Redigerer Louis Pasteur (avsnitt)

=== Sykdomsarbeid ===
[[Fil:Meyers b14 s0826a.jpg|mini|Pasteur studerte livssyklusen til [[silkeorm]]er for å hjelpe europeisk silkeindustri mot sykdom.]]
==== Silkeormer ====
Fra 1865 til 1869 arbeidet Pasteur med sykdommer hos [[silkeormer]]. Alle silkeproduserende land bortsett fra Japan opplevde på denne tiden at silkeormer døde eller ikke spann [[kokong]]er, og hadde store tap. Gjennom flere opphold i [[Alès]] sør i Frankrike studerte han den nye sykdommen ''pébrine'' og den tidligere kjente ''flacherie''. Selv om Pasteur gjorde flere feilslutninger i arbeidet – han regnet de to sykdommene for å være den samme, og avviste at den kunne være forårsaket av [[parasitt]]er slik andre forskere hadde foreslått – klarte han å finne løsninger mot begge. Pasteur skilte etterhvert mellom den [[dysenteri]]lignende flacherien og andre infeksjoner. Han fant også ut at denne sykdommen kunne ha ulike årsaker – mikrobe eller ikke-mikrobe. Den førstnevnte formen er blitt kjent som «flacherie de Pasteur» eller «ekte flacherie».<ref>[http://books.google.co.uk/books?id=99YwOQnsgGUC&pg=PA306&lpg=PA306&dq=Flacherie+pasteur&source=bl&ots=sCZ6l28TFO&sig=HUO0whDP0Y-qGWvXAGwPp8A7EiI&hl=en&ei=mIojTNiIOtSC_QbehdmWBQ&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=4&ved=0CCgQ6AEwAw#v=onepage&q=Flacherie%20pasteur&f=false Flacherie Virus] i Harvard / Tanada / Kaya, 1993</ref>

Pebrin gav seg ofte utslag i svarte flekker og frie celler. Pasteur sporet desse cellene til alle livsstadine til silkeormen. I et forsøk gav han også slike celler til ein frisk silkeorm, som så utviklet sykdom. Han merket seg også at levekår, som temperatur, luft- og fôrkvalitet, renhet og adskillelse av larvene hadde noe å si for graden av sykdomsutvikling, og begynte dermed å se sammenhengen mellom [[miljø]] og sykdom. 

Ved å undersøke silkeormene i mikroskop og bare bruke egg fra de som ikke hadde slike tegn, fikk han fram sykdomsfrie insekt. Flacherie har ikke ytre tegn, men gjør silkeormene sløve slik at de ikke spinner kokonger, som gir silken. Pasteur fant rammede larver ved å ta ut de som var trege til å klatre på løv før de skulle spinne kokonger. Ved å lære silkeormdyrkerne hvordan de kunne eliminere syke dyr hjalp han den europeiske silkeindustrien på beina igjen. 

[[Fil:Louis Pasteur in Pouilly-le-Fort (Illustration - 1881).jpg|miniatyr|Pasteur vaksinerer sauer i Pouilly-le-Fort. Illustrasjon fra 1881.]]
==== Bakteriesykdommer i dyr og mennesker ====
I 1877 tok Pasteur fatt på videre studium av sykdommer i husdyr og mennesker. Han studerte [[miltbrann]] (anthrax), i husdyr, og gjorde forsøk som viste at denne ble forårsaket av bakterier. Så rettet Pasteur en tid arbeidet mot [[hønsekolera]]. I et forsøk der hønene skulle infiseres med kolerabakterier ble det ved en feil gitt svekkede bakterier (assistenten [[Charles Chamberland]] hadde tatt ferie og gav hønene en måned gamle bakteriekulturer). I stedet for å dø av sykdommen ble hønene bare litt syke, og frisknet så til. Pasteur gjettet at de ville ha utviklet [[immunitet]], slik dyr som hadde overlevde miltbrann gjorde det, og dette viste seg å være rett. Pasteur utviklet nå også en miltbrannsvaksine på samme vis. Her benyttet han egentlig en metode utviklet av sin rival, [[Jean-Joseph-Henri Toussaint]], men hevdet offentlig at han hadde svekket miltbrann-bakterien ved å utsette den for oksygen. Først etter å ha fått patent på vaksinen klarte Pasteur å framstille den på denne måten. Påstanden om en kur ble først møtt med skepsis, men et forsøk med vaksinerte og uvaksinerte dyr viste nytten av vaksinen. Denne metoden å vaksinere på, der en selv laget svekkede bakterier, var ny. Tidligere hadde en brukt naturlig forekommende svakere smittestoff til dette, som [[kukopper]] mot [[kopper (sykdom)|kopper]].

