|To ''skriv'''ne''''' brev
|}
 
De svake verba samsvarsbøyes etter følgende mønster gitte i tabellene nedenfor. Det er særlig her nynorsk har store likheter med partisippbøyningssystemet i svensk da flere av disse verba også blir bøyde i kjønn og tall og flere av bøyningsendingene er like. Det svenske systemet står likevel sterkere da de har full samsvarsbøyning i kjønn og tall for blant annet a-verb, mens dagens nynorsk har bare ei form for a-verb i alle tilfelle, som vist nedenfor. I nynorsk er det også etter den nye [[rettskrivinga av 2012]] mulig å la være å samsvarbøye partisipp av svake verb etter kopulaverb, men de må samsvarsbøyes som attributt<ref>{{kilde www|url=http://www.sprakradet.no/Spraka-vare/Norsk/Rettskrivingsreformer/nynorsknorm/bekgrunn/Innstilling/Nye-reglar-samsvarboying-av-perfektum-partisipp/|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2017-01-12|arkivurl=https://web.archive.org/web/20170113162119/http://www.sprakradet.no/Spraka-vare/Norsk/Rettskrivingsreformer/nynorsknorm/bekgrunn/Innstilling/Nye-reglar-samsvarboying-av-perfektum-partisipp/|arkivdato=2017-01-13|url-status=død}}; Nye reglar: samsvarsbøying av perfektum partisipp</ref>. I svensk er begge tilfelle obligatoriske. 
{| class="wikitable"
|+Partisippbøyinga for a-verb<ref>{{Cite web|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/samsvarsboying_adjektiv|title=Språkrådet|website=elevrom.sprakradet.no|access-date=2018-07-14}}</ref>
!Hankjønn/hunkjønn/intetkjønn/flertall
|-
|'''-a'''
|}
{| class="wikitable"
|+Partisippbøying for e-verb (-de i fortid) og j-verb<ref>{{Cite web|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/samsvarsboying_adjektiv|title=Språkrådet|website=elevrom.sprakradet.no|access-date=2018-07-14}}</ref>
!Hankjønn/hunkjønn
!Intetkjønn
!Flertall
|-
|'''-d'''
|'''-t'''
|'''-de'''
|}
E-verba med -te i fortid har de samme bøyningene som i bokmål:
{| class="wikitable"
|+Partisippbøyinga for e-verb (med -te i fortid)<ref>{{Cite web|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/samsvarsboying_adjektiv|title=Språkrådet|website=elevrom.sprakradet.no|access-date=2018-07-14}}</ref>
!Hankjønn/hunkjønn/intetkjønn
!Flertall
|-
|'''-t'''
|'''-te'''
|}
{| class="wikitable"
|+Partisippbøying for kortverb<ref>{{Cite web|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/svake_VERB|title=Språkrådet|website=elevrom.sprakradet.no|access-date=2018-07-14}}</ref>
!Hankjønn/hunkjønn
!Intetkjønn
!Flertall
|-
|'''-dd'''
|'''-dd/-tt'''
|'''-dde'''
|}
{| class="wikitable"
|+Eksempel på samsvarsbøying som attributt, svake verb
!Hankjønn
!Hunkjønn
!Intetkjønn
!Flertall
|-
|Ein ferdiglag'''a''' rapport
|Ei ferdiglag'''a''' suppe
|Eit ferdiglag'''a''' måltid
|To ferdiglag'''a''' måltid
|-
|Ein nedlag'''d''' fabrikk
|Ei nedlag'''d''' verksemd
|Eit nedlag'''t''' føretak
|To nedlag'''de''' føretak
|-
|Ein steng'''d''' veg
|Ei steng'''d''' bru
|Eit steng'''t''' gjerde
|To steng'''de''' bruer
|-
|Ein halvgjor'''d''' rapport 
|Ei halvgjor'''d''' oppgåve
|Eit halvgjor'''t''' arbeid 
|To halvgjor'''de''' rapportar
|-
|Ein nå'''dd''' milepåle 
|Ei nå'''dd''' grense
|Eit nå'''dd'''/nå'''tt''' mål
|To oppnå'''dde''' mål
|}
Det blir tilsvarende bøyning når partisippet er etter et kopulaverb; «vegen er ''steng'''d'''''», «gjerdet er ''steng'''t'''''», «vegane er ''steng'''de'''''» men dette er valgfri bøyning etter [[rettskrivinga av 2012]]. Partisippbøyning av svake verb som attributt i kjønn og tall som vist i tabellen ovenfor er fortsatt obligatorisk, akkurat som i det svenske språket.

