Redigerer Norgesveldet (avsnitt)

== Historikk ==
===Orknøyene og Hjaltland===
Fra 600-tallet begynte norske bønder utvandring fra Rogaland og Agder til de nærmeste øyene i Vesterhavet, Orknøyene og Hjaltland. Disse øyene hadde lenge vært bebygd da nordmennene kom dit, av [[piktere]], et muligens keltisk folk som også bodde på "fastlandet" Skottland. Den norske [[landnåm]]et førte til at den eldre befolkningen ble borte, enten fordi de var få og dro seg tilbake til frender i Skottland, eller fordi de ble gjort til treller. De fleste stedsnavnene på øyene er i dag av gammelnorsk opphav.

De gamle sagaene forteller at da Harald Hårfagre hadde satt i verk sine hærtog for rikssamling, ble disse øyene et tilholdssted for vikinger som herjet i Norge. Kong Harald fór da vest over havet og la under seg Orknøyene, Hjaltland og Suderøyene, og kom helt til Man og herjet der. Sagaene beretter videre at Harald grunnla jarledømmet Orknøyene, som omfattet alle disse øyene, og han regnes for å være den første norske kongen som regjerte over Norgesveldet.

Det er imidlertid trolig at disse historiene er sagaforfatternes verk, for å underbygge senere norske kongenes krav over disse øyene. Enkelte kilder finner det lite trolig at de norske kongene hadde overherredømme på Hebridene, Man, Orknøyene og Shetland tilbake til 800-tallet.

Den første jarlen, Sigurd, var bror til Ragnvald Mørejarl, og jarledømmet var i den ætten til 1231. Fra første stund hadde jarlen til oppgave å verne landet og ta vare på landefreden. Han hadde en liten leidangsflåte og tok veitsle av folket.

Øyene ble kristnet av kong Olav Tryggvason (år 995). De fikk seg en biskop på 1000-tallet, og fra 1152 hørte han under erkebiskopen i Nidaros. Bispesetet for Orknøyene ble flyttet til Kirkjuvåg (Kirkwall), og der ble det bygd en katedralkirke som står den dag i dag. Den var den største domkirken i erkebispedømmet nest etter Nidarosdomen, og var innvidd til den hellige Magnus orknøyjarl (drept 1115).

Da øybeboerne hadde satt seg opp mot kong Sverre (slaget i Florvåg utenfor Bergen, 1194), tok kongen Hjaltland fra orknøyjarlen, og la det direkte under kongen.

===Hebridene (Suðreyar)===
På Suderøyene ble det også norsk bosetning og norsk styre. Man regner med at landnåmet her tok til omkring 800. Harald Hårfagre skal ha satt inn en jarl her også. Men herredømmet på disse vikingøyene var ustabilt. Her ble den eldre befolkningen ikke trengt ut. Stedsnavnene viser at nordmennene bodde tettest på øyene Lewis (gno. Ljodhus) og [[Skye]]. Kelterne hadde et vel kjent kloster på sin hellige øy [[Iona]], og innflytterne ble fort kristnet.

===Irland=== 
Det ble også skapt norske vikingriker i Irland. Det viktigste av dem var riket i [[Dublin]]. En vikingkonge kalt Torgjest, bygde borgen i Dublin år [[841]] og tok [[koppskatt]] av irene. Konge i Dublin-riket 852-871 var [[Olav Kvite]] eller Geirstada-alv, en halvbror til [[Halvdan Svarte]]. Fra Dublin fór Olav hjem til Vestfold og ble konge der etter faren. De mener at det er Olav som ble hauglagt i [[Gokstadskipet]].

Disse vikingrikene var [[bystat]]er der borgerne drev handel, og til hvert rike hørte også noe land der det bodde bønder. I Irland som ble hjemsøkt først og angrepet hardest av vikingene, opplevde ikke folk vikingene som noen trussel etter år [[850]]. Vikinger hadde skaffet seg jord, og flere drev handel.

I det store [[slaget ved Clontarf]] ved Dublin i [[1014]] tapte en hær ledet av blant andre Orknøy-jarlen [[Sigurd Lodvesson|Sigurd]] mot en hær ledet av den irske [[Overkonge (Irland)|overkongen]] [[Brian Boru]]. Om Sigurd var ute etter å legge Irland under seg, eller om han deltok i en intern irsk maktkamp er omdiskutert. Uansett måtte de norrøne bosetningene godta irske konger til overkonger etter Clontarf. Dette var riktignok ofte bare et herredømme i navnet.

Den engelske kongen [[Henrik II av England|Henrik II]] hadde planer om å legge under seg Irland, og fikk et pavebrev av [[Hadrian IV]] (Nikolaus Brekespear) som gav ham rett til Irland. I 1169-1175 tok engelske ridderhærer de norske bystatene [[Dublin]], [[Wexford]], [[Waterford]] og [[Limerick]]. Nordmennene fikk bo utenfor hver by i et område kalt Ostmantown (siden Oxmantown). Men nordmennene i Dublin fortsatte å ha sitt eget ting, i 1258 kalt tingmot (tingmøte).

===Man=== 
Vikingene kom til øya Man i år [[798]], og etter hvert ble det en norsk bosetning der. Nordmennene bodde mest på nordre og vestre kanten av øya, mens kelterne fortsatte å bo på søndre og østre kanten av øya. Mange stedsnavn minner ennå om den norske befolkningen.

