Redigerer Norrøn mytologi (avsnitt)

==Norrøn litteratur som kilde til kunnskap om førkristen mytologi og historie==

Vanligvis betraktes diktsamlingen Den eldre Edda, Snorre Sturlusons framstillinger, sagaer etc., å gjengi førkristne myter på en så autentisk måte at dette materialet danner et troverdig grunnlag for å beskrive det førkristne verdensbildet, og til dels også førkristen kult.<ref>se for eksempel Holtsmark 1989, Steinsland 2005</ref> Men synet på den norrøne litteraturen som autentisk kilde til kunnskap om den førkristne nordiske mytologien og historiske forhold i førkristen tid, er nyansert. 

En teori som oppstod på [[19. århundre|1800-tallet]] var at guden Odin hadde eksistert som menneske og høvding, og at han ble jaget ut av området [[Azov]] mellom [[Russland]] og [[Ukraina]] av romerne. Odin og hans folk flyktet deretter til [[Skandinavia]] hvor de senere ble tilbedt som guder. Blant de som blåste liv i denne gamle teorien på slutten av [[1990-årene|1990-tallet]] var forfatterne [[Thor Heyerdahl]] og [[Per Lillieström]]. Teorien er i hovedsak basert på nyere skriftlige kilder og at stedsnavnet Azov høres likt ut som det norrøne navnet på æsene. Teorien kritiseres av språkforskere for ikke å holde en høy nok vitenskapelig standard, og den er stort sett ansett for å være et tilfelle av [[pseudovitenskap]].

Oppfatningen om at det har skjedd en slik innvandring fra Asia en gang i fortiden, bygger på opplysninger som [[Snorre Sturlason]] gir i sin samling av sagaer om de norske kongene, betegnet som Heimskringla etter innledningsordene i den første av sagaene, Ynglingesagaen. Snorre Sturlason forteller her om Vanaheim i Asia, med et Åsaland østenfor dette, hvor hovedborgen og blotstedet Åsgard lå, og fortsetter med en redegjørelse for hvordan den hedenske guden Odin egentlig var det alminnelige mennesket og store blotmannen Odin i denne borgen før han innvandret til Norden, og etterhånden fikk seg og sin slekt guddommeliggjort av det folket de regjerte over. Fordi Snorre i sin deltaljerte framstilling om innvandringen og det riket som ble etablert i Sverige, også refererer til forskjellige episoder hentet fra den hedenske mytologien og tidligkristne sagn om nordiske småkonger, kan hans framstilling om det asiatiske opphavet se tillitvekkende ut for dem som tror det alltid ligger en kjerne av historisk sannhet i slike myter. Men opplysningene om det asiatiske opphavet er på ingen måte noen gjengivelse av autentiske førkristne myter av det slaget som skulle kunne inneholder en slik kjerne, ettersom det er så åpenbart at disse utelukkende er en frukt av middelalderens krav til sann, kristen historieframstilling. Fordi middelalderens eget kristne verdensbilde representerte den eneste sannheten for middelalderens kristne elite, måtte den nordiske hedenske fortidens tro, kult, samfunnsordning og historiske forløp innpasses i deres eget kristne verdensbilde på en måte som ikke bare forklarte hedendommens opphav og langvarige eksistens, men også pekte framover mot kristendommens allerede gjennomførte seier over hedendommen.