====Determinativ====
Determinativa i nynorsk skiller seg fra de i bokmål ved at mange av dem har ei egen hunkjønnsbøying som må samsvare med kjønnet til det etterfølgende substantivet som ofte ikke eksisterer i bokmål. I bokmål brukes oftest hankjønnsformene av determinativ og adjektiv også i hunkjønn slik at man i praksis har to kjønn som i [[riksmål]] og dansk. I nynorsk har man der i mot egne hunkjønnsformer som er obligatoriske å bruke.
{| class="wikitable"
|+Eiendomsord<ref>{{Cite web|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/eigedomsord|title=Språkrådet|website=elevrom.sprakradet.no|access-date=2018-07-14}}</ref>
!Hankjønn
!Hunkjønn
!Intetkjønn
!Flertall
|-
|Min
|Mi
|Mitt
|Mine
|-
|Din
|Di
|Ditt
|Dine
|-
|Sin
|Si
|Sitt
|Sine
|-
|Vår
|Vår
|Vårt
|Våre
|}
Alle disse orda eksisterer i bokmål, men hunkjønnsformene er påbudte i alle tilfelle. Altså kan man ikke skrive «''min'' vakre jente» som man kan i bokmål men men må skrive «''mi'' vakre jente».
{| class="wikitable"
|+Bøyninga av ''ingen''<ref>{{Cite web|url=https://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=eigen&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&nynorsk=+&ordbok=nynorsk|title=Bokmålsordboka {{!}} Nynorskordboka|website=ordbok.uib.no|access-date=2018-07-14}}</ref>
!Hankjønn
!Hunkjønn
!Intetkjønn
!Flertall
|-
|ingen
|inga
|inkje
|ingen
|}
Hunkjønnsforma ''inga'' finnes forøvrig på bokmål også, men ikke forma ''inkje'' (tilsvarende forma for ''inkje'' i bokmål er ''intet'').

Eksempler:

* Eg har '''''ingen''''' bil

* Eg har '''''inga''''' hytte
* Eg har '''''inkje''''' hus
* Eg har '''''ingen''''' hytter

{| class="wikitable"
|+Bøyninga av ''egen''<ref>{{Cite web|url=https://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=eigen&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&nynorsk=+&ordbok=nynorsk|title=Bokmålsordboka {{!}} Nynorskordboka|website=ordbok.uib.no|access-date=2018-07-14}}</ref>
!Hankjønn
!Hunkjønn
!Intetkjønn
!Flertall
|-
|eigen
|eiga
|eige
|eigne
|}
Eksempel:

* Min '''''eigen''''' bil
* Mi '''''eiga''''' hytte
* Mitt '''''eige''''' hus
* Mine '''''eigne''''' bilar

{| class="wikitable"
|+Bøyninga av ''noen''<ref>{{Cite web|url=https://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=noko&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=begge|title=Bokmålsordboka {{!}} Nynorskordboka|website=ordbok.uib.no|access-date=2018-07-14}}</ref>
!Hankjønn
!Hunkjønn
!Intetkjønn
!Flertall
|-
|nokon
|noka
|noko
|nokre/nokon
|}
Eksempel:

* Eg har ikkje sett '''''nokon''''' bil
* Eg har ikkje sett '''''noka''''' hytte
* Eg har ikkje sett '''''noko''''' hus
* Eg har ikkje sett '''''nokre'''''/'''''nokon''''' bilar
{| class="wikitable"
|+Bøyninga av ''annen''<ref>{{Kilde www|url=https://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=andre&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&nynorsk=+&ordbok=begge|tittel=Bokmålsordboka {{!}} Nynorskordboka|besøksdato=2018-08-16|verk=ordbok.uib.no}}</ref>
!Hankjønn
!Hunkjønn
!Intetkjønn
!Flertall
|-
|annan
|anna
|anna
|andre
|}
Eksempel: 

* Ein '''''annan''''' bil
* Ei '''''anna''''' hytte
* Eit '''''anna''''' hus
* To '''''andre''''' bilar

Videre har også determinativet ''einkvan'' bøyning i alle kjønn (som ikke betyr enhver, men «en eller annen»).