Man stod stundom under egne vikingkonger eller under den norske kongen i Dublin, og var lenge et kongedømme sammen med Suderøyene. Harald Hårfagres ferd hit er nevnt tidligere. Fra Magnus Berføtts tid (1102–1103) hørte kongeriket Suderøyene og Man til Norgesveldet. Fra 1153 betalte hver ny konge over Suderøyene og Man en lensavgift på 10 mark gull til hver nye konge av Norge.

I 1266 kom Suderøyene og Man under Skottland, og siden kom kongeriket Man under England. Det norske språket på Man døde ut på 1400-tallet.

===Færøyene===
En ire skrev år [[825]] at det hadde bodd irske eneboere på Færøyene i hundre år, men de ble borte på grunn av de norske vikingene. Ellers var det ikke noen befolkning på disse øyene da norske landnåmsmenn bosatte seg der. Den første landnåmsmannen het [[Grímur Kamban]], og landnåmet skal ha vært gjort noe før år 825. Færøyene ble underlagt det norske kongedømmet i 1035 eller noe før.

===Island===
Også her bodde noen irske eneboere der da vikingene kom dit, og eneboerne fór sin vei, så landnåmet ble gjort i folketomt land. Landnåmstiden tok til med at Ingolv Ørnsson fra Sunnfjord tok seg jord i Reykjavík i 874, og varte til 930. De fleste landnåmsmennene kom i tiden 890-910. Det var stort sett folk som ikke ville stå under Harald Hårfagre.

I 1262-64 gikk Island under Norgeskongen, og islendingene skulle yte ham skatt. Vilkårene var fastsatt i en avtale fra 1262, som islendingene kaller «Gissur-såttmål» etter Gissur jarl. Her står det at kongen skal la dem ha fred og islandske lover, og i hovedsak ble det slik.

===Grønland===
Det er ikke mer enn ca. 300&nbsp;km fra Island til Grønland, og at det lå et land her, var kjent lenge før Eirik Raude fór dit. Eirik Raude bodde på Jæren, men han og faren dro fra Norge pga. [[drap]], og tok land på Island. Eirik kom opp i drapssaker der også, og ble dømt fredløs. Da fór han til Grønland, og fant Vest-Grønland og gjorde seg kjent med landet.

Han kom tilbake til Island, sloss med sin gamle motpart, og tapte. De ble forlikte om at Eirik måtte forlate Island. Samme året, 986, fór Eirik med en flåte av nybyggere til Grønland, 14 skip kom fram. De tok seg bosteder sør på Vest-Grønland, i de to bygdene som er kalt Østrebygden og Vestrebygden.

Om dette finnes det opplysninger i skrifter fra mellomalderen, og fra utgravninger gjort i vår tid. Da bosetningen var på det største, var der 16 kirker, 2 kloster og 280 gårder på Grønland. Den største gården var bispegården Gardar, der storstua var 36 m², gjestebudhallen 130 m², og de hadde 100 klavebundne [[storfe]].

Landet ble kristnet i år 1000, av Leiv Eiriksson, etter oppdrag av [[Olav Tryggvason]], og ble siden et eget bispedømme. Etter Eiriks rettsstilling er det klart at nybygdene på Grønland var en selvstendig fristat. I sagaene blir også Grønland regnet for et eget land.

I 1247 kom det en nyutnevnt biskop fra Norge til Grønland, med påbud fra kong Håkon IV Håkonsson om at grønlendingene skulle gi seg under kongen. I 1261 kom det noen farmenn tilbake fra Grønland med melding om at grønlendingene hadde bundet seg til å svare skatt til kongen.

===Jemtland (Jamtland)===
Snorre skriver i Heimskringla om en Ketil jamte (sønn til Onund jarl fra Sparbu i Trøndelag), at han flyttet øst over Kjølen med folk og buskap, og ryddet opp Jemtland. I sagaen om [[Egil Skallagrimson]] skriver han at under plyndringene til Harald Hårfagre fór det mange folk til blant annet Jemtland.

Etter Snorre hadde Jemtland på Haralds Hårfagres tid en selvstendig stilling; men under Håkon den gode gav jamtene seg inn under Norgeskongen og lovet ham skatt, og Håkon satte lov og landsrett for dem. Dette stod ved lag til fram på 1000-tallet. På Eirik jarls tid var Jemtland en del av lensdelingen etter oppgjøret fra [[slaget ved Svolder|det store sjøslaget ved Svolder]], og Jemtland, Herjedalen, [[Ranafylke]]t (Båhuslen) samt [[Romsdal]] hadde falt på Eriks bror Svein etter overenskomsten med sveakongen, [[Olof Skötkonung]].

Da Olav den hellige krevde skatt av jamtene, fikk han det ikke.

Jemtland fikk nok kristendommen fra øst i likhet med Trøndelag. Ifølge en [[Runer|rune]]innskrift på norsk fra midt på 1000-tallet ble landet kristnet av en Austmann Gudfastsson. Kirkelig hørte landet under erkebiskopen i Uppsala en tid før [[1571]]. Også kong Øystein Magnusson (1103–1122) stilte krav om at jamtene skulle underkaste seg den norske kongen.

===Herjedalen=== 
Om Herjedalen er fortalt at den første som bosatte seg der, var [[Herjulv Hornbrjot]]. Han var merkesmann (fanebærer) hos kong Halvdan Svarte, men kom i unåde og fór til Svearike. Der ble han fredløs, og så bosatte han seg i Herjedalen, som da lå i Norge. Dette må ha vært omkring år 850. Herjedalen ble kristnet i årene 1030-1060, og hørte til bispedømmet i Nidaros.