Redigerer Norrøn kunst (avsnitt)

== Stilarter ==
<div style="float:left; clear:left;">
[[Fil:valsgarde_svardfaste.jpg|thumb|left|205px|Sverdfeste med [[filigran]]sinnleggning fra gravfeltet Valsgärde i Sverige.]]
[[Fil:Oseberg ship - IMG 9140.jpg|thumb|left|205px|Osebergskipets akterstavn med dekorasjoner.]]
</div>
[[Fil:Tidstabell norron kunst.svg|thumb|400px|Tidslinje for stilperiodene i norrøn kunst.]]
<div style="float:right;clear:right;">
[[Fil:Kbh Mus Bronzespange.jpg|thumb|Bronsespenne fra rundt år 1000. I dag på Nationalmuseet i København. {{byline|Christian Bickel}}]]
[[Fil:Gorm_silver_cup.jpg|thumb|«Jellingbegeret», drikkebeger fra den antatte graven til [[Gorm den gamle]] i Jelling.<ref>Wilson, David M.: «The earliest animal styles of the Viking Age» i: Michael Müller-Wille & Lars Olof Larsson: ''Tiere – Menschen – Götter. Wikingerzeitliche Kunststile und ihre neuzeitliche Rezeption''. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2001, Side 151.</ref>]]
[[Fil:Camminskrinet.jpg|thumb|Kopi av [[Cammin-skrinet]] i Mammenstil (originalen gikk tapt under den andre verdenskrig) framstilt i tre, bronse og elghorn i det sørlige Skandinavia, utskjæringene er utført ca. år 1000. {{byline|Malene Thyssen}}]]
[[Fil:U 1016, Fjuckby.jpg|thumb|Ringerikestil på runestein U1016 fra [[Fjuckby]] i nærheten av [[Uppsala]] i Sverige]]
[[Fil:UrnesChurchRelief.jpg|thumb|Detalj av portalen på [[Urnes stavkirke]], i Urnesstil. {{byline|Andreas Tille}}]]</div>
Arkeologer har klassifisert de to overordnede periodene i norrøn kunst i seks hovedstilarter, eller syv om også Berdalstilen skal betraktes som en egen stil: [[Osebergstil|Oseberg]], (eventuelt [[Berdalstil|Berdal]]), [[Borrestil|Borre]], [[Jellingstil|Jelling]], [[Mammenstil|Mammen]], [[Ringerikestil|Ringerike]], og [[Urnesstil]]en. Gjennom omfattende studier av utsmykninger er det blitt påvist en kronologisk utvikling av stilartene. Av den grunn kan også utsmykningenes stilart ved utgravde gjenstander bidra til å gi en omtrentlig datering av [[arkeologi]]ske funn.<ref name=grahamcampbel97 /> Hver av stilartene er oppkalt etter funnstedet for de mest karakteristiske gjenstandene i vedkommende stil, for eksempel Jellingstilen med framtredende dyrefigurer som ble oppkalt etter funn i den ene av de kongelige gravhaugene i Jelling i Danmark. Ringerikestilen, som er karakterisert ved kunstferdige plantedekorasjoner, er oppkalt etter et område i Norge hvor det ble avdekket en rekke slike bilder innhogd i [[sandstein]]. Den yngste stilarten er blitt oppkalt etter en utskåret dørportal i tre i [[Urnes stavkirke]] i [[Sognefjorden]].

Hva som er bevart av vikingtidens kunstframstilling er begrenset. Det meste består av noen få skipsgraver og en del forråd med edelt metall, smykker og penger som er funnet ved tilfeldighet. Hva vi vet om veggtepper og klesdrakter er mer begrenset. Men en del nøkkelfunn antyder et mangfold og en rikdom i norrøn kunst som var langt større enn det som er blitt bevart. De viktigste av båtgravene er funnet i svenske [[Vendel]] i [[Uppland]], de rikeste fra 600- og 700-tallet, [[Valsgärde]] også i Uppland fra 600- til 1000-tallet, og fra 800-tallet ikke minst Osebergskipet fra Oseberg i Vestfold. I tillegg kommer et antall rike steinmonumenter til. De største, viktigste og merkeligste er de store steinene i danske Jelling som kong [[Harald Blåtann]] reiste for sine foreldre [[Gorm den gamle]] og [[Tyra Danebod]] en gang rundt 950. 