===Verb===
Generelt sett er skillet mellom sterke verb og svake verb i nynorsk og de fleste av de norske dialektene større enn på bokmål. På bokmål kan man for eksempel velge å bøye både svake og sterke verb med endinga -et i presens perfektum, i stedet for å skille dem ved å bruke -a for svake verb og -et for sterke verb. For eksempel kan det svake verbet kaste bøyes som ''kastet'' på bokmål i stedet for å benytte den særegne forma ''kasta''. Dette lar seg ikke gjøre i nynorsk, hvor det må være et skille mellom sterke og svake verb, altså kan man bare skrive ''kasta''. 

Verb i nynorsk deles inn i to kategorier, sterke eller svake. På nynorsk (og særlig høgnorsk) kalles de svake verbene kalles av og til linne verb. Svake verb er videre delt inn i forskjellige verbkategorier: a-verb, e-verb, j-verb og kortverb. Dette avgjør hva for ei bøying verbet får, både for partisippet og de forskjellige verbtidene. For eksempel vil e-verb med -te i preteritum bare ha partisippbøying i tall, mens e-verb med -de får partisippbøying i kjønn og tall, som vist i partisippseksjonen. Også verbsystemet i nynorsk har mange likheter med svensk, der også verb er delte inn i sterke/svake og mange av bøyningsendingene er de samme (-ar i presens for a-verb blant annet).
{| class="wikitable"
|+Svake verb i Nynorsk<ref>{{Cite web|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/svake_VERB|title=Språkrådet|website=elevrom.sprakradet.no|access-date=2018-07-14}}</ref>
!Infinitiv
!presens
!preteritum
!presens perfektum
!Verbkategori
|-
|å kaste
|kastar
|kasta
|har kasta
|a-verb
|-
|å kjøpe 
|kjøper
|kjøpte
|har kjøpt
|e-verb (-te preteritum)
|-
|å byggje 
|byggjer
|bygde
|har bygt
|e-verb (-de preteritum)
|-
|å krevje
|krev
|kravde
|har kravt
|j-verb
|-
|å bu
|bur
|budde
|har budd/butt
|kortverb
|}
Det er ofte viktig å identifisere hva slags bøyingsklasse et verb hører til for å vite hvordan det blir bøyd. Som man ser her vil j-verb ha -je/-ja i infinitiven. e-verb har -er i presens og a-verb har -ar i presens og -a i preteritum.
{| class="wikitable"
|+Sterke verb i Nynorsk<ref>{{Cite web|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/sterke-verb|title=Språkrådet|website=elevrom.sprakradet.no|access-date=2018-07-14}}</ref>
!Infinitiv
!presens
!preteritum
!presens perfektum
|-
|å skrive
|skriv
|skreiv
|har skrive
|-
|å drepe
|drep
|drap
|har drepe
|-
|å lese
|les
|las
|har lese
|-
|å tillate
|tillèt
|tillét
|har tillate
|}
Alle sterke verb har inga ending i presens og preteritum og det eneste skillet mellom disse formene er et vokalskifte<ref>{{Cite web|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/sterke-verb|title=Språkrådet|website=elevrom.sprakradet.no|access-date=2018-07-14}}</ref>.

På nynorsk kan man i motsetning til bokmål velge om man vil skrive med -e infinitiv eller -a infinitiv (altså enten ''skrive''/''skriva'')<ref>{{Cite web|url=http://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Skriverad/Nynorskhjelp/Rettleiing-om-konsekvent-nynorsk/|title=Rettleiing om konsekvent nynorsk|website=Språkrådet|language=no|access-date=2018-07-14}}</ref>. Man kan også velge å skrive med et system som bruker både -a endinger og -e endinger avhengig av hvilket verb det er snakk om, dette kalles [[kløyvd infinitiv]]<ref>{{Citation|last=Skjekkeland|first=Martin|title=kløyvd infinitiv|date=2017-12-14|url=http://snl.no/kl%C3%B8yvd_infinitiv|work=Store norske leksikon|language=no|access-date=2018-07-14}}</ref>. Dette er trekk som er svært utbredde i norske dialekter.

