Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

===Etterdønninger av oktoberrevolusjonen===
{{utdypende|Oktoberrevolusjonen|januarstreikene}}
I løpet av den russiske [[Februarrevolusjonen (Russland)|februarrevolusjonen]], måtte [[Nikolaj II av Russland]] abdisere 15. mars 1917. De nye makthaverne utnevnte en regjering som ble ledet av fyrste [[Georgij Lvov]], men som var sammensatt av [[kadettpartiet]] (konstitusjonelle demokrater) og [[mensjevikene]]. På tross av dette fortsatte de øvrige [[Trippelententen|Ententemaktene]] krigføringen, og den tyske overkommandoen og den tyske riksledelsen så i den nye situasjonen en mulighet for seier i øst. For å styrke antikrigsstemningen i Russland, tillot tyskerne at [[Lenin]], lederen av de russiske [[bolsjevikene]], fikk reise fra sitt [[eksil]] i [[Sveits]] til [[St. Petersburg]] for å få en umiddelbar slutt på kampene. I april reiste han og en gruppe bolsjeviker i en såkalt [[Lenins reise i en plombert jernbanevogn|«plombert» jernbanevogn]] (vognen var egentlig ikke plombert, men reisen var ulovlig) gjennom Tyskland, [[Sverige]] og [[Finland]] til det revolusjonære Russland.<ref name="Hahlweg1957"/>

Under [[oktoberrevolusjonen]] grep det [[marxist-leninistisk]]e [[kaderparti]]et til Lenin makten, med betydelig pengestøtte fra Tyskland.<ref name="Koenen2017_669"/> Regjeringen til de moderate sosialistene og de [[borgerskap|borgerlige]] ble styrtet og det ble opprettet et [[kommunisme|kommunistisk]] styre i Russland. Den nye bolsjevikiske regjeringen ble innsatt den 8. november 1917, og gjennom [[freden i Brest-Litovsk]] trakk Russland seg ut av første verdenskrig.<ref name="Haffner1968"/> Suksessen til Lenin økte frykten blant det tyske borgerskapet for en revolusjon etter russisk forbilde.
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-S10394, Verbrüderung an der Ostfront.jpg|miniatyr|Forbrødringsprosess: Russiske og tyske soldater feirer krigens slutt på østfronten.{{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-S10394 / CC-BY-SA 3.0}}]]
Også ledelsen av SPD ønsket å forhindre en lignende utvikling i Tyskland. Dette bestemte deres videre handlemåte under Novemberrevolusjonen. Styremedlem [[Otto Braun]] tydeliggjorde partiets holdning til dette i januar 1918 i partiorganet ''[[Vorwärts]]'' i lederartikkelen «bolsjevikene og vi» (''Die Bolschewiki und wir''):

{{sitat|Sosialismen kan ikke bli reist på bajonetter og maskingevær. Hvis det skal vare på lang sikt, må den virkeliggjøres ad demokratiske veier. Selvfølgelig er forutsetningen for dette at de økonomiske og sosiale forhold er modne for en sosialisering. Hvis det hadde vært tilfelle i Russland, ville bolsjevikene utvilsomt kunne stole på et flertall av folket. Siden dette ikke er tilfelle, har de etablert et sabelherskap som ikke var så brutal og hensynsløs under tsarens styre [...] Derfor må vi trekke en tykk og synlig linje mellom bolsjevikene og oss.|<ref name="Schulze1994_158"/>}}

I samme måned kom de såkalte [[januarstreik]]ene, som involverte mer enn en million arbeidere over hele riket.<ref name="HistorischenMuseum2019"/> Bare i Berlin deltok 400&nbsp;000 arbeidere i demonstrasjonene.<ref name="HistorischenMuseum2019"/> Denne bevegelse var organisert av [[revolusjonære tillitsvalgte]] under ledelse av [[Richard Müller]] fra USPD,<ref name="HistorischenMuseum2019"/> som i 1916 og 1917 hadde lyktes i å organisere massestreik mot krigen, og som senere skulle spille en viktig rolle.<ref name="Müller1925"/> Streikekomiteen i Berlin kalte seg i januar 1918 for «arbeiderråd» etter forbilde av russiske «sovjeter» og var gudfaren til den senere rådsbevegelsen. For å svekke dennes innflytelse, gikk Friedrich Ebert inn i Berlins streikeledelse og fikk stanset en prematur streik.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/erster-weltkrieg/innenpolitik/januarstreik-1918.html|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Erster Weltkrieg|besøksdato=2019-02-21|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref>

I mars 1918 ble den nye sovjetregjeringen til [[Lev Trotskij]] enige om å undertegne den fremforhandlede [[freden i Brest-Litovsk]], som påla Russland sterkere fredsbetingelser enn de som [[Versaillestraktaten]] senere påla det tyske rike.<ref name="Wehler2003_152"/><ref name="Haffner1968"/> Generalstaben ble dermed i stand til å flytte tropper fra øst- til vestfronten.