Redigerer Michael Collins (1890–1922) (avsnitt)

== Den provisoriske regjering ==
På grunn av traktaten gikk de Valera av som president, og forsøkte så straks å bli gjenvalgt for på den måten å knuse traktaten. Arthur Griffith vant, og valgte å gå tilbake til tittelen ''President of Dáil Éireann''. Denne regjeringen var ikke anerkjent av Storbritannia, og for at traktaten skulle kunne vedtas på gyldig måte ble det opprettet en [[Sør-Irlands provisoriske regjering|provisorisk regjering]] som nominelt måtte stå til ansvar overfor [[Underhuset (Sør-Irland)|House of Commons]] i [[Sør-Irland]]. 

Collins ble president for den provisoriske regjeringen, det vil si statsminister. Han forble også finansminister i Griffiths regjering. Innsettelsen av Collins illustrerte kompleksiteten i systemet. Etter britisk lov var han en minister utnevnt av kronen, innsatt etter kongelig vilje. For å bli innsatt i embetet måtte han formelt møte [[Irlands stattholder]], [[edmund FitzAlan-Howard, 1. vicomte FitzAlan of Derwent|viscount Fitzalan of Derwent]]. Ifølge britisk jus møtte Collins viscount Fitzalan for å «kysse hendene», det formelle navnet på innsettelsesseremonien, mens ifølge de irske republikanerne møttes de for at Collins kunne akseptere overgivelsen av [[Dublin Castle]]. Begge sider var således nokså fornøyd med møtet, men på helt forskjellig grunnlag. Det har blitt fortalt at Collins kom for sent til møtet og ble irettesatt av Fitzalan. Han skal ha svart «du måtte vente syv minutter, men vi måtte vente syvhundre år».

I månedene etter at traktaten var inngått forsøkte Collins desperat å lege såret i den nasjonalistiske bevegelsen for å hindre en borgerkrig. De Valera og hans meningsfeller trakk seg fra Dáil etter å ha tapt avstemningen. Collins klarte å få på plass et kompromiss mellom de to fraksjonene i Sinn Féin, slik at de kunne stille sammen i Fristatens første valg, og deretter utforme en koalisjonsregjering. 

Collins foreslo at Fristaten skulle vedta en republikansk grunnlov, som ikke nevnte kongen men samtidig ikke avviste traktaten. For å holde IRA samlet opprettet han en gjenforeningskomité med delegater fra begge fraksjoner. Han brukte også IRBs nettverk for å overtale IRA-ledere til å akseptere traktaten. Men britene la ned veto mot den republikanske grunnloven, ettersom de mente den endret vilkårene traktaten var signert under. Fraksjonen som var motstandere av traktaten begikk deretter handlinger som førte til utbrudd av væpnet strid og etter kort tid til borgerkrig.