==== Parverb ====
Det finnes [[parverb]] både i bokmål og nynorsk, men parverbsystemet i nynorsk er mer uttalt enn i bokmål. Et parverb har to bøyinger avhengig av om verbet tar et objekt eller ikke, altså om verbet er [[Transitivt verb|transitivt]] eller ikke<ref>{{Cite web|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/parverb|title=Språkrådet|website=elevrom.sprakradet.no|access-date=2018-07-14}}</ref>. Eller sagt på en annen måte, om verbet er [[Kausativt verb|kausativt]] eller ikke. For eksempel på bokmål så skilles alle sterke verb som er parverb i [[preteritum]] på følgende måte, avhengig om de tar et [[Objekt (grammatikk)|objekt]]. Følgende er eksempel på det sterke verbet ''brenne'' i bokmål.

* Jakka '''''brant''''' (verbet tar intet objekt)
* Jeg '''''brente''''' jakka (verbet tar et objekt)

Det som skiller bokmål og nynorsk for parverb er at det i nynorsk ikke bare skilles i preteritum som i dette eksempelet, men i alle verbtider. Dette er typisk i flere [[norske dialekter]] og det er et trekk som også deles med [[Svensk|det svenske språket]] og i andre [[germanske språk]] som [[Tyskland|tysk]]. I dansk skrift var det opprinnelig ikke sterke parverb. Dette har ført til at parverbsystemet i bokmål er noe redusert for de sterke verba ennå slike parverb er vanlig i dialekter for alle tider, ikke bare preteritum. 

Her har vi igjen parverbet ''brenne'' bare på nynorsk. Den øverste bøyinga er bøyinga for når verbet ikke tar noe objekt, mens det nederste er for når verbet tar et objekt. Mange norske dialekter har dette systemet, f.eks flere [[Trøndersk|trønderske dialekter]] har typisk formene ''brinn'' og ''brenn'' i [[presens]] avhengig av om verbet tar et objekt eller ikke.
{| class="wikitable"
|+Parverbet ''brenne'' i nynorsk
!
!Infinitiv
!presens
!preteritum
!presens perfektum
!perfektum partisipp, han/hunkjønn
!perfektum partisipp, intetkjønn
|-
!Intransitive verbformer:
|å brenne
|brenn
|brann
|har brunne
|brunnen
|brunne
|-
!Transitive verbformer:
|å brenne
|brenner
|brende
|har brent
|brend
|brent
|}
{| class="wikitable"
! colspan="2" |Eksempel
|-
!Intransitivt verb
!Transitivt verb
|-
|Låven '''''brenn''''' ned
|Eg '''''brenner''''' ned låven
|-
|Hytta '''''brann''''' ned
|Dei '''''brende''''' ned hytta
|-
|Bygninga '''''har brunne''''' ned
|Han '''''har brent''''' ned bygninga
|}

===== Partisippa for parverba =====
En stor forskjell mellom parverba i bokmål og nynorsk er også partisippa for parverba. Bokmål har bare ei partisippform (f.eks vil det på bokmål bare hete «hytta er ''utbrent''» i alle tilfelle). Derimot har nynorsk (og også svensk) to partisippformer som skiller mellom om man vil si noe om den handlende eller ikke, i motsetning til bokmål. Dette stammer fra at parverba ovenfor har ei bøyning for når det ikke sies noe om den handlende (intransitiv verbbøyning) og ei anna bøyning for når det sies noe om den handlende (transitiv verbbøyning), som vist i eksempelet ovenfor.

Ei setning «Hytta er ''utbrunnen''» sier ingen ting om at noen har brent hytta ned, den bare stadfester at hytta har brent til grunnen. Dette er i tråd med at ''brunnen'' er ei form knytta til det intransitive verbet. De intransitive verbformene sier ingen ting om den handlende, som i eksempelet «Hytta ''brann''». Setninga «Hytta er ''utbrend''» sier imidlertid noe om den handlende, den sier at hytta er brent ned til grunnen av noen. Det er fordi ''utbrend'' er ei form knytta til de transitive verbformene, som vist i bøyningstabellen ovenfor. De transitive verbformene sier tydelig noe om den handlende; «Eg ''brenner'' ned låven». En slik nyanseforskjell finnes for alle parverb og man kan i nynorsk velge hvor presis man vil være når man sier noe om årsaka til handlinga. Denne graden av hvor presis man vil være finnes ikke på bokmål eller dansk. 

