Redigerer Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) (avsnitt)

=== Den andre bølgen av reformasjonen ===
Den første bølgen av reformasjonen var mer eller mindre over ved [[religionsfreden i Augsburg]] i 1555. Mange lutheranere hadde da sikret seg frihet fra forfølgelse og rett til å praktisere sin egen religion. Etter freden kom imidlertid flere andre religiøse bevegelser, enten protestantiske eller [[Den reformerte kirke|reformerte]], det vil si følgere av en av de to sveitsiske reformatorene Zwigli eller Calvin.

Sverige hadde etter 1523 måttet bygge opp sitt eget land etter at de brøt med Danmark og Norge. Landet var i en økonomisk vanskelig situasjon, og kongen, [[Gustav Vasa]], valgte overtalelse heller enn tvang. Sverige ble dermed ikke, som sine naboer, protestanter over natten. Faktisk tok det helt til 1571 at Sveruge fikk sin protestantiske bekjennelsestekst. Kort tid etter valgte [[Johan III av Sverige]] å bryte med det protestantiske og trekke Sverige tilbake til katolisismen. I 1592, da Johan III døde, ble Sverige for siste gang protestantisk ved Kirkemøtet i Uppsala.<ref>Side 156-164, N.K. Andersen</ref> 

Finland hadde en litt annen utvikling. Den katolske kirke var aldri spesielt sterk i Finland, men overskuddet av landejorden de eide (omtrent 10 %), gikk til veldedige formål. Derfor hadde finnene få problemer med katolisismen. Imidlertid gikk konverteringen til protestantisme relativt stille for seg. Dette skyldtes også at Filnands store reformator, [[Mikael Agricola]], hadde oversatt Bibelen til finsk. Dette var med på å skape en stor entusiasme for språket og økte også lesekyndigheten i landet. Agricola har derfor hatt en sterk betydning for både språk og religion.<ref>[http://countrystudies.us/finland/8.htm The Reformation] - Country Studies, ment for Library of Congress</ref><ref>Side 164-166, N.K. Andersen</ref>

I 1520- og 30-årene hadde to sveitsiske reformatorer forandret det religiøse bildet. I [[Zürich]] startet [[Ulrich Zwingli]] en egen variant av protestantismen, langt på vei enig med Luthers fordømming av katolske ritualer. I [[Geneve]] startet [[Jean Calvin]] en tredje retning, ofte imellom Zwingli og Luther. Zwinglis og Calvins retninger er sammen kjent som «Den reformerte kirke»<ref>Side 96-99, E.G. Rupp, «The Reformation in Zurich, Strassburg and Geneva» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>


{| class="wikitable"
|+ Forskjeller i lære
|-
! Tema !! Katolsk lære !! Luther !! Calvin !! Zwingli
|-
| Sakramenter || [[Dåp]], [[nattverd]], [[ektevigsel]], [[ordinasjon]], [[konfirmasjon]], [[skriftemål]], [[sykesalving]] || Dåp og nattverd || Ingen (nattverd har åndelig betydning) || Ingen
|-
| Frelse || Guds nåde, fromme handlinger || Tro og kjennskap til Bibelen || Dobbel predestinasjon (det er forutbestemt om du blir frelst, men gode handlinger er tegn på at man er «valgt») || Tro, kjennskap til Bibelen og predestinasjon
|-
| Idealstat || Kirken som en internasjonal og selvstendig organisasjon || Monarki med en delvis selvstendig kirke i noen grad underlagt staten || Verdslig fåmannsvelde, selvstendig kirke || Fåmannsvelde der et gudommelig magistrat hjelper til med styre av kirken
|-
|colspan=5| <small>Kilde: Side 113–115, Kümin</small>
|}

Kalvinismen var ryggraden av den andre bølgen av reformasjon, mellom 1560 og 1609.<ref>Side 180, Merry E. Wiesner-Hanks: ''Early Modern Europe 1450-1789'', Cambridge History of Europe, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 2006 (2. utgave 2013)</ref> Calvin hadde sett at Zwinglis og Luthers følgere hadde splittet hverandre, og han og hans følgere ønsket ikke å være kontroversielle. Problemet var at de ikke var godkjent som en religion ved Religionsfreden i Augsburg. Like fullt sendte Calvin og hans menn misjonærer fra Genève til hele Europa. Retningen slo spesielt godt an i Nederland og Skottland,<ref>Side 25-26, Stephen J. Lee. ''Aspects of European History 1494-1789'', Routledge, London og New York, 1984</ref> i tillegg til at den hadde mange følgere i Frankrike, Tyskland, Sveits, England, Ungarn og Polen. Religionen var valgt som overbevisning, men den spilte også en politisk rolle. I Nederland markerte den et brudd med Spania, som de formelt var underlagt. Franske adelige valgte retningen som et mottrekk mot den mektige kongen og den like mektige paven.<ref>Side 180-185, Wiesner-Hanks</ref> I Nederland ga kalvinismen en bred kirke for folk flest, og det forelå ingen kommersielle hindringer med hvem man kunne handle med. Ungarske adelige brukte også kalvinisme for å bryte med makten til kongen, den sterkt katolske Ferdinand I.<ref>Side 118, Kümin</ref>