Redigerer Myokardfibrose (avsnitt)

==Klinisk påvisning==
Fibrose kan måles og kvantifiseres på ulike måter, både ved invasive og ikke-invasive målinger. Én mulig måte er å utføre [[hjertebiopsi]], der det blir tatt ut en vevsprøve og deretter en histologisk analyse. Dette regnes som den beste måten å beskrive fibrose på, men ettersom det krever at man fysisk tar ut hjertevev kan det ikke brukes for hele hjertet samlet sett og innebærer en risiko for pasienten.<ref name="espeland"/>

I klinisk sammenheng foretrekker man derfor ofte ikke-innovasive målinger. En slik måte å påvise fibrose på er via [[blodprøve]]r. Ved hjelp av ulike [[biomarkør]]er kan man påvise fibrose i hjertevevet. Noen av disse er imidlertid også forbundet med fibrose i andre organer.<ref name="espeland"/> Fibrose kan også påvises ved hjelp av [[magnetresonanstomografi]] (MR), [[computertomografi]] (CT) og [[ekkokardiografi]]. Alle disse metodene gir også en god indikasjon på ''romlig'' variasjon av fibrose, altså hvor på hjertemusklene det er utviklet fibrose. MR-målinger kan utføres ved målinger av [[Relaksjon (MRI)|relaksjon]], ofte også ved hjelp av [[kontrastmiddel|kontrastmidler]].<ref name="espeland"/>

===Hjertebiopsi===
Den mest nøyaktige måten å måle fibrose på er via hjertebiopsi. Dette gjennomføres ved at klinisk persjonell tar en tar ut en vevsprøve ved operasjon. Vevsprøven blir farget, og en histologisk analyse utført. Her kan kollagenet farges og deretter kvantifiseres, og man kan kvalitativt skille mellom diffus fibrose og erstatningsfibrose.<ref name="espeland"/>

Dette regnes som den mest nøyaktige måten for å verifisere hvorvidt en pasient har fibrose. Slike prosedyrer gjennomføres helst i spesialsentre, av spesialister.<ref name="mandoli">{{kilde artikkel
| tittel=Novel Approaches in Cardiac Imaging for Non-invasive Assessment of Left Heart Myocardial Fibrosis
| url=https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC8081830/
| forfattere=Giulia Elena Mandoli m.fl.
| dato=15. april 2021
| doi=10.3389/fcvm.2021.614235
| publikasjon=Frontiers in Cardiovascular Medicine
| volum=8}}</ref> Organisasjonene [[American Heart Association]] og [[European Society of Cardiology]] har utviklet en rekke rettningslinjer for kliniske scenarioer der de anbefaler (I), ser positive og negative sider (II) eller ikke anbefaler (III) hjertebiopsi i ulike kliniske scenarioer.<ref name="cooper">{{kilde artikkel
| tittel=The Role of Endomyocardial Biopsy in the Management of Cardiovascular Disease
| url=https://www.ahajournals.org/doi/10.1161/circulationaha.107.186093
| forfattere=Leslie T. Cooper m.fl.
| dato=24. oktober 2007
| doi=10.1161/CIRCULATIONAHA.107.186093
| publikasjon=Circulation
| volum=116
| hefte=19}}</ref> I etterkant av en slik operasjon har pasienten økt risiko for [[perforasjon]], [[arytmi]], [[pneumotoraks]], samt skader på [[sirkulasjonssystem|sirkulasjons-]] og [[nervesystem]]et. Imidlertid regnes den totale risikoen som lav; i én studie med 4000 pasienter opplevde under 1 % komplikasjoner, og disse kunne også knyttes til pasientenes kliniske tilstand.<ref name="mandoli" />

===Ekkokardiografi===
Ekkokardiografi er en enkel prosedyre å gjennomføre. Ved ekkokardiografi får man todimensjonale bilder av hjertet, og disse kan brukes for å se på om hjertet fungerer som det skal (systolisk og diastolisk funksjon). Metoden er imidlertid ikke sensitiv nok til å fange opp unormaliteter i hjertevevsstrukturen. Den kan likevel brukes til å vurdere hvorvidt det finnes fibrose indirekte ved å se på om hjertet fungerer dårligere enn forventet. Blant annet har forskere vist at reduksjon i longitudial og rundtgående [[tøyning]] samt endring i rotasjonsbevegelse ofte forekommer ved fibrose. I en rekke studier har det blitt påpekt sammenhenger mellom spesifikke sykdommer, der myokardfibrose er en del av det totale pateologiske bildet, og slike endringer.<ref name="mandoli" /> Det finnes imidlertid ingen standard referanseverdier for å klassifisere tøyningen og bevegelsen som normal eller unormal<ref name="mandoli" />, hvilket gjør det vanskelig å bruke slike målinger kvantiativt som en del av en klinisk prosedyre.

