Redigerer Mads Johansen Lange (avsnitt)

=== Fredsmegler ===
Fra midten av [[1840-tallet]] prøvde nederlenderne igjen å vinne overherredømmet over Bali og øyens forskjellige rajaher og  i juli 1846 sendte de en troppestyrke til Bali. Denne gangen var det den nordlige delen av øyen Boeleleng som var målet, og man avleverte et ultimatum med en rekke krav, som skulle oppfylles innen tre døgn. Da kravene ikke ble imøtekommet, gikk nederlenderne den 28. juni i land og angrep byen, som ble inntatt og brent ned. Styrken fortsatte neste dag mot residensbyen Singaradja, som ble inntatt uten nevneverdig motstand, da de fleste balineserne hadde trukket seg lengre inn i landet til festningen [[Djagaraga]]. Nederlenderne hadde benyttet seg av sin flåtestyrke, og et angrep på en stor balinesisk styrke inne i landet uten flåtestøtte tillot ikke de øverstkommanderende. Her kom Lange inn i bildet, og han tilbød å dra inn til rajahene av Boeleng og Karangasem for å innlede forhandlinger. Lange lyktes i forhandlingene, og man kunne 9. juli slutte fred på nederlendernes betingelser, som blant annet betydde at rajahene skulle betale krigsskadeerstatning, og at nederlenderne skulle ha en mindre [[garnison]] i området, inntil erstatningen var betalt.<ref name="Nielsen 1949 69" />

Da rajahene ikke oppfylte flere av betingelsene i fredsavtalen fra 1846 sendte nederlenderne i starten av 1848 en enda større flåte- og landstyrke av sted mot det nordlige Bali. Lange klarte å holde rikene Tabanan og Badong nøytrale, men de resterende balinesiske styrkene samlet seg ved Djagaraga, hvor de også hadde søkt tilflukt i 1846. Mens nederlenderne forberedte et felttog blokkerte de kysten, noe som gikk hardt ut over handelen. Djagaraga lå langt inne på øyen, så det andre angrepet måtte gjennomføres uten støtte fra flåten. I første omgang gikk det etter planen, men da nederlenderne møtte [[Gusti Djilantiek]], som hadde forskanset seg med 600 rifleskyttere, ble de stoppet. Da nederlenderne ikke kunne opprettholde forsyningene, blant annet fordi hæren ikke hadde medbrakt det nødvendige antall [[kuli]]er, og da balineserne angrep utgangslandsbyen, ble de til slutt nødt til å trekke seg tilbake i stor hast.<ref>{{Harvnb|Nielsen|1949|s=101.}}</ref>

Nederlendernes nederlag ovenfor balineserne ga gjenlyd i [[Nederlandsk India|Nederlandsk østindia]], og den nederlandske regjeringen var tvunget til å hevde sin overlegenhet, så ikke andre deler av området gjorde opprør. En dobbelt så stor krigsstyrke ble sendt av sted året etter og hæren brakte denne gang med 200 kulier til transport av forsyninger og sårede. 1. april 1849 nådde flåten kysten utenfor Boeleleng, og den 4. april reiste general [[Andreas Victor Michiels]] sitt hovedkvarter i det forlatte palasset i Singaradja. 

[[Diplomat]]er fra rajahene av Boeleleng og Karangasem ble sendt til generalen for å innlede forhandlinger, og generalen meddelte, at han kun ville snakke direkte med rajahene, og at dette skulle skje så raskt som mulig, dersom man ikke ville miste de besatte områder. Møtet skulle finne sted 7. april i palasset, og balineserne ankom, imidlertid med en styrke på {{formatnum:12000}} krigere, da nederlenderne hadde svart balineserne, at de måtte medbringe så mange livvakter til møtet som de ønsket. Allikevel ble det ingen kamper, og rajahen av Karangasem og Gusti Djilantiek gikk med på alle nederlendernes krav, som bl.a. inkluderte at forsvarsverkene ved Djagaraga straks skulle fjernes. Man avtalte et nytt møte i [[Sangsit]], hvor nederlenderne ville flytte deres hovedkvarter. Ved det nye møtet 13. april var balineserne straks mere fiendtlig stemte, og generalen meddelte at hæren to dager senere ville marsjere til Djagaraga, og forventet at alle styrker ville være trukket tilbake. 

