Redigerer Mosambik (avsnitt)

== Historie ==
Mosambiks første innbyggere var [[san]]-[[jegere og samlere]], forfedre til [[khoisan]]-folkene. Mellom det [[1. århundre|første]] og [[4. århundre|fjerde århundre]] migrerte bølger av [[bantu]]språklige folkeslag fra nord gjennom [[Zambezi]]-dalen og så gradvis inn på platået og kystområdene. Bantuene var jordbrukere og jernsmeder.

[[Fil:Mozambique_n2.jpg|thumb|left|Ilha de Moçambique ble først okkupert av portugisiske oppdagere sent på 1400-tallet.]]
Da den [[Portugal|portugisiske]] sjøfareren [[Vasco da Gama]]s skip nådde Mosambik i [[1498]], hadde [[arabere|arabiske]] handelsbosetninger eksistert langs kysten og de ytterliggende øyene i flere århundrer. Fra rundt 1500 ble portugisiske handelsstasjoner og [[festning]]er regulære stoppesteder på den nye ruten til Østen. Senere reiste handelsmenn og utforskere til de indre regionene på leting etter [[gull]] og [[slaveri|slaver]]. Selv om den portugisiske innflytelsen gradvis ble ekspandert, var deres makt begrenset og utøvd gjennom individuelle bosettere som ble gitt betydelig selvstyre. Resultatet var at investeringene manglet mens myndighetene i [[Lisboa]] konsentrerte seg om den lukrative handelen med [[India]] og Det fjerne østen og koloniseringen av [[Brasil]].

Innen tidlig i det [[20. århundre]] hadde portugiserne endret administrasjonen av store deler av Mosambik til store private selskaper, som [[Mosambik-kompaniet]], [[Zambezi-kompaniet]] og [[Niassa-kompaniet]], kontrollert og finansiert hovedsakelig av [[Storbritannia|briter]] som etablerte jernbanelinjer til de britiske koloniene i nærheten og [[Sør-Afrika]]. På grunn av at politikken ble laget for å komme hvite bosettere og det portugisiske hjemlandet til gode, ble liten oppmerksomhet rettet mot Mosambiks nasjonale integrasjon, landets økonomiske [[infrastruktur]] og opplæring av befolkningen.

Mens mange europeiske nasjoner gav uavhengighet til sine kolonier etter [[andre verdenskrig]], klamret Portugal seg til konseptet om at Mosambik og andre portugisiske kolonier var provinser av moderlandet, og emigrasjonen til koloniene blomstret. Mosambiks portugisiske befolkning utgjorde rundt {{formatnum:250000}} ved uavhengigheten i 1975. Ønsket om mosambikisk uavhengighet utviklet seg raskt, og i [[1962]] dannet flere antikolonialistiske politiske grupper [[FRELIMO|Frente de Libertação de Moçambique]] (FRELIMO) som startet [[Den mosambikiske uavhengighetskrigen|en væpnet kamp mot portugisernes kolonistyre]] 25. september [[1964]]. Etter ti år med sporadisk krigføring og betydelige politiske endringer i Portugal, ble Mosambik uavhengig [[25. juni]] [[1975]].

De siste 30 årene av Mosambiks historie har reflektert politisk utvikling andre steder i det 20. århundre. Etter [[nellikrevolusjonen]] i Lisboa i april [[1974]] kollapset den portugisiske kolonialismen. I Mosambik skjedde den militære avgjørelsen om å trekke seg ut i konteksten av et tiår med væpnet antikolonialistisk kamp, innledningsvis ledet av amerikansk-utdannede [[Eduardo Mondlane]] som ble myrdet i [[Dar-es-Salaam]] i [[Tanzania]] i [[1969]]. Da uavhengighet ble oppnådd i 1975, etablerte lederne av FRELIMOs militære kampanje raskt en [[ettpartistat]] alliert med den [[sovjetunionen|sovjetiske]] blokken og forbød rivaliserende politisk aktivitet. FRELIMO eliminerte politisk pluralisme, religiøse utdanningsinstitusjoner og rollen til tradisjonelle autoriteter.

Den nye regjeringen under president [[Samora Machel]] gav ly og støtte til sørafrikanske ([[African National Congress|ANC]]) og zimbabwiske ([[Zimbabwe African National Union|ZANU]]) frigjøringsbevegelser mens regjeringene i først [[Rhodesia]] og senere [[apartheid]] Sør-Afrika fostret og finansierte en bevæpnet opprørsbevegelse i det sentrale Mosambik kalt [[Resistência Nacional Moçambicana]] (RENAMO). [[Borgerkrigen i Mosambik|Borgerkrig]], sabotasje fra nabostatene og økonomisk kollaps karakteriserte det første tiåret med mosambikisk uavhengighet. Denne perioden var også preget av masseutvandring av portugisere, svak infrastruktur, nasjonalisering og økonomisk vanstyre. I løpet av det meste av borgerkrigen, klarte ikke regjeringen å utøve effektiv kontroll utenfor de urbane områdene, og mange var avskåret fra hovedstaden. Det er antatt at en million mosambikere omkom under borgerkrigen, 1,7 millioner flyktet til nabostatene og flere millioner var interne flyktninger. 

[[19. oktober]] [[1986]] var Samora Machel på vei tilbake fra et internasjonalt møte i [[Malawi]] i presidentens [[Tupolev Tu-134]] da flyet krasjet i [[Lebombofjellene]] nær Mbuzini i [[Sør-Afrika]], like ved grensen til Mosambik og [[Swaziland]]. Der var ni overlevende, men president Machel og 24 andre døde, inkludert mosambikiske ministere og embetsmenn. Representanter for [[Sovjetunionen]] lanserte teorien om at flyet med vilje ble omdirigert av et falskt [[very High Frequency Omnidirectional Radio Range|navigasjonssignal]] fra teknologi gitt av militære etterretningsoperatører fra [[apartheid]]-regjeringen. En rekke spekulasjoner er fortsatt knyttet til flystyrten, men selv nyere etterforskning utført på oppdrag fra den sørafrikanske regjeringen har ikke kunnet fastslå om årsaken var en pilotfeil, teknisk feil eller sabotasje i regi av apartheidregimets etterretningsoperatører.<ref name="TRC">[http://www.news24.com/Content_Display/TRC_Report/2chap6a.htm «Special Investigation into the death of President Samora Machel»], Truth and Reconciliation Commission (South Africa), Report, vol.2, chapter 6a</ref> 

Machels etterfølger, [[Joaquim Chissano]], fortsatte reformene og innledet fredsforhandlinger med RENAMO. Den nye grunnloven som ble innført i [[1990]], la grunnlaget for et flerpartisystem, markedsbasert økonomi og frie valg. Borgerkrigen sluttet i oktober [[1992]] med [[fredsavtalen i Roma|den generelle fredsavtalen i Roma]]. Under overoppsyn av ONUMOZ' fredsbevarende styrker fra [[FN]], vendte freden tilbake til Mosambik.

Innen midten av [[1995]] hadde mer enn 1,7 millioner mosambikiske flyktninger som hadde søkt asyl i nabolandene [[Malawi]], [[Zimbabwe]], [[Swaziland]], [[Zambia]], [[Tanzania]] og Sør-Afrika som et resultat av krigen og tørke, vendt tilbake som del av den største tilbakeføringen som er bevitnet i subsaharisk Afrika. I tillegg vendte rundt fire millioner interne flyktninger tilbake til sine opprinnelige områder.