[[Fil:Streptococcus pyogenes.jpg|mini|''[[Streptococcus pyogenes]]''-bakterier, som blant annet kan føre til [[barselfeber]], under et [[mikroskop]].]]
Pasteurs forsking på mikroorganismer som sykdomsårsaker hadde også innvirkning på hvorledes en forstod infeksjoner av mennesker. Han studerte [[barselfeber]], som var svært dødelig på denne tiden, og identifiserte [[streptokokker|streptokokk-bakterien]] som forårsaket sykdommen. Han oppdaget også [[stafylokokker]]. Pasteur mente en kunne eliminere bakterier gjennom oppvarming, bruk av filter og kjemiske midler. Han oppfordret også leger til å vaske hendene hyppig og bare bruke utstyr som var blitt sterilisert, for eksempel gjennom oppvarming, og ikke bruke samme utstyr på forskjellige pasienter. Den britiske kirurgen [[Joseph Lister]] ble inspirert av Pasteur til å bruke [[antiseptika|antiseptiske middel]] til å vaske sår og kirurgisk utstyr, noe som kraftig reduserte infeksjoner ved inngrep. Mens hygiene innen medisinen var blitt foreslått tidligere, for eksempel av [[Ignaz Semmelweis]], hadde Pasteur nok faglig tyngde til at man lyttet til ham. Som kjemiker ble han likevel ikke helt godtatt av legestanden.

[[Fil:Louis Pasteur und Metschnikow.jpg|miniatyr|Pasteur og [[Ilja Metsjnikov]] sammen med barn behandlet for rabies.]]
==== Rabies ====
Pasteur begynte deretter arbeid med [[hundegalskap]], [[rabies]]. Denne sykdommen blir forårsaket av et [[virus]], som er mye mindre enn bakterier, og som ingen til da hadde sett. En visste dermed ikke engang hvor smittestoffet satt. Pasteurs forskning slo fast at mikroorganismene som forårsaket sykdommen hovedsakelig satt i [[sentralnervesystemet]]. I 1885 fikk han utviklet en svak form av viruset ved å infisere kaniner og deretter tørke det rammede nervevevet deres med [[Pierre Paul Émile Roux|Émile Roux]]. Samme år utførte han de første forsøkene på mennesker som var blitt bragt til sykehus med mistanke om rabies. Pasteur publiserte ingenting om de to første forsøkene, der han vaksinerte en mann ved navn Girard, som ikke utviklet rabies, men som kanskje heller aldri var smittet, og ei jente, Julie-Antoinette Poughon, som døde dagen etter, trolig på grunn av tidligere utviklet rabies. En måned senere, i juli, kom niårige Joseph Meister til sykehuset etter å ha blitt skambitt av en hund. Etter overveielse valgte Pasteur å prøve vaksinen på ham. Meister ble frisk, og Pasteur ble hyllet som redningsmannen fra den fryktede sykdommen.

Det er ikke helt sikkert at Pasteur reddet Meister fra rabies. Det finnes ikke bevis for at hunden hadde sykdommen, og bittene trengte heller ikke å ha smittet om den hadde hatt det. Vaksinen hadde likevel virket – da Pasteur injiserte Meister med rabiessmitte som ville vært dødelig, utviklet han heller ikke rabies. Rabiesvaksinen ble internasjonalt utbredt, brukt av russere og briter, og noe senere av mer skeptiske tyskere.