Et annet eksempel er partisippformene for parverbet ''knekke'' som har forma ''knokken'' for intransitive verb og ''knekt'' for transitive verb. «Greina er ''knokken''» sier ingen ting om ei årsak (f.eks at noen har knekt den), mens «Greina er ''knekt''» sier tydelig at det er noen som har knekt den. Dette er i tråd med de tilsvarende verbtidene for hvert av parverba. «Greina ''knakk''» (intransitiv bøyning) sier ingen ting om den handlende, mens «Eg ''knekte'' greina» (transitiv bøyning) sier noe om den handlende.

==== Passive verbformer ====
[[Passivkonstruksjon|Passiv verbform]] på bokmål dannes ved suffikset ''-(e)s'', som i ''hentes''. På nynorsk blir denne konstruksjonen danna ved suffikset ''-ast''. Suffikset oppstod i norrøn tid ved at det refleksive pronomenet ''sik'' smeltet sammen med verbet. I dialektene brukes ''-as/-es'', og ''-ast'' er hentet fra moderne islandsk. For eksempel finnes passivforma ''hentast'' av verbet ''hente''. Det er likevel en viktig skilnad mellom nynorsk og bokmål på dette punktet og det er at det kun er lov til å benytte passivforma av et verb når det står et [[hjelpeverb]] foran (som f.eks ''må'', ''skal'', ''vil'', ''burde''). Passivforma på bokmål kan være både refleksiv og ikke-refleksiv, mens den på nynorsk bare kan være ikke-refleksiv og dette gjøres ved å sette et hjelpeverb foran passivforma av verbet. For eksempel lar det seg ikke gjøre å skrive «pakka ''hentast'' i dag» på nynorsk, da må det heller skrives om ved hjelp av verba ''vere''/''bli''/''verte'', f.eks «pakka vert ''henta'' i dag».

Hovedgrunnen til dette er fordi det på generelt grunnlag kan oppstå forvirring om noe har ei refleksiv betydning eller ikke-refleksiv betydning, som «han slåast». Man kan da spørre seg om personen blir slått eller om han sloss. For akkurat dette verbet finnes det en nyanse, men på generelt grunnlag gjør det ikke det. Det er den ikke-refleksive konstruksjonen som er eldst i norsk og det er derfor denne som i hovedsak er tillatt. Islandsk og norrønt har også dette som den eneste mulige passivkonstruksjonen.
{| class="wikitable"
!Eksempler
|-
|Eska skal '''''berast'''''
|-
|Barna må '''''reddast'''''
|-
|Døra vil '''''opnast'''''
|-
|Sykkelen burde '''''seljast'''''
|}
Det er viktig å poengtere at det er [[Refleksivt verb|refleksive verb]] i nynorsk som i alle andre skandinaviske språk, og disse er ikke de samme som passive verbformer<ref name=":0">{{Cite web|url=https://www.ntnu.no/trykk/publikasjoner/nynorsk/files/assets/downloads/publication.pdf|title=NTNU Nynorsk for studentar|last=Fridtun|first=Kristin|date=2011|website=https://www.ntnu.no/|archive-url=https://web.archive.org/web/20160327223302/http://www.ntnu.no/trykk/publikasjoner/nynorsk/files/assets/downloads/publication.pdf|archive-date=2016-03-27|access-date=2018-07-15|url-status=unfit}}</ref>. Eksempel på slike verb er ''synast'' og ''kjennast''. Disse verba bøyes i tid, det samme hender ikke med passive verbformer. Ei god ordbok vil normalt vise en bøyningstabell om verbet er et refleksivt verb, mens det ikke vises noen bøyningstabell for passive verbformer.

==== Refleksive verb ====
{| class="wikitable"
|+Verbet ''kjennes'' i nynorsk
!Infinitiv
!presens
!preteritum
!presens perfektum
|-
|å kjenn'''ast'''
|kjenn'''est'''
|kjen'''test'''
|har kjen'''st'''
|}
Generelt sett bøyes nesten alle refleksive verb etter dette bøyningsmønsteret.
{| class="wikitable"
!Eksempel
|-
|Dyna byrjar å ''kjenn'''ast''''' varm
|-
|Maten ''kjenn'''est''''' kald
|-
|Bollene ''kjen'''test''''' kalde
|-
|Det ''har kjen'''st''''' godt
|-
|Det kan ''kjenn'''ast''''' kaldt
|}

==== Stumme t-er ====
Perfektum partisipp og preteritum i noen verbklasser ender i bokmål på ''-et''. Aasen hadde opprinnelig med denne t-en i landsmålsnormalen, men siden den er stum i dialektene, ble den strøket allerede i den første offisielle rettskrivninga fra 1901. Eksempler er bokmålsformene ''skrevet'' og ''hoppet'' som i nynorsk skriftspråk heter ''skrive'' og ''hoppa'' (landsmål: ''skrivet'', ''hoppat'').

