Redigerer Nord-Irlands historie (avsnitt)

== «The Troubles» ==
[[Fil:Belfast mural 3.jpg|thumb|Veggmaleri i Belfast som minnes opptøyene i 1968.]]
«Trøbbelet», [[engelsk]] ''The Troubles'', [[irsk]] ''Na Trioblóidí'', er betegnelsen på perioden med etnisk-politisk<ref>Kennedy-Pipe, Caroline (1997): [http://www.pearsoned.co.uk/Bookshop/detail.asp?item=100000000001400 ''The Origins of the Present Troubles in Northern Ireland''] {{Wayback|url=http://www.pearsoned.co.uk/Bookshop/detail.asp?item=100000000001400|date=20090805174720}}. Longman. ISBN 9780582100732; McGarry, John; Brendan O'Leary (1995): ''Explaining Northern Ireland''. Wiley-Blackwell. ISBN 978-0631183495. ss. 18; Dermot Keogh, red (1994): ''Northern Ireland and the Politics of Reconciliation''. Cambridge University Press. ISBN 978-0521459334. ss. 55-59; Weitzer, Ronald (1995): ''Policing Under Fire: Ethnic Conflict and Police-Community Relations in Northern Ireland''. State University Press. ISBN 978-0791422489; og Coakley, John: [http://www.passia.org/seminars/2004/John-Coakley-Ireland-Seminar.htm «Ethnic Conflict and The Two-State Solution: The Irish Experience of Partition»] {{Wayback|url=http://www.passia.org/seminars/2004/John-Coakley-Ireland-Seminar.htm|date=20110629180416}}.</ref>konflikter i Nord-Irland som tidvis innvirket også på England, republikken Irland og resten av Europa. Perioden har blitt datert fra slutten av 1960-tallet og blir generelt betraktet som avsluttet med [[Belfastavtalen]], eller «langfredagsavtalen», i [[1998]].<ref>Aughey, Arthur (2005): ''The Politics of Northern Ireland: Beyond the Belfast Agreement'', ISBN 978-0-415-32788-6, ss 7; Gillespie, Gordon (2007): ''Historical Dictionary of the Northern Ireland Conflict'', ISBN 978-0-8108-5583-0, ss. 250; Elliot, Marianne (2007): ''The Long Road to Peace in Northern Ireland: Peace Lectures from the Institute of Irish Studies at Liverpool University''. University of Liverpool Institute of Irish Studies, Liverpool University Press, ISBN 1-84631-065-2. ss. 2.; Goodspeed, Michael (2002): ''When reason fails: portraits of armies at war : America, Britain, Israel, and the future''. Greenwood Publishing Group, ISBN 0-275-97378-6. ss. 44 & 61.</ref><ref name="Hope">Holland, Jack (1999): ''Hope against History: The Course of Conflict in Northern Ireland''. Henry Holt & Company, ISBN 0-8050-6087-1. ss. 221: «The troubles were over, but the killing continued. Some of the heirs to Ireland's violent traditions refused to give up their inheritance.»</ref> Volden fortsatte dog på sporadisk vis også etter denne tid.<ref>[http://cain.ulst.ac.uk/sutton/index.html «Draft List of Deaths Related to the Conflict. 2002-»]; Elliot, Marianne (2007): ''The Long Road to Peace in Northern Ireland: Peace Lectures from the Institute of Irish Studies at Liverpool University''. University of Liverpool Institute of Irish Studies, Liverpool University Press, ISBN 1-84631-065-2. ss. 188.</ref>

[[Fil:Shankilltroubles.jpg|thumb|Vegen Shankill road i Belfast under opptøyene, i tiden rundt 1970.]]
På 1960-tallet forsøkte den moderate unionist statsministeren [[Terence O'Neill]] (senere adlet som O'Neill of the Maine) å reformere systemet, men møtte sterk motstand fra både fundamentalistiske protestantiske ledere som [[Ian Paisley]] og innenfor sitt eget parti. Økende press fra nasjonalister for reformer og opposisjon fra lojalister for kompromisser førte til framveksten av borgerrettsbevegelsene under frontfigurer som [[Austin Currie]] og Nobels fredprisvinner [[John Hume]]. Det hadde en del støtte fra moderate protestanter, og en betydelig andel av [[studentradikalisme]] etter at også Nord-Irland kom inn under de verdensomspennende [[Mai 1968|studentopprørene fra 1968]].

