Redigerer Magnus den gode (avsnitt)

== I krig som Danmarks konge ==
Da Hardeknut døde i 1042, hadde Magnus allerede vinteren 1041–1042 forberedt en hær, og han seilte sørover til Danmark med sytti skip for å minne «de menn som har bundet seg til ham med ed» om at han aktet å kreve kongedømmet Danmark, eller så «selv falle med hæren sin i striden». Han holdt ting i [[Viborg]], danskene «tok vel imot ham» og valgte ham til konge. Svein Estridsson, som på morssiden var av kongsslekt, gjorde han til sin jarl til tross for Einar Tambarskjelves råd og advarende ord om at «For stor jarl, for stor jarl, fostersønn!» Det skulle vise seg sannspådd.<ref>Snorre, side 137-138.</ref>

Våren [[1043]] var kong Magnus som Danmarks konge nødt til å verge sør-grensen mot danenes gamle arvefiende, de slaviske [[Vendere|venderne]]. Han samlet en stor hær og slo til ved festningen [[Jomsborg]], vant borgen, ifølge Snorre, brente byen og bygdene rundt og drepte mange mann.<ref>Snorre, side 139 (II).</ref>

Verre ble det da Svein Estridsson begikk forræderi ved å slå seg opp som dansk motkonge med svensk hjelp fra kong [[Anund Jakob]]. Samtidig hadde venderne samlet seg med en veldig hær sør for Danmark, noe som gjorde de danske høvdingene redde for at de ville velte inn over [[Jylland]]. Magnus’ måg i ''Brunsvik i Saksland'', det vil si i [[Braunschweig]] i dagens [[Tyskland]], var hertug [[Ordulf av Sachsen]] (som Snorre kaller for «Otta»); han var gift med Magnus' søster [[Ulvhild av Norge|Ulvhild Olavsdatter]]. Ordulf sto med sin hær i [[Hedeby]], og Magnus seilte da rundt venderne høsten 1043 og sluttet seg til Ordulfs hær. Den samlede hæren tok stilling på den flate Lyrskoghede – ''Hlyrskogheiđi'' – som ligger en knapp mil nordvest for Hedeby, i utkanten av den moderne byen [[Slesvig|Schleswig]].

[[Fil:Magnus den godes saga - Lyrskoghede - H. Egedius.jpg|thumb|300px|Magnus den godes hær jager venderne på Lyrskoghede.]] Natten før slaget var Magnus bekymret, men Snorre lar Olav den hellige komme til ham i en drøm og love at han skal følge ham. Om morgenen mente noen at de hører en klokkelyd i himmelen, den klokke som Olav den hellige hadde gitt til Klemenskirken i [[Nidaros]]. Det er vanskelig å vite når helgengjøringen av Olav fikk slik styrke og utbredelse at slike jærtegn ble oppfattet og tolket som Olavs inngrep, men mest sannsynlig er denne guddommelige inspirasjonen en senere tilegnelse. Venderne ble i sagateksten gjort til hedninger, og således er Magnus' kamp også en fortsettelse av kong Olavs [[Kristendom|kristning]]. De som ble såret etterpå ble helbredet da kong Magnus, som sønn av en helgen, tok på dem.

Snorre gir en livfull skildring av [[slaget ved Lyrskogshede]], og siterer [[Arnor Tordsson jarlaskald|Arnor jarleskald]]: <ref>Snorre, 141.</ref>

:''Fram med breie øksen,''
:''Utrett trengte kongen,''
:''Brynjen kastet; sverdlarm''
:''Steg om hordekongen.''

Slaget på den flate heden varte ikke lenge. Kongsmennene var ville og hissige, ifølge Snorre, og motstanderne ga seg på flukt og ble hogd ned som bufe. «Ved denne lykkelige seier», skrev [[Saxo Grammaticus]] senere, «vant Magnus i høy grad folks gunst».<ref>Saxo, se ekstern lenke.</ref><ref>En skulpturell minnestein i granitt, den såkalte Magnussteinen, utført av billedhugger [[Niels Skovgård]], ble reist i [[1898]] ved Skibelund som et minne om slaget og om nordisk samhold. Steinen har figurer på to sider og innskrift på den tredje siden:

:Magnus
:tvende
:rigers pryd
:under Gud din
:kongesjæl
:at se Nordens
:grænsepæl
:atter rykket
:frem mod syd.
</ref>