Redigerer Mikael VIII Palaiologos (avsnitt)

== Den sicilianske vesper ==
[[File:MichaelVIIIPaleologusGoldHyperpyron.jpg|thumb|Gull-''hyperpyron''<ref>Bysantinsk mynt som fra 1092 erstattet myntenheten [[solidus]]</ref> med bilde av Mikael VIII (nederst til venstre) knelende foran (til høyre) Kristus, og [[erkeengelen Mikael]] (øverst til venstre)]]

Den 22. februar 1281 ble [[Martin IV]] valgt til ny [[pave]], en franskmann som historikeren Deno J. Geanaklopos beskriver som «blindt underdanig» til Karl av Anjou<ref>Geanakoplos, ''Michael Palaeologus'', s. 340</ref>. Karl hadde fortsatt ambisjoner om å erobre Konstantinopel, og fikk hjelp av pave Martin som den 18. oktober 1281 ekskommuniserte Mikael uten noe forvarsel eller konkret grunn. Han satte dermed enigheten fra konsilet i Lyon (1274) til side<ref>Geanakoplos, ''Michael Palaeologus'', s. 341</ref>.

Karl hadde langt større militære styrker enn Mikael, og han hadde alliert seg med en rekke andre makter. Han hadde slektskapsbånd til kongene av Frankrike og Ungarn, og allianse med serberne og bulgarerne samt herskerne i [[Despotiet Epirus]], dissidenter i det bysantinske rike og med [[Venezia]], datidens ledende sjømakt i Europa. Mikale på sin side søkte også allierte, men de var færre. Han hadde en viss støtte hos [[mamelukk]]enes sultan i Egypt og tatarene i [[Den gylne horde]] i Sør-Russland som «kunne holde et øye med bulgarerne»<ref>Donald M. Nicol, ''Byzantium and Venice: A study in diplomatic and cultural relations'' (Cambridge: University Press, 1988), s. 209</ref>. Han sendte ambassadører til den tysk-romerske kong [[Rudolf I av Habsburg]], men han var reservert. [[Peter III av Aragon]] var mer positivt innstilt, for han hadde sine egne grunner for å mislike Karl ettersom han mente at hans egen kone, Constance av Sicilia, var den rettmessige arving til Sicilia. Han betraktet dermed Karl I som en tronraner. Aragon var imidlertid veldig langt unna Mikael.

Før Karl rakk å gå til angrep på Konstantinopel kom det til et stort opprør på Sicilia – [[Den sicilianske vesper]] den 30. mars 1282. Karl sendte fire skip for å slå ned opprøret, men opprørerne klarte å ta kontroll over [[Messina]]. Karl sendte da resten av flåten som skulle angripe Mikael mot Sicilia i stedet og beleiret byen. Han klarte imidlertid ikke å ta byen tilbake. Peter av Aragon kunne slutte seg til opprørerne og gjenerobre Sicilia for sin kone<ref>Geanakoplos, ''Michael Palaeologus'', s. 365</ref>. Pave Martin IV sendte igjen, den 18. november 1282, ut en bannbulle mot Mikael, Peter av Aragon, Johannes av Procida (som Peter hadde innsatt som kansler på Sicilia) og Mikaels utsending Benedetto Zaccaria. Mikaels rolle i opprøret er uklar, men han hadde vært i kontakt med opprørerne på forhånd<ref>Geanakoplos, ''Michael Palaeologus'', s. 365</ref>.

Mikael VIII var også involvert i opprør på [[Kreta]] mot venetianerne som hadde kontroll over øya, og han støttet opprørerne Georgios og Teodoros Hortatzoi<ref>Agelarakis, P. A. (2012), "Cretans in Byzantine foreign policy and military affairs following the Fourth Crusade", ''Cretika Chronika'', ''32'', s. 41–78</ref>.