Sammenstøt mellom demonstranter og politiet, [[Royal Ulster Constabulary]], førte til økende splid hvor elementer blant både politiet og blant radikale studenter aktivt søkte få opp temperaturen, og kulminerte i et angrep på en studentdemonstrasjon fra en unionistmobb hvor også enkelte fra politireservene deltok. Hendelsen skjedde ved Burntollet utenfor [[Derry]] den 4. januar 1969.<ref>[http://www.museumoffreederry.org/history-burntollet01.html History – Burntollet]   {{Wayback|url=http://www.museumoffreederry.org/history-burntollet01.html |date=20150501165640 }}, Museum of Free Derry</ref>Volden brøt ut etter at en demonstrasjon fra [[Apprentice Boys of Derry|Apprentice Boys]], et protestantisk broderskap, ble tvunget gjennom et katolsk nasjonalistisk Bogside-område av Derry den [[12. august]] [[1969]] av [[Royal Ulster Constabulary|RUC]], noe som førte til uorden i stor skala kjent som «[[slaget om Bogsideopprøret]]» og som varte fram til 14. august. I løpet av denne tiden ble 1091 bokser, hvor hver inneholdt 12,5 g med [[CS-gass]] (tåregass), og 14 bokser som inneholdt 50 g med CS-gass, sluppet av RUC. Ytterligere alvorlige opprør brøt ut i Belfast og andre steder som svar på hendelsene i Derry. De påfølgende årene med uro og vold ble kollektivt kjent som «trøbbelet».

På forespørsel fra unionistregjeringen ble den britiske hæren utplassert av den britiske innenriksminister [[James Callaghan]] to dager etter den 14. august 1969. To uker senere hadde sikkerhetskontrollen over Nord-Irland gått fra Stormont-regjeringen og til generalløytnant [[Ian Freeland]] ([[General Officer Commanding|GOC]]). I begynnelsen fikk soldatene en varm velkomst fra nasjonalistene som satt sitt håp til at de ville beskytte dem fra angrep fra nasjonalistene. IRA, som ved dette tidspunktet var blitt en [[marxisme|marxistisk]] organisasjon, hadde [[ideologi]]ske grunner å avstå fra. Imidlertid økte spenningen gjennom hele det påfølgende året og hvor en betydningsfull hendelse markerte en forverring av forholdet mellom hæren og nasjonalistene den 3. juli 1970 da 3000 britiske soldater innførte portforbud i tre dager i området Lower Falls. 

[[Fil:Bloody Sunday memorial.jpg|thumb|left|Minnesmerket over hendelsene under den blodige søndagen, [[Bloody Sunday (1972)|Bloody Sunday]] i Rossville Street. Alle de døde kom fra Derry.]]
Den 9. august 1971 ble praksisen om fengsling uten rettslig grunnlag eller rettssak av antatte eller mistenkte medlemmer av IRA, noe som førte til at selv moderate nasjonalister reagerte med å trekke seg fra enhver form for samarbeid med staten. Medlemmer av sosialdemokratiske [[Social Democratic and Labour Party|SDLP]] i parlamentet i Nord-Irland trakk seg den 15. august og en omfattende kampanje av [[sivil ulydighet]] begynte. Ti sivile ble drept av [[The Parachute Regiment|fallskjermregimentet]] i [[Ballymurphy-massakren]] i august 1971, ytterlig forverring ble det etter drapene på 14 ubevæpnede sivile i Derry 30. januar 1972, kjent som [[Bloody Sunday (1972)|Bloody Sunday]], «Den blodige søndagen».