På Gotland ble det på 700-tallet utviklet en egen minnemarkering, billedsteiner, som ble reist på eller ved gravene. Billedsteinene har et [[relieff]] ved utsparing, og har antagelig vært malt i fargeglad koloritt.<ref>Paulsson, Gregor (1977): ''Konstens världs historia'', side 73</ref> Ankomsten av og konverteringen til kristendommen i Norden er en annen begrensende faktor. Kristendommen endret de gamle tradisjonene med gravgods, og det arkeologiske materialet ble langt fattigere.

Stilistiske endringer er basert på subjektive vurderinger, og kunsthistorikerne og arkeologene er ikke nødvendigvis enige i om alle trekk skal tolkes som en særegen stil eller som en lokal variant. Kunsthistorikere har forsøkt å dele norrøn kunst inn i minst seks stilepoker, men den kan overordnet deles inn i en tidlig tid og en senere tid. Ett hovedtrekk går igjen i hele epoken; gripedyret, et fabeldyr som griper om seg selv med potene og klørne, og om andre vesener og bordene og mønstrene som omgir det. Gripedyret er til stede i Osebergutskjæringene og var en stilistisk konstant i hele vikingtiden, fra hedendommen og langt inn i kristendommen. 

'''[[Osebergstilen]]''' er den første stilepoken og har sitt navn etter [[Osebergskipet|skipsgraven]] på Oseberg gård i nærheten av [[Tønsberg]] i [[Vestfold]]. I likhet med foregående og etterfølgende epoker er den preget av stiliserte dyrefigurer, enten utformet som snodde bånd eller med avrundede former. Samme stiltrekk er også påvist ved et gravsted i Broa på Gotland. Stilen består hovedsakelig av rike utskjæringer i tre og intrikate bronsearbeider. Graven på Oseberg er datert til rundt [[830]]. Utformingen av utstyret i Oseberggraven, som foruten gravskipet består av vogner, sleder, senger og huslige gjenstander og redskaper, er åpenbart gjort av flere mesterhåndverkere i sine fag. En av gjenstandene er en tredimensjonal, uttrykksfull utgave av et gripedyr, utskåret med et sinnrikt dekorativt mønster av flettverk. Et annet dragehode er langt mer behersket i utskjæringene og gir et mer realistisk uttrykk. Dype flettverkmønstre er skåret inn i dyrets nakke, mens forparten er gitt en tettere og enklere dekor som framhever dyrets levende og naturalistiske fjes, kjever, gap og øyne. Dyktigheten til den ukjente kunstneren har gitt ham oppnavnet «akademikeren» blant kunsthistorikere.<ref>Konstam, Angus (2004): ''Historical Atlas of the Viking World'', Mercury Publishing, side 94</ref> Et tilsvarende dekorativt mønster kjennes fra et funn i [[Broa]] på [[Gotland]], bestående av et forråd av bronseforgylte [[bissel|hestebisler]]. Dekoren består av buktende dyr som flettes inn, mens rammeverket utgjøres av større dyr som med potene griper om metallets rammer.

'''[[Berdalstilen]]''' er oppkalt etter et sted i [[Sognefjorden]]. I den grad dette er en egen stil, er den kjennetegnet av asymmetriske langstrakte dyr med avrundede kropper og trekantede, kattelignende hoder. Den er kjent fra begynnelsen av og til midten av 800-tallet. [[Ribe]] i Danmark synes å ha vært et betydningsfylt produksjonssted for skålspenner i denne stilen.<ref>Skibsted Klæsøe (2002), s. 11</ref>

'''[[Borrestilen]]''' er oppkalt etter den norske skipsgraven i [[Borre]] i Vestfold, hvor det funnet en del mindre seletøy i forgylt [[bronse]]. Borrestilen er en videreføring av Osebergstilen. Gjenstandene er blitt dekorert i et mer geometrisk og formalisert mønster av sammensatte sirkler og firkanter enn hva som var tilfellet tidligere. Den synes preget av en mer delikat, mer forfinet dyktighet hvor kresent flettverksmønster og [[filigran]]sarbeid i kombinasjon med små innlegg av edelt metall har skapt vakre smykker. Gripedyret er fortsatt eksisterende, men nå i kombinasjon med en annen form for flettverk kalt  ringkjeder, noe som er benyttet på en gullspore funnet ved [[Værne kloster]] i [[Rygge]] i Østfold.

