Redigerer Norsk film (avsnitt)

== Filmopprør og kunstfilm ==
I [[1963]] ble [[Otto Carlmar]] ansatt som produksjonsdirektør i [[Norsk Film A/S]].
Mange filmarbeidere følte seg sveket over at filmens private forretningsmann nr. 1 skulle lede det statlig-kommunale selskapet.
[[Carlmar]] startet en sparelinje som endte med at selskapets leder for kortfilmavdelingen ble sagt opp.

[[26. juni]] [[1964]] hadde filmarbeiderne fått nok og i et brev til styret i [[Norsk Film A/S]] krevde «De 44» at oppsigelsen måtte få en forsvarlig avklaring og at selskapet måtte møte de krav som krevdes av det. Inntil da nekter «De 44» og jobbe for Norsk Film A/S. «De 44» ble raskt til 88 og etter en langvarig strid vant filmarbeiderne gehør.
Da [[Carlmar]]s kontrakt gikk ut i [[1966]], var filmforbundets [[Erik Borge]] klar. Selskapet fikk sin første direktør fra de utøvende kunstners rekker.

I andre halvdel av 1960-årene var sensurdiskusjonen i gang. Mange unge følte filmsensuren var problematisk og noen meter klipp i [[Ingmar Bergman]]s ''[[Tysnaden]]'' ([[1962]]) førte til dannelsen av organisasjonen «[[Fri Film]]». [[Filmklubber]] og [[filmskapere]] diskuterte dette i filmtidsskriftet ''[[Fant]]''.

[[Kortfilm]]ene hadde sin storhetstid på [[kino]] i 1950-årene. Fritaket for [[luksusskatt]] og de økonomiske mulighetene gjorde disse filmene attraktive for kinoeiere.
[[Erik Borge]] søkte i [[1961]] om økt støtte til kortfilm men fikk avslag frem til tredje søknad. Dette bante vei for friere kunstfilmer i [[Norge]]. Da luksusskatten ble opphevet i [[1969]], forsvant kortfilmene fra kino og filmklubber ble deres nye forum.

I slutten av 1960-årene kom også [[modernismen]] til syne i norsk film. Spesielt gjennom [[Pål Løkkeberg]] og filmer som ''[[Liv (1967)|Liv]]'' ([[1967]]) og ''[[Exit (1970)|Exit]]'' ([[1970]]). I motsetning til komediene og dramaene fikk ikke publikum servert alt på sølvfat og man måtte selv fylle de hull som fantes.