===Pronomen===
Følgende er pronomen i bokmål, som kan sammenlignes med den tilsvarende tabellen for nynorsk under. Pronomen er [[Kasus|kasusbøyde]] i både nynorsk og bokmål.
{| class="wikitable"
|+Pronomen i bokmål
![[Subjektform]]
![[Objektsform|Objektform]]
![[Eiendomspronomen]]
|-
|jeg
|meg
|min, mi, mitt
|-
|du
|deg
|din, di, ditt
|-
|-
|han
hun

det, den
|ham/han
henne

det, den
|hans
hennes
|-
|vi 
|oss
|vår, vårt
|-
|dere 
|dere
|deres
|-
|de
|dem
|deres
|}
{| class="wikitable"
|+Pronomen i nynorsk<ref>{{Cite web|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/personlege_pronomen|title=Språkrådet|website=elevrom.sprakradet.no|access-date=2018-07-14}}</ref>
![[Nominativ|Subjektform]]
![[Oblik kasus|Objektform]]
![[Eiendomspronomen]]
|-
|eg 
|meg
|min, mi, mitt
|-
|du
|deg 
|din, di, ditt
|-
|han 
ho

det 
|han 
henne/ho 

det 
|hans
hennar
|-
|vi/me 
|oss 
|vår, vårt 
|-
|de/dokker 
|dykk/dokker
|dykkar/dokkar
|-
|dei
|dei 
|deira 
|}
Pronomenet «den» finnes ikke på nynorsk (bare [[Demonstrativ|demonstrativet]] ''den'' som i «''den'' flotte kvinna»)<ref>{{Cite web|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/personlege_pronomen|title=Språkrådet|website=elevrom.sprakradet.no|access-date=2018-07-14}}</ref>. Man bruker i stedet de personlige pronomena ''han'', ''hun'' og ''det'' avhengig av kjønnet til substantivet, akkurat som i [[tysk]], [[islandsk]] og flere andre europeiske språk. Dette er også svært vanlig i mange dialekter og er som følge av den språklige arven fra norrønt. Dette trekket har ikke bokmål som følge av at bruken av demonstrativet ''den''/''det'' smitta over til pronomen. Så i bokmål blir både ''den'' og ''det'' ikke bare brukt som demonstrativ, men også som pronomen.  
{| class="wikitable"
!Nynorsk
!Bokmål
|-
|Kor er boka mi? '''''Ho''''' er her
|Hvor er boka mi? '''''Den''''' er her
|-
|Kor er bilen min? '''''Han''''' er her
|Hvor er bilen min? '''''Den''''' er her
|-
|Kor er brevet mitt? '''''Det''''' er her
|Hvor er brevet mitt? '''''Det''''' er her
|}
Merk også at eiendomspronomen alltid vil være etterstilte i nynorsk som i dette eksempelet, med mindre man ønsker å framheve eiendomsrelasjonen; «Det er ''mi'' kone og berre ''mi''!». Dette er et av trekka som gjør norsk unikt fra svensk og dansk da de alltid har eiendomspronomen foranstilt, som i «min bil». Som følge av bokmålets danske arv er det ofte valgfritt om man vil skrive «min bil» eller «bilen min». På nynorsk er bare sistnevnte tillatt.