[[Fil:Sandy row.jpg|thumb|Ulster Freedom Fighters-veggmaleri i en protestantisk bydel i Belfast.]] 
Gjennom hele perioden begynte den moderne sammenstilling av de parlamentariske organisasjoner å ta form. Etter den blodige søndagen ble deres fulle vrede utløst, og [[1972]] ble det mest voldelige året under konflikten. Framveksten i [[1970]] av [[Den provisoriske IRA]], en utbrytergruppa fra den stadig mer marxistiske IRA, som ble hetende [[Den offisielle IRA]], og en kampanje av vold fra lojalistiske halvmilitære grupper som [[Ulster Defence Association]] og andre, brakte Nord-Irland på kanten av borgerkrig. Den 30. mars 1972 innførte den britiske regjering, nå uvillig til å gi myndighetene i Nord-Irland økt autoritær makt og nå overbevist om Nord-Irlands avmakt i holde orden i eget hus, hastlov som oppløste det nordirske parlament og innførte direktestyre fra London.{{tr}} I 1973 oppløste den britiske regjeringen det nordirske parlamentet og dens regjering under den nordirske konstitusjonslov av 1973.

Den britiske regjeringen hadde samtaler med ulike partier og grupper, inkludert provisoriske IRA, i løpet av 1972 og 1973. Offisielle IRA erklærte våpenhvile i 1972 og avsluttet til sist alle voldelige angrep, skjønt en utbrytergruppe, [[Irish National Liberation Army]], den irske nasjonale frigjøringshær, fortsatte med voldelige angrep. Provisoriske IRA, imidlertid, forble den største og mest effektive av de nasjonalistiske halvmilitære grupper.

Den 9. september 1973, etter samtaler i [[Sunningdale]] i [[Berkshire]] i England, kom [[Ulster Unionist Party]], [[Social Democratic and Labour Party]] (SDLP) og [[Alliance Party of Northern Ireland]] fram til en enighet, [[Sunningdaleavtalen]], om felles regjering for Nord-Irland som ble etablert den [[1. januar]] [[1974]]. Provisoriske IRA var ikke imponert og økte andelen med voldelige angrep mens mange unionister ble rasende over deltagelsen av nasjonalister i Nord-Irlands regjering og Irlandsrådet på tvers av grensene. Selv om de partier som var for Sunningdaleavtalen hadde flertall i den nye nordirske forsamlingen, førte mangelen på samordning mellom disse partiene ved parlamentsvalget den 28. februar, kombinert med IRA-støttet boikott av fanatiske republikanere, til at unionister som var imot avtalen fikk 51,1 prosent av stemmene og 11 av Nord-Irlands 12 seter i [[Underhuset (Storbritannia)|det britiske underhuset]].


Oppflammet over dette, en koalisjon av unionistpolitikere og halvmilitære som var imot den inngåtte avtalen, førte til [[generalstreik]] den 15. mai. De streikene ført Nord-Irland til stillstand ved å slå av kraftstasjonene og etter at den britiske statsminister [[Harold Wilson]] nektet å sende over ytterligere soldater for å overta for de steikene falt koalisjon sammen den 28. mai 1974.

En del britiske politikere, mest kjent den tidligere britiske ministeren fra [[Labour Party |arbeiderpartiet]], [[Tony Benn]], gjorde seg til talsmann for at britiske soldater burde helt og holdent trekkes ut av Nord-Irland, men mange var imot dette og fremmet deres spådom om så skjedde ville det bli katastrofalt for Nord-Irland. Den verste frykten var at en nordirsk borgerkrig kunne spre seg, ikke bare til resten av Irland, men også til [[Skottland]] ettersom begge land hadde sterke bånd til den ene eller begge samfunn. En annen frykt for et dommedagsresultat ved at britiske soldater trakk seg ut, var en mulighet for en [[balkanisering]] av Nord-Irland.

