Redigerer Ming-dynastiet (avsnitt)

=== Yongle-keiserens tid (1402–1424) ===
I 1370 hadde Hongwu innrettet keiserlige fyrstedømmer nær Kinas yttergrenser for sine sønner. Den som etter Jianwen-mellomspillet skulle overta, [[Yongle|Zhu Di]], var da som tiåring blitt fyrste av staten Yan. Denne staten lå i nord, og hadde som regjeringssete den gamle Yuan-hovedstaden [[Beijing|Dadu]] (som nå ble kalt ''Beiping'' – «den nordlige fred»). Gutten ble så gitt en oppdragelse som skulle sette ham i stand til å overta landets høyeste embete. 
[[Fil:Yongle.jpg|thumb|[[Yongle-keiseren]] (1402–1424)]]

Da han tiltrådte som Ming-keiser tok han epokenavnet [[Yongle-keiseren|Yongle]], og i hans tid fortsatte konsolideringen av kinesisk makt. Faktisk regnes han som en enda mer fremragende keiser enn Hongwu.

I 1402 gjorde han [[Beijing|Beiping]] til sin residensby som keiser. I 1420 ble det bestemt at det Beiping skulle være primær hovedstad, og [[Nanjing]] sekundær. (Betydningen av ''bei'' og ''nan'' er «nord» og «sør».) Flyttingen av keiserens hovedresidens hadde flere grunner; en av de viktigere var de store problemer kineserne hadde i sine kamper mot [[mongolene]], som nå riktignok var trengt tilbake til [[Mongolia]]. Etter at Ming-Kina hadde seiret ved Buinor-sjøen i 1387 hadde [[kublai-khan|kublaidene]] raskt mistet det meste av sin makt. Men i deres sted meldte nå vestmongolske stammer seg, ikke minst [[oirater|oiratene]]. Det ble dermed strategisk fordelaktig å legge hovedstaden til en nordligere by. Også konstruksjonen av [[Keiserkanalen]] for mer effektiv ristransport hadde til en viss grad militærstrategiske grunner.

Yongle var ikke så brutal som Hongwu, og hans ledelse av byråkratiet var støere. Han gjennomførte kampanjer for å styrke [[Den kinesiske mur|Den store kinesiske mur]] og dermed verne landet bedre mot mongolene. Dette arbeidet hadde i og for seg begynt under Hongwu-keiseren rundt 1368, men det var under Yangle det skjøt fart. Arbeidet skulle pågå frem til ca. 1640. Denne nye muren ble bygd i en mer storslagen skala enn noen av forløpermurene, med mer solide materialer og robustere byggemåte – solide store steiner på begge sider av muren og på dens topp.
[[Fil:China Historic Ming Empire.jpg|thumb|Ming-Kina under keiser Yongle.]]

Yongle førte en aktiv ekspansjonspolitikk- og utenrikspolitikk. Han krevde at de fremmede politiske størrelser skulle yte tributt. Han etablerte også tilsynsembeter som regulerte provinsene [[Zhejiang]]s, [[Fujian]]s og [[Guangdong]]s oversjøiske handelsforbindelser.

Keiseren var også opptatt av at omverdenen skulle forstå Kinas kulturelle overlegenhet. Han fikk distribuert 10&nbsp;000 eksemplarer av verket ''Biografier om forbilledlige kvinner'' til forskjellige ikke-kinesiske territorier til deres moralske opprustning. Kinesiske kalendere ble også distribuert over hele Sørøst-Asia.

Flere militærekspedisjoner fant sted under Yongle. Til å begynne med utvidet og sikret han det kinesiske maktgrep over Yunnan. Senere trengte han sørover. I 1406 forsøkte han å få innsatt en kinesiskvennlig hersker over [[Đại Việt]] ([[Vietnam]] – av Ming-regimet kalt Annan). Men denne pretendenten, kalt Chen Tian-ping (Trần Thiên Bình), ble drept ved sin ankomst dit. Dette gav Kina foranledningen man åpenbart hadde ventet på. To store kinesiske hærstyrker ble sendt fra henholdsvis Yunnan og [[Guangxi]] inn i Đại Việt. Kineserne hevdet senere at syv millioner vietnamesere ble drept. I 1407 var landet erobret, og under navnet [[Jiaozhi]] ble det Ming-Kinas fjortende provins. Det vedvarte imidlertid bare til 1428, da Ming-kineserne ble fordrevet av vietnameserne anført av [[Le Loi]]. De 21 årene under kinesisk styre hadde vært preget av nesten vedvarende kamper; kineserne hadde også sendt nye ekspedisjoner for å underkue vietnameserne, og noen av ekspedisjonene trengte også videre sørover. 
[[Fil:ZhengHeShips.gif|left|thumb|upright|[[Zheng He]]s skip slik man forestilte seg dem på [[17. århundre|1600-tallet]].]]
[[Fil:Tribute Giraffe with Attendant.jpg|thumb|upright|Zheng He med en [[sjiraff]] han tok med til keiser Yongle fra Afrika.]]
Under Yongle utviklet Kina seg for første gang til en slagkraftig sjøfartsnasjon. General [[Zheng He]], en [[evnukk]] av [[islam|muslimsk]] bakgrunn, foretok syv store ekspedisjoner som førte ham og hans enorme flåtestyrker rundt om i Sørøst-Asia og til fjerne kyster som [[Perserriket|Persia]], [[Den arabiske halvøy|Arabia]] og til og med det østlige [[Afrika]] – kanskje så langt sør som til [[Kapp det gode håp]]. De seks første av disse reisene fant sted i Yongle-tiden.

Lignende sjøreiser, men i mer beskjeden skala, var også vanlige allerede i [[Song-dynastiet|Song-tiden]], men Zhen He-ekspedisjonene var offisielle og ble gjennomført med rent statlig finansiering. Slik fikk omverdenen merke at det atter var kinesere som regjerte i Kina.

Reisenes kommersielle nytte var imidlertid begrenset, og i 1433, altså kort tid etter at Yongle-keiserdømmets tid var omme, ble flåtepolitikken lagt om. Ming-herskerne bestemte seg for heller å konsentrere seg om å utvikle jordbruket. Det var bare noen få tributtland som landet fremdeles handlet med: Korea, [[kongedømmet Ryukyu]], [[Sumatra]], [[Malakka]] og [[Burma]]. Det var også andre grunner til at Kina da etterhvert så å si «forseglet» seg, fremfor alt frykten for invasjon fra de [[Mongolia|mongolske]] områder i nord (kanskje særlig etter at [[Jingtai-keiseren]] ble tatt til fange av mongolene i 1453). De stadige [[pirat]]raidene fra Japan, Ryukyuøyene og noen sørøstasiatiske land ble nå hyppigere, ettersom de også hadde en sammenheng med smugling. Denne økte piratvirksomhet førte i sin tur til en enda mer innbitt isolasjonisme.

Oppgivelsen av slik sjøfart fikk etterhvert også den konsekvens at det ble stort spillerom for vestlige handelsinteresser i Øst-Asia.