Stilen kjennes hovedsakelig fra utsmykninger på personlige gjenstander fra ca 850 og hundre år framover til. Gjenstander i Borrestil er funnet ikke bare i Norden, men over hele Nord-Europa fra [[Island]] til [[Russland]].<ref name=grahamcampbel97 /> Den preget også mindre kostbare hverdagsgjenstander, antagelig etterligninger av mer kostbare objekter, noe som indikerer generelt økende rikdom i de nordiske landene. Borrestilen opptrer sideløpende med [[Angelsaksere|angelsaksisk]] inspirerte vinrankemotiver. Etter dens kjernetid fra rundt 850 og til 950 opptrådte den senere parallelt med nyere stiler.

'''[[Jellingstil]]en''' overlappet den populære{{tr}} Borrestilen og varte omtrent i hundre år. Den har sitt navn etter dekoren på et drikkebeger i sølv fra gravfunnene i [[Jelling]]. Gravhaugen var antagelig en markering av graven til kong Gorm den gamle og er datert til rundt 958, men stilen i seg selv varte fra rundt 880 og fram til rundt 985. Koppen står på en liten base. Dekoren består av S-spiraler med fabeldyr. Disse er abstrahert slik at deres kropper, innviklet i hverandre, utgjør et uendelig bånd, gjennomskåret av ovaler som danner et båndmønster langs deres haler. 

Utsmykninger i denne stilen er også funnet utenfor Norden. Det er en del paralleller til insulære [[Manuskript#Illuminerte_manuskripter|illuminerte manuskript]] som norrøne menn kan ha kommet over på herjingstokter til De britiske øyer. Et forråd med sølvspenner med intrikate ornamenter funnet på [[Orknøyene]] har blitt datert til rundt 950. Dyredekoren var bortimot identisk med stilen på Jellingkoppen, bare mer sammenfiltret. Dette har blitt sett på som en indikasjon på de første antydninger til Mammenstilen som etterfulgte Jellingstilen, men kan også reflektere en fruktbar innflytelse fra piktiske billedspråk på Orknøyene og Skottland.<ref>Konstam, Angus (2004): ''Historical Atlas of the Viking World'', side 97</ref>

'''[[Mammenstilen]]''' er oppkalt etter metallgjenstander fra en velutstyrt høvdinggrav i [[Mammen]] i nordvest-[[Jylland]]. Den relativt kortvarige Mammenstilen i siste halvdel av 900-tallet og noe inn i 1000-tallet er i likhet med Ringerikestilen karakterisert ved delvis naturalistiske sammenslyngede planteranker, oppstått ved en sammensmeltning av karolingiske akantus og nordisk dyrestil.<ref name="Klæsøe 1994 s. 151">Klæsøe (1994), s. 151</ref> Bladverk og løvsagarbeid er utviklet til komplekse svingete planteranker. Mammenstilen både overlappet og fortsatte etter Jellingstilen, og en del historikere er ikke villige til å skille mellom disse to. Begge stilene synes å være særlig knyttet til kretsen rundt det danske kongehus, og de var kanskje direkte inspirert av utsmykningen på den store Jellingsteinen. Hva som eventuelt skiller de to stilene fra hverandre, er at Mammenstilen har dyr som framstilles mer realistisk, faste og solide, og mindre utstrakt i formen. En jernøks dekorert med innlegg av sølvtråder er funnet i Mammen. Øksen er smal og 16.5 cm lang. Den har et abstrakt mannsansikt med skjegg på øksens hode, og avbildningen av en fugl med mange renskårne detaljer.<!--Hvor?-->

'''[[Ringerikestil]]en''' var tilsynelatende begrenset til den norske regionen [[Ringerike]], som i dag hovedsakelig tilhører en storkommune av samme navn øst i [[Buskerud]] fylke. Området har store forekomster av rød [[sandstein]],<ref>[http://www.nhm.uio.no/besokende/faste-utstillinger/bergarter/prosesser/ba31039.html Rød sandstein]{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}, Naturhistorisk museum, UiO</ref> og i området er det funnet flere dekorerte steiner som har karakterisert stilen. Ringerikestilen oppsto mens kristendommen spredte seg over Skandinavia og reisning av store steinplater med dekorasjoner ble vanlig. Dekoren var som Mammenstilen karakterisert av dyr nesten skjult i slyngplanter. Det var dyr som hunder og fugler, vesener som ryttere, og dekor som omfattet små og store spiraler med blader. Planteverket med blader som var utviklet fra Mammenstilen ble kanskje det mest karakteristiske trekket ved Ringerikestilen, som varte i rundt 90 år fra slutten av 900-tallet.