Voldsnivået gikk ned fra toppen tidlig på 1970 fra 1972 og framover, og stabiliserte seg på mellom 50 og 100 døde årlig.<ref>{{Kilde www |url=http://cain.ulst.ac.uk/ni/security.htm#04 |tittel=CAIN: Northern Ireland Society – Security and Defence |besøksdato=2011-06-17 |arkiv-dato=2010-12-06 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20101206105455/http://cain.ulst.ac.uk/ni/security.htm#04 |url-status=yes }}</ref> [[Den provisoriske IRA|Provisoriske IRA]], som benyttet seg våpen og eksplosiver som kom fra [[USA]] og [[Libya]], bombet [[England]] og ulike baser for den britiske hæren i Europa, foruten at de også angrep ulike mål i Nord-Irland. Disse angrepene var ikke utelukkende på «militære» mål, men også protestantiske forretninger, tilknyttede sivile kommersielle eiendommer og ulike mål bysentra. Uten tvil var deres hyppigste metode å parkere en bil fylt med eksplosiver i nøkkelområder for å få maksimal uttelling. På samme tid drev lojalistiske halvmilitære hovedsakelig (men ikke utelukkende) sine angrep i Nord-Irland. De angrep også katolikker som arbeidet i protestantiske områder, og i en parallell til IRAs taktikk med parkerte bombebiler angrep de [[pub]]er som ble besøkt av katolikker med å skyte med maskingevær. Slike angrep ble tilslørende karakterisert som en «sprayjobb». Begge grupper kunne også utføre omfattende «straffeangrep» mot medlemmer innenfor deres egne samfunn for en rekke «forbrytelser», antatte eller mistenkte, uansett hva som var virkelig eller ikke.

[[Fil:Hunger_strike_flag.jpg|thumb|Et flagg til minne om 25-årsdagen for sultestreiken.]]
Ulike politiske samtaler kom i gang fra tidlig på 1990-tallet. De hendelsene som påvirket prosessen var [[Sultestreiken i Nord-Irland 1981|sultestreiken]] i [[1981]] og [[den anglo-irske avtalen av 1985|den anglo-irske avtalen]] i [[1985]]. Til tross for at hungerstreiken feilet, fikk den republikanske bevegelsen smak på valgpolitikk med en moderat valgsuksess på begge sider av grensen, inkludert at [[Bobby Sands]] ble valgt inn i underhuset. Dette overbeviste republikanere om en kombinert strategi som ble kalt for «bevæpning og stemmeseddel» og hvor valgene i Nord-Irland og Irland ble bestridt av Sinn Féin samtidig som IRA fortsatte en halvmilitær kamp, og tok gradvis en mer politisk tilnærming. Mens den anglo-irske avtalen ikke greide å få en slutt på den politiske volden i Nord-Irland, ble samarbeidet mellom den britiske og den irske regjeringene bedret, noe som var begynnelsen på at [[Belfastavtalen]] kom i stand et tiår senere.

Avtalen demonstrerte at britene til sist anerkjente republikkens ønsker som legitime, noe som hadde en direkte interesse for Nord-Irland. Det demonstrerte også for de halvmilitære at deres endelige politiske avmakt i henhold til suverene stater. I motsetningen til Sunningdaleavtalen motsto den anglo-irske avtalen langt mer samlet mot vold og intimidasjon, foruten også politisk fiendskap fra lojalistene. Republikanerne ble etterlatt i posisjonen å avvise den eneste betydelige strukturen som involverte hele Irland siden øya ble delt.

På 1990-tallet var det et merkbare dødpunkt mellom IRA og de britiske sikkerhetsstyrkene, samtidig som Sinn Féin fikk økende politiske suksessen i å få et flertall innenfor den republikanske bevegelsen istedenfor vold.<ref>Taylor, Peter (1999): ''Behind the mask: The IRA and Sinn Féin'', kapittel 21: «Stalemate», ss. 246–261. ISBN 1575000776.</ref> Denne endringen fra halvmilitære til politiske virkemidler var en del av en bredere nordisk fredsprosess, som fulgte ankomsten av ny ledere i London ([[John Major]]) og i Dublin ([[Albert Reynolds]]).