Da de nederlandske troppene den 15. april marsjerte frem mot festningen, fant de imidlertid ut at alle broer var fjernet, og at balineserne var klare til å forsvare seg. De hadde ikke trodd at nederlenderne ville holde sin del av avtalen, og så derfor et nytt forsvar og fordrivelse av nederlenderne som eneste utvei. Nederlenderne hadde imidlertid denne gangen større hell med angrepet, og en del av hæren rykket rundt om festningen og angrep balineserne i ryggen. En stor del av balineserne begikk [[puputan]] (masseselvmord), da de innså nederlaget. Dagen etter var slaget tapt, og rajahene av Karangasem og Boeleleng samt Gusti Djilantiek trakk seg med sine tropper tilbake til det [[fjell]]rike område bak Djagaraga, hvor de unnslapp til riket Karangasem.<ref>{{Harvnb|Nielsen|1949|s=109.}}</ref>

[[Fil:Puputan of the Raja of Boeleleng.jpg|thumb|left|Rajahen av Boeleleng begår puputan sammen med sine undersåtter, fra ''{{Ikkerød|Le Petit Journal}}''.<ref group="note">I virkeligheten unnslapp rajahen slaget i live.</ref>]]
Nederlenderne besluttet nå å seile styrkene sine til Sydbali, for der å angripe rikene Karangasem og Kloengkoeng. Samtidig tok nederlenderne imot et tilbud fra fyrsten av Lombok, som ønsket makten over Karangasem mot å stille med 400 mann til hjelp i angrepet. 12. mai 1849 var nederlenderne klare, og de landsatte styrkene og inntok kystbyen [[Padang Cove]]. En uke senere trengte krigerne fra Lombok inn i Karangasem, hvor det samtidig var oppstått opprør mot rajahen, som ved utsikten til nederlag drepte alle sine hustruer, barn og til slutt begikk [[selvmord]]. 

Rajahen av Boeleleng samt Gusti Djilantiek flyktet opp i fjellene med krigerne fra Lombok i hælene. Nederlenderne kunne nå konsentrere seg om å angripe Kloengkoeng, hvor den øverste og hellige rajah på Bali, Dewa Agoeng, hersket. Rajahen og særlig hans søster var de argeste motstanderne av nederlendernes inngripen på Bali, og det var derfor viktig å få satt dem ut av spill. Nederlenderne rykket frem under ledelse av general Michiels og erobret både et gammelt og hellig tempel samt byen Kasoemba. Natten etter ble nederlenderne likevel angrepet av balineserne, og Michels ble dødelig såret. 

Den nestkommanderende, [[oberstløytnant]] Jan van Swieten, ble utnevnt til øverstkommanderende for ekspedisjonen. Etter dette tilbakeslaget besluttet hæren å trekke seg tilbake til kysten for å avvente ordrer fra [[Jakarta|Batavia]]. Krigerne fra Lombok møtte nederlenderne der og kunne fortelle at rajahen av Karangasem og Boeleleng, samt Gusti Djilantiek ikke lenger var i live.<ref>{{Harvnb|Nielsen|1949|s=113.}}</ref>

[[Fil:Aanval der Baliers bij Kasoemba.jpg|thumb|Balineserne angriper nederlenderne ved Kasoemba]]
Langes forretninger led under krigshandlingene, og etter at rajah Kassim hadde forsøkt å angripe naboriket Mengoewi, fryktet man i Koeta nå et motangrep. Lange fikk derfor overtalt rajah Kassiman og rajahen av Tabanan til, sammen med ham selv, å ri med en styrke på {{formatnum:16000}} mann opp til Dewa Agoeng for å overtale denne til å forhandle fred med nederlenderne. Selv om balinesernes situasjon så gunstig ut etter general Michiels' død og hærens tilbaketog til kysten, lyktes det Lange å overtale rajahene til forhandling. Lange hadde sendt Helms av sted på «Venus» for å informere nederlenderne om sitt meglingsforsøk.

