Redigerer Mykensk kultur (avsnitt)

=== Samordnet felleskultur (ca. 1400–1200 f.Kr.) ===
[[Fil:La Dame de Mycènes, fresco.jpg|thumb|Veggmaleri som viser en kvinneskikkelse i Mykenes akropolis, 1200-tallet f.Kr.]]
Fra 1400-tallet f.Kr. begynte myknerne å spre sin innflytelse over hele Egeerhavet og langs vestkysten av Anatolia. Ved rundt 1450 f.Kr. ble palasset i Knossos styrt av en mykensk elite som dannet en hybrid minoisk-mykensk kultur. Myknerne bosatte seg også på flere andre egeiske øyer, og nådde så langt som til [[Rhodos]].<ref> Tartaron (2013), s. 28.</ref><ref name="Schofield_71–72"> Schofield (2006), s. 71–72.</ref> Således ble myknerne den dominerende makten i regionen, og markerte begynnelsen på den mykenske «koine»-tiden (fra gresk: ''Κοινή'', «felles»), en svært ensartet kultur som spredte seg på fastlandet i Hellas og rundt Egeerhavet.<ref> Schofield (2006), s. 75.</ref>

Fra tidlig på 1300-tallet f.Kr. begynte mykensk handel å utnytte de nye kommersielle mulighetene i Middelhavet etter den minoiske sammenbruddet.<ref name="Schofield_71–72"/> Handelsrutene ble utvidet ytterligere, og nådde Kypros, [[Amman]] i dagens [[Jordan]], sørøstkysten av Italia og så langt unna som [[Spania]].<ref name="Schofield_71–72"/> Fra denne tidsperioden (ca. 1400 f.Kr.) har palasset i Knossos gitt de tidligste registreringene av det greske [[Linear B]], basert på den tidligere [[Linear A]] til minoerne. Bruken av det nye skriftspråket spredte seg på det greske fastlandet og har gitt verdifull innsikt i det administrative nettverket til de mykenske maktsentrene. Imidlertid er de avdekket opptegnelser altfor fragmentariske for en politisk rekonstruksjon av bronsealderens Hellas.<ref name="Kelder_8"> Kelder (2010), s. 8.</ref>

Utgravninger ved Miletos, sørvest ved kysten av Anatolia, indikerer eksistensen av en mykensk bosetning der allerede fra ca. 1450 f.Kr., og som overtok og erstattet de tidligere minoiske installasjonene.<ref> Tartaron (2013), s. 21.</ref> Dette stedet ble et betydelig og velstående mykensk senter fram til det 12. århundre f.Kr.<ref> Kelder (2010), s. 50, 52.</ref> Bortsett fra de arkeologiske bevisene, er dette også bevitnet i hettittiske opptegnelser, som indikerer at Miletos (''Milawata'' på hettittisk) var den viktigste basen for mykensk aktivitet i Anatolia.<ref name="Bryce_361">Bryce (2005), s. 361.</ref> Mykensk tilstedeværelse nådde også de tilstøtende stedene [[Iasos]] og [[Efesos]].<ref> Castleden (2005), s. 194. Sitat: «The Mycenaean colonies in Anatolia were emphatically confined to a narrow coastal strip in the west. There were community-colonies at Ephesus, Iasos and Miletus, but they had little effect on the interior...»</ref>

I mellomtiden ble det bygget imponerende palasser i de viktigste mykenske sentrene på fastlandet. De de eldste av palasslignende strukturene var bygninger av typen megaron, slik som Menelaion i [[Sparta]] i [[Lakonia]].<ref name="Kelder_107"> Kelder (2010), s. 107.</ref> Egne palasser kan dateres fra ca. 1400 f.Kr., da [[Kyklopisk mur|kyklopisk festningsverk]] ble reist ved Mykene og nærliggende Tiryns.<ref name="Fields_10-11"/> Ytterligere palasser ble bygget i [[Mideia]] og [[Pylos]] på [[Peloponnes]], i [[Athen]], [[Eleusis]], [[Theben (Hellas)|Theben]] og [[Orchomenos (Boiotia)|Orchomenos]] i Sentral-Hellas og [[Iolkos]], i [[Thessalia]], sistnevnte er det nordligste mykenske sentrum. Knossos på Kreta ble også et mykensk senter, hvor det tidligere minoiske komplekset gjennomgikk en rekke justeringer, blant annet tillegg av et tronsal.<ref>Kelder (2010), s. 108–109.</ref> Disse sentrene var basert på et rigid nettverk av byråkrati der administrative kompetanser ble klassifisert i ulike seksjoner og kontorer etter spesialisering av arbeid og fag. I spissen for dette samfunnet sto kongen, kjent som ''wanax'' (Linear B: ''wa-na-ka'') på mykensk gresk. All makt var tillagt ham, som den øverste jordeieren og som den åndelig og militær lederen. Samtidig var han foretaksleder og handelsmann og ble hjulpet av et nettverk av høye tjenestemenn.<ref> Kelder (2010), s. 11; Fields (2004), s. 53.</ref>