Redigerer Musene (avsnitt)

== Den «tiende» muse ==
Den arkaiske poeten [[Sapfo]] fra [[Lesbos]] ble gitt komplementet av å bli kalt for «den tiende muse» av [[Platon]]. Frasen har siden blitt et konvensjonelt komplement gitt til kvinnelige poeter siden. I [[Kallimakhos]]' «Aetia» refererer poeten til dronning [[Berenike II av Egypt|Berenike]], hustru av [[Ptolemaios III Euergetes]], som den tiende muse og dediserte både «Coma Berenikes» og «Victoria Berenikes» i Bøkene III–IV til henne. Franske litteraturskribenter har hyllet på tilsvarende vis en rekke av ''dixième Muses'' som var omtalt i ''Benet's Reader's Encyclopedia'' (1948): Marie Lejars de Gournay (1566–1645), [[Antoinette Deshoulières]] (1633–1694), [[Madeleine de Scudéry]] (1607–1701), og [[Delphine Gay]] (1804–1855).

[[Anne Bradstreet]], en [[Puritanisme|puritansk]] poet fra [[New England]], ble æret med denne betegnelsen ved utgivelsen av hennes dikt i [[London]] i [[1650]] med en bokutgivelse som hennes utgiver ga tittelen ''The Tenth Muse Lately Sprung Up in America''. Det var også det første bind av [[USA|amerikansk]] [[poesi]] som noen gang var blitt utgitt.

I ''The Tenth Muse: A historical study of the opera libretto'' antyder Patrick J. Smith<ref>Smith, Patrick J., (1970): ''The Tenth Muse: A historical study of the opera libretto'', New York, Alfred. A. Knopf</ref> at [[libretto]]en må bli betraktet som den tiende muse. Påstanden, om enn ikke uttrykt direkte, er at forholdet mellom ord og musikk ved librettoen er ikke bare en betydelig import, men at den kritiske anvendelsen av forholdet som utgjør et avgjørende element i forståelsen av operaen.

[[Fil:Muses sarcophagus Louvre MR880.jpg|thumb|750px|center|«Muses Sarcophagus» viser de ni musene og deres attributter i relieff på marmor, tidlig på 100-tallet e.Kr., Via Ostiense, i dag [[Louvre]] i Paris.]]