Bruk av ekkokardiografi for å vurdere hjertets funksjon har blitt utført siden 1960-tallet.<ref name="mandoli" />

===MRI med kontrastmidler===
{{Flere bilder
| justering    = høyre
| retning      = vertikal
| bredde       = 250
| bilde1       = 4CH_IR_infarct.jpg
| bredde1      = 
| alt1         = 
| bildetekst1  = MRI med kontrastmidler. Forekomst av LGE i hvitt.
| bilde2       = 4CH cine infarct.gif
| bredde2      = 
| alt2         = 
| bildetekst2  = Cine MRI av samme bildesnitt.
}}
Bruk av [[MRI]] kombinert med kontrastmidler har gjort det svært mye lettere å se på endringer i hjertevevet. Som ekkokardiografi kan MRI gi gode bilder for å vurdere hjertets funksjon, men det kan også gi mer direkte målinger av endringer i hjertevevsstrukturen. Spesielt er metoden godt egnet for å markere områder med erstatningsfibrose.<ref name="mandoli" />

Prosedyren gjennomføres ved å gi kontrastmiddelet [[gadolinium]] intranervøst. Deretter tas MRI-bilder 10–20 minutter senere. Kontrastmiddelet virker slik at skadet hjertevev får en kortere [[relaksjon (NMR)|T<sub>1</sub>-relaksjonstid]] i forhold til friskt (normalt) hjertevev. Dette gjør at på bildene gir dette et klart hvitt signal til området som er skadet.<ref name="mandoli" /> Dette kalles for ''Late Gadolinium Enhancement'' (LGE), eller ''sen-kontrastopptak'' på norsk.<ref name="ramberg" /> LGE måles ''relativt'', og ikke absolutt. Man bruker hjertevevet som gir lite signal som en referanse og ser på forskjellen. LGE er derfor ikke egnet til å fange opp diffus fibrose; om resten hjertet er rammet av diffus fibrose vil det relativt gi det samme resultatet som om resten av hjertet er friskt.<ref name="mandoli" />

I 2010 brukte en gruppe forskere fra [[University of Utah]] et klassifiseringssystem basert på LGE i sitt studie på venstre atrium. De klassifiserte pasienter i grupper etter hvor mange prosent av vevet som ble registrert med LGE som markør: Utah I (mindre enn 5%), Utah II (5%–20%), Utah III (20%–35%) og Utah IV (mer enn 35%)<ref name="mahnkopf">{{kilde artikkel
| tittel=Evaluation of the left atrial substrate in patients with lone atrial fibrillation using delayed-enhanced MRI: implications for disease progression and response to catheter ablation 
| forfatter=Christian Mahnkopf m.fl.
| publikasjon=Heart Rhythm
| dato=2010
| volum=7
| hefte=10
| sider=1475-1481
| url=https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S1547527110006661
| doi=10.1016/j.hrthm.2010.06.030}}</ref> Klassifiseringssystemet har senere blitt brukt utbredt videre både i forskning og for klinisk vurdering.

LGE ble opprinnelig utviklet med hensyn på å identifisere områder i hjertet rammet av [[hjerteinfarkt]]. Sammenligning med histologiske analyser viser at den klarer å fange opp de skadede områdene med høy nøyaktighet. Methoden klarer også å fange opp ikke-iskemiske områder, ved utvikling av fibrose i tidligere stadier i ulike ikke-iskemiske pateologiske tilstander. Dette gjør at metoden også kan brukes i forhold til risikovurderinger. Forekomst av LGE har blant annet blitt brukt for diagnostisering og risikovurdering ved [[koronar hjertesykdom]], [[hypertropisk kardiomyopati]], [[dilatert kardiomyopati]], [[myokarditt]], [[Fabrys sykdom]] og [[amyloidose]].<ref name="mandoli" />

Bruk av LGE har vært utbredt siden 2000-tallet, og brukes både i forskningssammenheng og i kliniske vurderinger. LGE gir stor presisjon i forhold til romlig oppløsning.<ref name="mandoli" /> LGE regnes som mest nyttig kombinert med andre CMR-målinger, som for eksempel faktisk relaksjonstid. Om hele hjertet er rammet regnes andre teknikker mer effektive.<ref name="mandoli" />