Redigerer Metafysikken (Aristoteles) (avsnitt)

=== Bok I–VI: ''Alfa, Lille alfa, Beta, Gamma, Delta'' og ''Epsilon'' ===

==== Bok I eller ''Alfa'' ====
Boken angir hovedtrekkene fra «[[den første filosofi]]», som er kunnskapen om de første prinsipper eller tingenes årsaker. Den vise er i stand til å undervise fordi han vet årsaken til tingene, til forskjell fra de som kun vet at ting er på en bestemt måte basert på hukommelse og opplevelser. Boken ''Alfa'' gjennomgår også vesentlige trekk ved teoriene til tidligere filosofer fra [[Tales fra Milet|Tales]] til Platon, der forklaringene av årsaker har fått mye oppmerksomhet.

==== Bok II eller ''Lille alfa'' ====
Bok II imøtegår et mulig motargument til hans syn på hvordan mennesker forstår de første prinsipper og dermed oppnår visdom. Aristoteles svarer at ideen om en uendelig kausal serie er absurd, og at det på grunn av dette må være en første årsak som ikke selv er forårsaket. Denne idé er videreutviklet i boken ''Lambda,'' der også argumentet for [[Gud]]s eksistens finnes.

==== Bok III eller ''Beta'' ====
Her presenteres en oversikt over filosofiens hovedproblemer (ἀπορία - [[apori]]).

==== Bok IV eller ''Gamma'' ====
I begynnelsen av Bok IV argumenteres det for at metafysikk er vitenskapen over alle vitenskaper og er et emne som kan forsvares på egen basis. Dette vil si at metafysikk er det grunnleggende for alle andre vitenskaper. Det er videre fremsatt at det kun er én spesiell mennesketype som kan drive med dette; nemlig Filosofen. Resten er et forsvar av [[kontradiksjonsprinsippet]], at det ikke er mulig at det samme både kan være og ikke være, og [[prinsippet for den ekskluderte mellomting]] eller mellomgrunn («tertium non datur») – at det ikke kan finnes noen mellomting mellom kontradiktoriske påstander. Aristoteles formulerte kontradiksjonsprinsippet på følgende måte: «Å si om det som er at det ikke er, eller om det som ikke er at det er, er usant.»

==== Bok V eller ''Delta'' ====
Boken er et «filosofisk leksikon», - en liste over definisjoner av omtrent tretti nøkkeltermer slik som årsak, natur, én og mange. I kapittel 7 forklarer han hvordan egenskaper er tillagt objekter ved å si at de er hendelser som kan være annerledes som tilskrives objektene. Dette kan også være annerledes ved at de er essensielle egenskaper ved objektene, og dette definerer hva objektene er. Dette er språklig satt i system ved at begrepene 'å være' og 'det er' betegner at en ting er sann. Videre kan begrepene 'å være' og 'væren' betegne at det som er uttrykt både eksisterer som {{ikkerød|mulighet}} og som [[faktisitet]]. Dette eksemplifiseres ved at en som har vitenskapelig kunnskap både har dette som evne og som en som praktiserer denne evne.

==== Bok VI, eller ''Epsilon'' ====
Skriftet kan deles i to hovedtemaer. Aristoteles er først opptatt av vitenskapens hierarkier. En vitenskap kan enten være produktiv, praktisk eller spekulativ. Fordi de spekulative vitenskaper undersøker det værende for sin egen del er disse ansett for å være overlegne. Studiet av væren qua væren, eller den første filosofi, er ansett for å være bedre enn alle de andre vitenskaper fordi den er interessert i de ultimate årsaker for all realitet, og ikke bare de sekundære årsaker slik de fortoner seg i virkeligheten. Det andre mål er å bevise at væren (τὸ ὄν) vurdert per accidens<ref>{{Kilde www|url=https://en.wiktionary.org/wiki/per_accidens|tittel=per accidens - Wiktionary|besøksdato=2018-04-04|språk=en|verk=en.wiktionary.org}}</ref> (κατὰ συμβεβηκὸς) ikke kan studeres som en vitenskap. Væren per accidens er ikke ansett for å ha nødvendig eksistens (per se or καθ᾽ αὑτό) eller å ha eksistens i de fleste tilfeller og fortjener dermed ikke å bli studert som en vitenskap. Aristoteles avfeier dermed studiet av det som er per accidens som en form for [[pseudovitenskap]] som passer for [[sofistene]], en gruppe ordkløvere med en filosofisk praksis han kritiserte gjennomgående i Metafysikken.