Redigerer Nord-Kypros (avsnitt)

=== Begivenhetene i 1974 ===
I 1974 gjennomførte nasjonalgarden et statskupp på Kypros, støttet av greske offiserer. [[Nikos Sampson]] fra EOKA ble utnevnt til president.   

Erkebiskop og eks-president Makarios flyktet til Storbritannia, men Storbritannia var ikke villig til å intervenere, og Hellas fortsatte å sende forsterkninger. Denktaş ønsket britisk og tyrkisk militær inngripen for å hindre Hellas i ensidig å innføre enosis, men britene var ikke villige til å intervenere. 20. juli annekterte Tyrkia området for å beskytte tyrkisk-kypriotene og deres interesser. En FN-støttet våpenhvile trådte i kraft 22. juli. [[FNs sikkerhetsråd]] vedtok en resolusjon med krav om øyeblikkelig stans i den militære intervensjonen og tilbaketrekning av tropper som ikke var omfattet av eksisterende traktater,<ref name="K-L43">James Ker-Lindsay: ''The Cyprus Problem. What Everyone Needs to Know'', Oxford: Oxford University Press, 2011, s. 43.</ref> mens Tyrkia selv kalte invasjonen for ''Den første fredsoperasjon'' og mente at de i kraft av å være "garantistmakt" hadde rett til å intervenere. Men avtalen mellom Storbritannia, Hellas, og Tyrkia i 1960 gikk ut på at de tre landene skulle garantere for øya selvstendighet -- både enosis og taksim (deling av øya) var strengt forbudt.<ref>[http://www.unficyp.org/History/hist_backgr.htm ''UNFICYP'': «Historical background»] {{Wayback|url=http://www.unficyp.org/History/hist_backgr.htm |date=20060714110419 }}</ref> Hele den nordlige delen av øya kom under tyrkisk kontroll. 

Etter at juntaen i Hellas falt 23. juli og sivile kom til makten i Hellas, samlet garantistmaktene seg til forhandlinger i [[Genève]]. Den 8. august kom representanter for de to gruppene på Kypros med i forhandlingene, men uten at det kom til noen løsning.<ref name="K-L44">Ker-Lindsay, 2011, s. 44.</ref> Da den gresk-kypriotiske delegasjonen ba om tid til konsultasjoner etter å ha blitt presentert for et tyrkisk-kypriotisk forslag det ble bedt om øyeblikkelig svar på, ble invasjonen gjenopptatt.<ref name="K-L44" /> Tyrkerne rykket videre 14. august 1974 og tok til slutt 37% av øya, inkludert [[Famagusta]]. Den store greske bydelen Varosha ved Famagusta har stått som en spøkelsesby siden. FNs sikkerhetsråd tok i nye resolusjoner avstand fra fiendtlighetene og henstilte til partene om å respektere Kypros' suverenitet, territorielle integritet og uavhengighet.<ref name="K-L44" />

Invasjonen ble medvirkende årsak til at militærregimet i Hellas gikk av 23. juli. Makarios fikk senere vende tilbake og fortsatte som president. [[13. februar]] [[1975]] ble ''Den tyrkiske føderale staten Kypros'' utropt av tyrkisk-kypriotene, ikke som en selvstendig stat, men som en del av staten Kypros. Men grekerne ville ikke godta en slik ordning i frykt for at øya kunne bli delt. [[Rauf Denktaş]] ble valgt til president for dette selvstyrte området, og allerede i 1976 ble den lovgivende forsamling dannet. Samme år ble det nyvalg, og [[Spyro Kyprianou]]s parti, Den demokratiske fronten, fikk flertall. Tyrkerne nektet å anerkjenne valgresultatet siden tyrkisk-kypriotene ikke hadde fått delta i valgprosessen. Kyprianou overtok etter Makarois' død i 1977. Mellom 1975 og 1977 ble det ført seks forhandlinger mellom partene, uten at det oppstod enighet. Kyprianou ble gjenvalgt i 1983, selv om partiet hans hadde fått noe mindre oppslutning enn sist. Samtidig ble det ført valg i den tyrkiske delen av øya, og der ble Rauf Denktaş gjenvalgt.