Redigerer Matrosopprøret i Kiel (avsnitt)

=== Demonstranter tar over Kiel ===
[[Wilhelm Souchon]], guvernør for marinens basestasjon, ba om å få flere militære tropper fra andre deler av landet for å kjempe ned demonstrantene, men trakk de senere tilbake da hans underoffiserer mente at de hadde kontroll på situasjonen. Souchon hadde blitt sendt til Kiel bare noen dager tidligere, den 30. oktober 1918, og måtte derfor stole på tungt på sitt mannskap. Den 4. november ble anmodningen om flere tropper fornyet, noe som resulterte i at det ble sendt seks infanterister mot Kiel. Et utvalg av disse valgte å bo i kvartalet Wik mens andre bodde på ''Marinestation der Ostsee''. Mange av soldatene valgte kort tid etter å gå ut av troppen og ble med i revolusjonen. Andre valgte å trekke seg tilbake og vekk fra Kiel.<ref>Dirk Dähnhardt: Revolution in Kiel. Neumünster 1978, S. 83 f.</ref>

Om morgenen den 4. november gikk en stor gruppe av mytterister gjennom hele byen. Mange sjømenn møttes nord for Kiel i garnisonen: ''Tirpitz Hafen'' i distriktet ''Wik'' og nektet å adlyde sitt befal. Karl Artelt organiserte det første soldatrådet, og raskt kom det flere og flere råd rundt om i hæren og militæret. Stasjonsjefen måtte tilslutt fremforhandle en avtale med mytteristene og måtte trekke tilbake troppene. De fengslede matrosene og fyrbøterne ble sluppet fri. 

==== Soldatene og arbeidstakerne tar over kontrollen ====
Soldatene og arbeiderne tok snart kontroll over de offentlige og militære institusjonene i byen. Mot Souchons løfter, ble utvalgte tropper sendt for å utslette opprøret. Dette ble raskt fanget opp av mytteristene, og troppene som var på vei, fikk valget om enten å returnere eller bli med i revolusjonen. Mange valgte sistnevnte. På kvelden den 4. november var Kiel okkupert av 40 000 revolusjonærer. To dager senere hadde de tatt over den strategiske [[Havneby|havnebyen]] Wilhelmshaven. 

Sent på kvelden den 4. november ble det avholdt et møte mellom sjøfolkene og arbeiderne i Union House som ledet til et felles råd mellom sjøfolkene og arbeiderne. Her laget man det som senere ble kjent som de fjorten punktene:
[[Fil:Gedenkafel_Gewerkschaftshaus_Kiel_zur_Novemberrevolution_1918.jpg|høyre|miniatyr|250x250pk|Plakat på union house i [[Kiel]] der det står at arbeidernes og soldatenes råd møttes her under matrosopprøret og proklamerte den første tyske republikken.]]
Vedtak og krav fra det felles rådet:

* Frigjøring av alle innsatte og [[Politisk fange|politiske fanger]].
* Komplett [[ytringsfrihet]] og [[trykkefrihet]].
* Avskaffelsen av post[[sensur]].
* Riktig behandling av mannskaper fra overordnede.
* Ingen straff for alle kamerater på vei hjem til skip og til brakkene.
* Flåten skal så langt som mulig ikke beordres ut i kamp.
* Defensive tiltak som involverer blodsutgytelse er å bli forhindret.
* Tilbaketrekking av alle tropper som ikke hører til den lokale garnisonen.
* Alle tiltak for beskyttelse av [[privat eiendom]] vil bli bestemt av soldatenes råd umiddelbart.
* Ledere vil ikke lenger bli anerkjent utenfor sitt virkeområde.
* Ubegrenset personlig frihet til hver mann fra slutten av sin arbeidsdag til begynnelsen av sin neste dag.
* Offiserer som kjennegir denne avtalen er velkommen i den nyetablerte rådet. Alle andre må dimitteres uten rett til provisjon.
* Ethvert medlem av soldatenes råd er å bli befridd fra enhver plikt.
* Alle tiltak som introduseres i fremtiden kan bare innføres med samtykke av soldatenes råd.

Disse kravene er av ordre fra rådet, bindene for all militært personell i Tyskland. <ref>{{Kilde www|url=http://www.kurkuhl.de/docs/kieler_14punkte.pdf|tittel=K. Kuhl: Die 14 Kieler Punkte (The Kiel 14 points)}}</ref>

Dirk Dähnhardt kom til følgende konklusjon i sin doktoravhandling i 1978: "de 14 punktene fra Kiel var ... i hovedsak et angrep på det militære systemet, de hadde lite politiske mål." <ref>D. Dähnhardt: Revolution in Kiel. Karl Wachholtz Verlag, Neumünster 1978, p. 91.</ref> Dähnhardt attributerer dette på den ene siden til den heterogene sammensetningen av organer, og på den andre siden til hensikt å først av alt utstede en katalog av umiddelbare tiltak.

==== Sprer seg over hele Tyskland ====
I løpet av de påfølgende hendelsene fulgte alle de nye rådene i Tyskland disse 14 punktene. Dähnhardt så dette som en viktig grunn for oppløsningen av rådet etter bare seks måneder.
Wolfram Wette fra det Tyske Forsvarets militærhistoriske undersøkelseskontoret bemerker: "... signalet fra Kiel... har ikke en direkte betydning mot dannelsen av den nye republikken, slik som [[bolsjevismen]] gjorde i [[Russland]]. Istedenfor... betød dette en rask slutt på 1. Verdenskrig. På den andre siden pekte disse 14 punktene landet mot en liberal, sosialistisk og demokratisk politisk system hvor, spesielt det militære, ikke skulle ha noen utøvende makt lengre. <ref>Wolfram Wette: "Die Novemberrevolution – Kiel 1918", in Fleischhauer und Turowski: "Kieler Erinnerungsorte", Boyens, 2006.</ref>

På samme kvelden ankom SPDs nestleder [[Gustav Noske]]  Kiel, og ble varmt ønsket velkommen til byen, selv om han hadde ordre fra den nye regjeringen og ledelsen i partiet om å få kontroll i byen igjen. Han fikk seg selv valgt inn som styreleder i rådet og klarte å bringe fred og orden tilbake i byen. Et par dager senere tok kan over som guvernør i Kiel, mens Lothar Popp fra USPD ble en felles styreleder for alle rådene rundt om. De kommende ukene klarte Noske å redusere influensen fra rådene i Kiel, men klarte ikke å stoppe spredningen utover landet. Opprøret hadde allerede spredd seg langt utenfor bylinjene.