=== Vokabular ===
Nynorsk har tradisjonelt vært preget av [[purisme|språkpurisme]], særlig rettet mot ord av [[dansk]] og [[nedertysk]] opprinnelse, de såkalte «an-be-heit-else»-ordene,<ref>[https://ndla.no/subject:1:cddc3895-a19b-4e30-bd27-2f91b4a02894/topic:4:186558/topic:2:27e96561-278f-4518-afd7-68e60bfe2db3/resource:0a3f89b9-8c5d-4196-b7c8-6a04ded02bbd «An-be-heit-else»-ordene]</ref> - f.eks. er ordet «andragende» blitt erstattet med «søknad» - mens ord fra [[latin]] og [[gresk]] ble godtatt. På 1900-talet var nynorskpurismen rettet mot konservative former i bokmålet («danismer»<ref>[https://naob.no/ordbok/danisme «Danisme», ''Norske akademis ordbok'']</ref>), men også mot eldre former i nynorsk.<ref>{{Kilde www|url=http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraaknytt_2002/Spraaknytt_2002_2/Nordisk_purisme/|tittel=Nordisk purisme|besøksdato=2018-08-11|språk=no|verk=Språkrådet}}</ref> Nynorskpurismen har vært langt mindre enn i [[islandsk]]. I stedet for [[lånord]] fra dansk og nedertysk har nynorsk lagt vekt på tilsvarende ord med [[norrøn]]e røtter, og har derfor et større vokabular til felles med islandsk og [[færøysk]] enn bokmål. Formelt er denne purismen i nynorsk stort sett avskaffet, men mange tradisjonelle nynorskord er godt innarbeidet, og preger moderne skriftspråk. Bokmål og dansk har hatt større aksept for lånord, for eksempel har dansk tatt opp engelske ord som ''teenager''<ref>[https://ordnet.dk/ddo/ordbog?query=teenager Teenager, ''Danske ordbog'']</ref> og ''weekend'',<ref>[https://ordnet.dk/ddo/ordbog?query=weekend Weekend, ''Danske ordbog'']</ref> der det på norsk - både bokmål og nynorsk - heter «[[tenåring]]» og «[[helg]]».

=== Ordformer ===
Det man ofte først tenker på når man sammenligner nynorsk og bokmål er iøynefallende forskjeller som ordformene ''eg'' og ''ikkje'' kontra ''jeg'' og ''ikke''. Som mange slike frekvente ord finnes disse i mange varianter i dialektene, for eksempel ''e(g)''/''æ(g)'', ''(e)i'', ''je'' og ''ikkje'', ''inte''/''ente'', ''itt(e)''. Forskjellen mellom bokmål og nynorsk er at mens bokmål hovedsakelig har hentet formene fra det danske skriftspråket eller det dansk-norske talemålet, er det nynorske standardspråkets former hentet fra Aasens (re)konstruerte grunndialekt, og således ment å representere de forskjellige dialektformene.

Et eksempel er formene ''hovud'' og ''hode'' som i dialektene også kan hete ''håve'', ''hau(d)'', ''høvv'', ''huvvu'', ''huggu'', ''hue'' og flere. D-en er for det meste stum, bortsett fra i sunnmørsforma ''haud''. Vokalen ''o'' har ofte en åpen uttale, det vil si ''å'' eller ''ø'', og dette finner vi i formene den sørvestlandske ''håve'' og det trondheimske ''høvv''. En slik åpen ''o'' kan også bli til kort vokal som i ''høvv'', ''huvvu'' og ''huggu''. De to siste formene har beholdt endevokalen ''u'' og denne har påvirket o-en ved ''[[jamning]]''. Ellers kan trykklette endevokaler svekkes til ''e'' som i ''håve'' og østlandsforma ''hue'', eller forsvinne helt ([[apokope]]) som i ''høvv''. Videre er lang ''v'' i noen dialekter herdet til ''g'' som i ''huggu'', mens v-en i andre tilfeller er falt bort som i den sammentrekte forma ''hau(d)''. Bokmålsforma ''hode'' kommer på sin side direkte fra det dansk-norske [[koinéspråk]]et, trolig som et kompromiss mellom det danske ''hoved'' og det østlandske ''hue''. Ei anna side av saken er at både ''hode'' og andre former fra vårt største standardspråk nå sprer seg i dialektene, trolig på grunn av bokmålets dominans og prestisje.

Et annet eksempel er formene ''hol'' og ''hull''. Igjen har vi en åpen ''o'' som forklarer dialektformene ''hål'', ''høl'' og ''håll''. Bokmålsforma kommer på sin side fra den danske skriftforma (med den forskjellen at man i dansk rettskrivning forenkler doble konsonanter i slutten av ord: ''hullet'', men ''et hul'').