En bronseforgylt [[vindfløy]] fra [[Söderala]] i Sverige er et utmerket eksempel på Ringerikestilen, som vist på bildet øverst i artikkelen. [[Drage]]n og andre [[fabeldyr]] er åpenbart i nærkamp, og det samme temaet er benyttet i andre eksempler av stilen. Det finnes et utskåret steinmonument datert til samme periode i [[St. Pauls katedral]] i [[London]]. Det viser en annen versjon av den samme dragen, innviklet i kamp med et annet dyr. Steinen ble antagelig reist under kong [[Knut den mektige]]s regjeringstid og er en indikasjon på at norrøn kunst hadde en omfattende utbredelse på De britiske øyer. Da monumentet ble oppdaget i [[1852]] kunne arkeologene slå fast at det var spor av fargesprakende maling på steinen. Det kan indikere at norrøn kunst ikke var monokrom i uttrykket.<ref>Konstam, Angus (2004): ''Historical Atlas of the Viking World'', Mercury Publishing, side 98</ref>

'''[[Urnesstil]]en''' er den yngste stilarten. Den oppsto en gang rundt 1050 eller noe før og ble navnsatt av den norske arkeologen [[Haakon Shetelig]] i 1909 etter [[Urnes stavkirke]] og den typiske ornamentikken på denne stavkirkens nordportal og gavler. Stilarten var utbredt over hele Norden til slutten av 1100-tallet. Den er karakterisert av mer stiliserte og tynnere dyr enn de foregående stilarter. Den er i seg selv en videreutvikling av Ringerikestilen, og de to stilene overlappet hverandre i minst et halvt århundre, inntil de utsmykkede bladornamenter ble forlatt til fordel for skjønnheten som utelukkende springer ut av samspillet i det kompliserte flettverket. Dets linjer og slyng- og klatretråder hadde utspring ikke bare fra planteverket, men også fra dyrene. I en forstand var det en tilbakevending til tidligere tradisjoner da forvrengte fabeldyr var innviklet i hverandre for å danne enkle flettverkmønstre. 

Et tidlig eksempel på Urnesstilen er et drikkebeger av sølv fra et forråd ved svenske [[Lilla Valla]] på Gotland. Begeret fra rundt 1050 var dekorert med enkle sammenfletninger av halene til ulike dyr.<ref>Fuglesang, S. H. (1998): ''Swedish runestones of the eleventh century: ornament and dating'', Runeninschriften als Quellen interdisziplinärer Forschung (K.Düwel red.). Göttingen, ss. 197-218. s. 206</ref> Men mer komplekse eksempler på stilen ble avdekket på en liten brystnålspenne av sølv som ble funnet ved [[Lindholm Høje]], en forhistorisk boplass og gravsted på en høyde i [[Aalborg]] i Danmark. Den besto av et enkeltstående fabeldyr utviklet til en elegant og delikat snirklete krusedull. Det er også funnet spor av Urnesstilen på mynter preget av kongene [[Harald Hardråde]] (1047–1066) og av [[Olav Kyrre]] (1080–1090).

Utskjæringene i [[Urnes stavkirke|stavkirken Urnes]] i [[Lustrafjorden]] i [[Sogn og Fjordane]] er det fremste eksempelet på stilen. Det intrikate og fremragende håndverket er enestående. Kombinasjonen av symmetriske dekor i de øvre deler av billedfeltene og asymmetriks i de nedre  skaper en spenning i komposisjonen. Nederst på den venstre portalplanken biter et fabeldyre (antagelig en stilisert [[løve]]) i foten til et anndet dyr, og disse er innviklet i en sammenrøre av slynger og tråder av ulik tykkelse. Igjen markerer tvekampen mellom to ulike dyr et populært motiv og en tilbakevending til det tradisjonelle førkristne gripedyret, som således hadde overlevd gjennom alle epokene i norrøn kunst.