Redigerer Mauritius-offensiven (avsnitt)

==Avslutningen==
Det franske nederlaget på de Isle de France markerte slutten på de aktive britiske operasjonene og resulterte i at seks fregatter og over 200 kanoner falt i britiske hender, i tillegg til selve øya som fikk sitt opprinnelige hollandske navn Mauritius tilbake.<ref name="RW293">Woodman, s. 293</ref> Øye forble under britisk kontroll frem til den fikk sin selvstendighet i 1968. De britiske styrkene i regionen ble nedskalert, kommandoen ble overlatt til Beaver, som sendte skip for å eliminere franske havner på [[Madagaskar]] og på [[Seychellene]]. På grunn av tiden det tok å kommunisere mellom Det indiske hav og Europa, var den franske regjering fortsatt uvitende om øyas fall i februar 1811, da en eskadre med forsterkninger under [[François Roquebert]], med nødvendige forsyninger for å reparere Hamelins eskadre, ble sendt til Det indiske hav. Eskadren ankom 6. mai og ble nesten involvert i kamper med en britisk styrke utenfor Grand Port, før de klarte å rømme over til den vestre delen av Det indiske hav. Da de gjorde en stopp på [[Tamatave]] på Madagaskar, ble den franske eskadren fanget av en britisk styrke under kaptein [[Charles Marsh Schomberg]] den 20. mai og led nederlag.<ref name="NM578">Mostert, s. 578</ref> [[Slaget om Tamatave]] var karakterisert av veldig lett vind, mye av dagen var det helt vindstille, med periodevise kamper når brisen økte.<ref name="WJ6:25">James, Vol. 6, s. 25</ref>

To franske fregatter gikk tapt ved Tamatave, som dermed økte det totale antall fregatter tapt til britene i denne offensiven til ti. Nederlaget markerte avslutningen av offensiven og slutten på det franske håp om bidra til en vesentlig forstyrrelse av den britiske handelen med India: de eneste gjenværende sikre havnene i regionen var noen få nederlandske kolonier på Java, som hadde blitt Royal Navy-styrkenes neste mål i regionen.<ref name="RG104">Gardiner, s. 104</ref> Mauritius-offensiven hadde også en effekt på britisk etterkrigsstrategi i Det indiske hav, demonstrert ved videreføringen av Mauritius som en koloni (selv om Bourbon ble returnert til France i 1814 etter Napoleons abdikasjon). Med strategiske baser langs sine handelsruter, var britiske konvoier sikret en større grad av sikkerhet og Royal Navy fikk infrastruktur til å operere på alle verdenshav.<ref name="RG60">Gardiner, s. 60</ref>

[[File:Grand Port-Arc de Triomphe mg 6825.jpg|thumb|Inskripsjon for slaget om Grand Port på [[Triumfbuen]].]]
Kulturelt sett fanget offensiven den offentlige fantasien i England og Frankrike: Slaget om Grand Port er det eneste sjøslaget som vises på [[Triumfbuen]] i [[Paris]], og i England ble Rowley og Bertie begge gjort til [[baronett]]er for sin tjeneste i Det indiske hav. Offensiven har blitt studert i detalj, både av marinehistorikere som [[William James (naval historian)|William James]] og  [[William Laird Clowes]] og av populære forfattere som [[Alexandre Dumas, père|Alexandre Dumas]], som beskriver offensiven fra et fransk perspektiv i sin roman ''[[Georges (novel)|Georges]]'' fra 1843,<ref name="Dumas">{{språkikon|fr}} ''[http://www.dumaspere.com/pages/biblio/chapitre.php?lid=r23&cid=2 Chapitre II, Lions et léopards] {{Wayback|url=http://www.dumaspere.com/pages/biblio/chapitre.php?lid=r23&cid=2 |date=20081120011704 }}'', Bibliothèque Dumas, Retrieved 11 December 2008</ref> og [[Patrick O'Brian]], hvis roman ''[[Toktet til Mauritius]]'' fra 1977 følger den britiske siden på nært hold med den oppdiktede Jack Aubrey som erstatning for Rowley.<ref>O'Brian, Patrick, ''[[The Mauritius Command]]'', 1977, Harper Collins, ISBN 0-00-222383-X</ref>