Redigerer Lydia (avsnitt)

=== Lydia i gresk mytologi ===
[[Fil:Mosaico Trabajos Hércules (M.A.N. Madrid) 13.jpg|thumb|340px|[[Herakles]] og [[Omfale]]. Detalj fra en romersk mosaikk fra den romerske provinsen [[Hispania]], 200-tallet e.Kr..]]
[[Mytologi]]en i Lydia er bortimot ukjent, og deres litteratur og ritualer er gått tapt, og i fraværet av monumenter eller arkeologiske funn med omfattende inskripsjoner er det derfor de mytene som involverer Lydia hovedsakelig innenfor hva som finnes av [[gresk mytologi]].

For grekerne var [[Tantalos]] den opphavlig herskeren av mytiske Lydia, og Niobe hans stolte datter; hennes ektefelle Zethos knyttet hendelsene i Lydia med greske [[Theben (Hellas)|Theben]], og via Pelops ble slekten til Tantalos en del av opphavsmytene til Mykenes andre dynasti.<ref>I referanse til myten om [[Bellerofon]] har ungarske [[Karl Kerenyi]] bemerket i sitt verk ''The Heroes of The Greeks'', 1959, s. 83, at «Da Lykia således var forbundet med Kreta, og som personen Pelops, helten fra Olympia, knyttet Lydia med Peloponnes, så er Bellerofon knyttet til et annet asiatisk land, eller heller to, Lykia og Karia, med kongedømmet [[Argolida]]».</ref>

[[Fil:Labrys Staatliche Antikensammlungen.jpg|left|thumb|upright|''Labrys'', dobbeltøks av bronse, oksidert (irret grønn), fra Kreta, men i henhold til gresk myter oppsto den i Lydia.]]
I greske myter var Lydia også hjemstedet for dobbeløksen, ''[[labrys]]''.<ref>Kerenyi, Karl (1959): ''The Heroes of the Greeks'', s. 192.</ref> [[Omfale]], datter av elven Iardanos, var hersker av Lydia og [[Herakles]] kom til å tjenestegjøre for henne en tid. Hans opplevelser i Lydia er [[eventyr]]ene til en gresk [[helt]] i et fjernt og utenlandsk land: i løpet av hans tid der gjorde han itonerne, drepte Syleos som tvang forbypasserende til slite på hans vingård; drepte slangen ved elven [[Sakarya|Sangarios]];<ref>Således opptre i himmelen som stjernebildet ''Ophiucos'', ''[[Slangebæreren]]'' (Gaius Julius Hyginus: ''Astronomica'' ii.14).</ref> og ta til fange de apeliknende luringene [[kerkopene]]. Mytene forteller at minst én sønn ble født som følge av en forbindelse Omfale og Herakles: [[Diodorus Siculus]] (4.31.8) og [[Ovid]] (''Heroidene'' 9.54) nevner sønnen Lamos, mens [[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|Pseudo-Apollodorus]] (''Bibliotheke'' 2.7.8) oppgir navnet Agelaos og geografen [[Pausanias (geograf)|Pausanias]] (2.21.3) nevner Tyrsenos, sønn av Herakles med «en lydisk kvinne».

Alle tre heroiske forfedre indikerer et lydisk dynasti som hevder avstamming fra Herakles. [[Herodot]] (1.7) viser til [[Herakleidene|heraklidisk]] dynasti av konger som styrte over Lydia, dog nedstammet de kanskje ikke fra Omfale. Han nevner også (1.94) den tilbakevendende [[legende]]n at den [[Etruskere|etruskiske]] sivilisasjon ble opprettet av kolonister fra Lydia, ledet av [[Tyrrhenos]] (som ga navn til [[Tyrrenhavet|Det tyrrenske hav]]), bror av Lydos (som ga navn til Lydia). Imidlertid er [[Dionysios fra Halikarnassos]] skeptisk til denne fortellingen og påpekte at [[etruskisk]] språk og skikker var kjent for å være fullstendig ulikt fra det språk og de skikker som lydierne hadde. Senere [[kronografi|kronografere]] overså også Herodots utsagn at Agron var den første konge av Lydia, og isteden inkluderte [[Alkaios]], [[Belos]], og [[Ninos]] i deres lydiske kongelister. [[Strabon]] (5.2.2) gjør Atys, far av Lydos og Tyrrhenos til etterkommere av Herakles og Omfale. Alle andre fortellinger plasserer Atys, Lydos og Tyrrhenos blant de førherklidiske konger av Lydia. Opprinnelsen til [[gull]]ressursene i elven [[Paktolos]] (Sart Çayı), som var kilden til den lokal rikdommen til Kroisos ([[Krøsus]]) (Lydias siste historiske konge), var etter sigende etterlatt der da den legendariske kong [[Midas]] fra [[Frygia]] vasket av seg i elven sine evner og forbannelse om at alt han berørte ble til gull. I [[Evripides]]' tragedie ''[[Bakkantinnene]]'' erklærte guden [[Dionysos]] at hans hjemland var Lydia.<ref>''The Complete Greek Tragedies'', bind IV., redigert av Grene & [[Richmond Lattimore|Lattimore]], linje 463</ref>