Redigerer Maria Stuart (avsnitt)

=== Religiøs splid ===
[[Fil:Soverom maria.jpg|thumb|Maria Stuarts soverom, Holyrood Palace, Edinburgh]]
Maria dro tilbake til Skottland kort tid etter hennes ektemanns død, men hun kom fram til havnebyen [[Leith]] først den [[19. august]] [[1561]]. Til tross for hennes mange talenter hadde hennes utdannelse i Frankrike ikke gitt henne muligheter til å bedømme eller forholde seg til den farlige og komplekse politiske situasjonen i Skottland.

Som troende katolikk ble Maria mistenkeliggjort av mange av hennes undersåtter, og ikke minst av hennes fars kusine, Elisabeth I, monarken i det protestantiske nabolandet. Skottland var revet mellom katolske og protestantiske fraksjoner, og Marias illegitime halvbror [[James Stewart, 1. jarl av Moray]], var lederen av den protestantiske fraksjonen. Den protestantiske religiøse lederen var [[John Knox]] som nådeløst prekte mot sin dronning, fordømte henne for å høre [[Messe (katolsk)|messe]], for at hun danset, for at hun kledde seg kunstferdig, for å være en kvinne, og av mange andre reelle og oppdiktede forseelser.

Til stor skuffelse for det katolske partiet tolererte Maria det nyetablerte protestantiske herredømmet, og lot James Stewart være hennes fremste rådgiver. I dette aksepterte hun sin manglende militære makt overfor de protestantiske adelsmennene. Hun deltok sammen med James Stewart i å knuse Skottlands ledende katolske leder og adelsmann, [[George Gordon, 4. jarl av Huntly]], i [[1562]] etter at han hadde ledet et opprør på [[det skotske høylandet]] mot henne.<ref>Fraser, ss. 220-231</ref>

Maria Stuart hadde også betenkeligheter i over hvor klokt det var å fornærme og motarbeide dronning Elisabeth, og hun gjorde forsøk på å bedre forholdet ved å invitere den engelske dronning til å besøke Skottland, uten at hun ville signere Edinburgh-traktaten av den grunn. Elisabeth nektet, og det dårlige forholdet mellom dem fortsatte. Maria sendte da [[William Maitland av Lethington]] som ambassadør til det engelske hoffet for å fremme saken med Maria Stuart som en mulig arving til den engelske tronen. Elisabeths svar skal etter sigende ha omfattende følgende utsagn: «Som for tittelen på min krone, for min tid tror jeg ikke at hun vil oppnå den.» (''«As for the title of my crown, for my time I think she will not attain it.»'') Imidlertid fortalte Maria noe annet i hennes eget brev til hennes onkel på morsiden, hertug [[Frans av Guise]], hva Maitland hadde rapportert til henne, inkluderte at Elisabeths egentlige utsagn skal ha vært «Jeg for min del vet ikke bedre, eller at jeg selv ville foretrekke henne» (''«I for my part know none better, nor that my self would prefer to her.»''). Elisabeth var oppmerksom på den rolle som det engelske parlamentet ville ha i denne saken.

I desember 1561 ble gjort forberedelser for at de to dronningene kunne møtes, denne gangen i England. Møtestedet hadde vært oppsatt i York «eller i annen by» i august eller september 1562, men Elisabeth, som var kjent for stadig å skifte mening, sendte sir [[Henry Sidney]] for å avlyse i juli på grunn av borgerkrigen i Frankrike. I 1563 gjorde Elisabeth et nytt forsøk på å nøytralisere Maria ved å foreslå at hun giftet seg med [[Robert Dudley, 1. jarl av Leicester]], svoger av Sidney og den engelske dronningens favoritt, og en som Elisabeth stolte på og mente hun kunne kontrollere. Dudley, foruten å være engelsk og protestant, ville ha løst et dobbelt problem for Elisabeth. Hun sendte en ambassadør for å fortelle Maria Stuart at om hun ville gifte seg med «en person – sannelig kanskje slik som hun ville knapt tenke vi kunne bli enige om»<ref>Chamberlin, Frederick: Elizabeth and Leycester. Dodd, Mead & Co. 1939. Side 137: ''«some person – yea perchance such as she would hardly think we could agree unto»''</ref> en som Elisabeth hadde valgt ut, da ville også Elisabeth «ta de skritt for å undersøke hennes rett og tittel for å bli vår neste kusine og arving»<ref>''«proceed to the inquisition of her right and title to be our next cousin and heir.»''</ref> Heller ikke dette forslaget førte til noe som helst, hovedsakelig for at den påtenkte brudgommen selv ikke var villig.<ref>Chamberlin, Frederick: ''Elizabeth and Leycester''. Dodd, Mead & Co. 1939. Sidene 136-164, 445-447; se også Plowden, Alison: ''Marriage with my Kingdom: The Courtships of Queen Elizabeth I''. BCA 1977. Side 137</ref>