Nederlenderne trodde ikke at Langes forsøk ville lykkes, og da monsunen rykket nærmere mente ledelsen at de måtte foreta seg noe for å unngå at hele ekspedisjonen skulle mislykkes. Hæren rykket først frem mot Kasoemba, hvor general Michiels hadde falt, og møtte kun spredd motstand, da balineserne hadde konsentrert forsvaret rundt hovedstaden Kloengkoeng. Tidlig den 10. juni rykket nederlenderne ut fra Kasoemba mot Kloengkoeng, men møtte snart Lange i front for en liten gruppe ryttere. Han var kommet fra Kloengkoeng for å fortelle, at hans megling hadde lyktes, og at rajahene nå var klare til å forhandle om fred. 

Lange advarte samtidig mot å fortsette fremrykningen mot hovedstaden, da han i så fall ikke kunne garantere, at de {{formatnum:16000}} troppene som hadde støttet han, ikke ville slutte seg til forsvarerne. Nederlenderne ble glade for denne meddelelsen, og mens hæren trakk seg tilbake, red Lange sammen med en nederlandsk offiser tilbake til rajahene, hvor partene ble enige om å sende en [[legasjon]] av balinesere til generalguvernøren for å anerkjenne nederlendernes overhøyhet over øyen.<ref>{{Harvnb|Nielsen|1949|s=115.}}</ref>

Noen dager etter ankom den nye øverstkommanderende for styrkene i Nederlandsk Østindia, prins [[Bernhard von Sachsen-Weimar-Eisenach]], øyen, og da balineserne ønsket å møte denne ekte prinsen fra Europa, arrangerte Lange et møte med deltagelse av alle de nederlandske soldatene og {{formatnum:12000}} balineserne. Rajahene og prinsen forsikret på ny hverandre om fred, og etter dette dro prinsen og størstedelen av de nederlandske styrkene hjem mot Batavia. Jan van Swieten avtalte deretter et møte med de sydbalinesiske rajahene for å forhandle fram en endelig fred. Da rajahenes boliger var for små til et stort møte, ble man enige om å legge fredsmøtet til Langes faktori i Kotta, som var blitt et fast møtested når stridigheter mellom balineserne og de fremmede skulle løses.

Lange hadde enda i visse tilfeller betalt skadene fra egen lomme, spesielt stridighetene mellom rajah Kassiman og nederlenderne. Møtet fant sted 10.–15. juli 1849. Overhodet for alle Balis rajaher, rajah [[Dewa Agong]], var syk og sendte i stedet sin sønn rajah [[Gede Putera]] fra [[Klungkung]]. I tillegg deltok rajahene fra Badung, {{Ikkerød|Tabanan}}, {{Ikkerød|Gianyar}} og {{Ikkerød|Mengwi}}, som alle var rajaher av sydbalinesiske riker. Begge sider så møtet som en seier. Nederlenderne kunne forlate Bali som seierherrer, og balineserne ble endelig kvitt nederlenderne og forble uavhengige resten av det [[19. århundre]].<ref>{{Harvnb|Andresen|1992|s=32.}}</ref>

Flere anslag tyder på at møtet hadde omkring {{formatnum:20000}} deltakere, med en overvekt av balinesere. Under de mange dager lange forhandlingene oppholdt de seg alle i og omkring Langes faktori. Samtidig skulle han sørge for deres forpleining, som med det enorme antall deltakere må ha vært en stor utgift for han. For sin innsats mottok han fra rajah Kassiman den hederlige tittelen som «unggawa besar» (høykommissær), som var en av de høyeste titler i det balinesiske riket. Nederland belønnet Lange ved at [[Vilhelm III av Nederland|kong Vilhelm III]] den 11. desember 1849 tildelte ham ridderkorset av [[Den nederlandske løves orden]]. ''{{Ikkerød|Langelands Avis}}'' skrev i 1850 om bakgrunnen for tildelingen: ''«Hans mange store tjenester og oppofrende bestrebelser for å tjene nederlenderne er omsider blitt anerkjent av den nederlandske regjeringen både i Østindia og Europa, hvilket kan ses derav, at han forrige år ble utnevnt til Ridder av den Nederlandske Løve.»''<ref>{{Harvnb|Andresen|1992|s=32.}}</ref><ref>{{Harvnb|Nielsen|1949|s=117.}}</ref>