Middelalderens lærde har sett på den hedenske fortiden som et av de mange fenomene i den verdenen som ingen annen guddom eller makt enn kristendommens Gud hadde skapt. Som følge av at den opprørske engelen [[Lucifer]] hadde falt fra himmelen til jorda i den tidligste tiden, slik det blant annet redegjøres for i middelalderskriftet [[Kongespeilet]], og som mange motiver på norske [[stavkirke]]portaler refererer seg til<ref>Hoftun 2002</ref>, hadde også onde krefter inntatt sin plass i denne verden, der ingen andre enn Adam og Eva var de første menneskene, skapt av den kristne Gud. Folket her i nord var selvfølgelig etterkommere etter dem, ikke etter den nordiske hedenske mytologiens første menneskepar, mannen Ask og kvinnen Embla, som var fiktive mennesker i menneskeskapte myter. Dermed nedstammet de nordiske folkene fra noen av de menneskene som ble spredt utover jorda ved Guds egen inngripen under deres arbeid med å bygge Babels tårn, og i samsvar med dette måtte Snorre la det opprinnelige Åsgard ligge i Asia, og la Odin vandre derfra til Norden som en menneskelig erobrerkonge og stor blotsmann.

Årsaken til at hedendommen i det hele tatt hadde oppstått blant menneskene i den verden som Gud hadde skapt, må for middelalderens lærde, inklusive Snorre Sturlason, altså ha vært at den opprørske Lucifer falt fra himmelen til jorda i den tidligste tiden. Det påfølgende syndefallet i Edens hage, som de onde kreftene stod bak, og den arvesynden som menneskeslektene ble befengt med som resultat av dette syndefallet, førte til at menneskene ble offer for den typen vrangforestillinger som blant annet dannet opphavet til den nordiske hedendommen. For å poengtere dette, var det rett og slett en dyd av kristen nødvendig for Snorre å la sin historie om de norske kongene begynne i Asia, og han måtte flette dette sammen med nordisk mytologi på en måte som gjorde det troverdig at hedendommen var et produkt av menneskers oppspinn. Dermed gjorde han det klart for folk at den hedendommen som mange i middelalderen kan ha vært fristet til å ty til i visse sammenhenger, var en vranglære som mennesker kunne finne behag i på grunn av den arvesynden som lå nedlagt i dem. Den hedenske mytologien og kulten brennemerkes som et djevelsk vrengebilde av de kristne sannhetene og de kristne sakramentene.

Det er ikke bare Snorre Sturlusons skrifter, som med rette regnes som viktige kilder til førkristen mytologi og førkristne forhold, som ikke er eldre enn fra middelalderen, men også de øvrige skriftene av nordisk (islandsk) opphav som betraktes som nærmest autentiske kilder til førkristen tro og kult, som Den eldre Edda, Volsungesagaen etc. Middelalderens lærde framla dette materialet for å fremme kristne interesser i sin samtid, ikke for å overlevere egen og kommende generasjoner et autentiske hedensk materiale i mest mulig uforandret utgave. Alle disse framstillingene er derfor redigert slik at de er gjennomsyret av middelalderens oppfatning av forholdet mellom hedendom og kristendom. Fortolkninger av de skriftlige middelalderkildene som om de skulle representere en slags forsinket skriftkultur fra førkristen tid, gir av den grunn ikke den rette oppfatningen av førkristen mytologi og kult. Det førkristne verdensbildet må rekonstrueres på en måte som harmonerer med de vitnesbyrd som, med større eller mindre sikkerhet, kan leses ut av det arkeologiske materialet, ettersom det arkeologiske materialet er det eneste autentiske som foreligger fra den førkristne tiden.<ref>Hoftun 2001; Hoftun 2004</ref> Følgelig  må det arkeologiske materialet tillegges en egenverdi og forrang som kilde i langt større grad i forhold til det skriftlige materialet enn det som hittil har vært vanlig i de fleste sammenhenger.

Også noe av det som er bevart av middelalderens kirkekunst kan kaste lys over hedenske forhold. I flere tilfeller refererer middelalderkirkenes motiv seg til hedensk tro og kult på forskjellige måter, enten ved å framstille det hedenske som djevelsk, ved å bruke hedenske forestillinger for å redegjøre for kristen lære, eller ved å videreføre det som vi i våre dager regner som kristnete hedenske forestillinger, men som i middelalderen mer eller mindre ubevisst ble ansett for å være uforfalsket, opprinnelig kristendom.<ref>Hoftun 2002; Hoftun 2004</ref>