Redigerer Livia (avsnitt)

== Livia i litteraturen og populærkulturen ==
[[File:Dupondius-Livia-RIC 0043v.jpg|thumb|300px|[[Dupondius]] avbildet Livia som [[Pietas]].]]
=== I antikk litteratur ===
[[Tacitus]] framstilte Livia som en høytstående kvinne med stor innflytelse, i en grad hvor hun «hadde den aldrende Augustus i tett kontroll — i en slik grad at han forviste sin eneste overlevende barnebarn til øya Planasia».<ref>Tacitus: ''Annals''</ref>

Den mørke framstillingen av Livia har sin opprinnelse hos Tacitus, og som ble effektivt videreformidlet hos Robert Graves, og videre til det moderne bildet av den ondskapsfulle og intrigefylte kvinne som myrdet den ene etter den andre som sto i veien for hennes ambisjoner, og til sist også sin egen ektemann. Tacitus selv er vagt antydende og insinuerende ved å si «Noen mistenkte hans hustru for skittent spill.» Moderne historikere tviler på det ondskapsfull portrettet ved å spørre om hvilken innflytelse romerske kvinner hadde i det kulturelle livet i det tidlige keiserlige palasset. Antikkens forfattere var selv utelukket fra de lukkede rom hvor beslutningene ble tatt, og bevisene er således, i historikeren Mary Beards ord, «ambivalente, vanskelig å få tak i, og bortimot umulig å tolke.»<ref>Beard, Mary (2014): ''Confronting the Classics'', s. 129</ref> At hun selv hadde fordeler av bestemte dødsfall er i seg selv ikke et bevis for at hun sto bak. Anklagene om giftmord er i seg selv en slu anklage mot kvinner fra Livia via [[Lucrezia Borgia]] til den fiktive Harriet Vane i [[Dorothy L. Sayers]]’ romaner, som en pervertering av kvinners rolle som ansvarlig for matlagingen og husholdningen.<ref>Beard, Mary (2014): ''Confronting the Classics'', s. 130</ref> Antony A. Barretts biografi fra [[2002]], ''First Lady of Imperial Rome'', er et moderne forsøk på å studere de historiske kildene og balansere framstillingen.

Livias bilde framsto i antikkens visuelle media i form av mynter og portretter. Hun var den første kvinne som ble vist på mynter i provinsene i 116 f.Kr. og hennes portrettbilder kan bli kronologisk identifisert delvis fra progresjonen i hennes frisyrer, som representerte mer enn å være i henhold til tidens moter da hennes avbildning med samtidige detaljer kan oversettes til politiske uttrykk som representasjon av den ideelle romerske kvinne. Livias bilde utviklet seg i ulike portrettstiler som sporet hennes påvirkning på den keiserlige propaganda som bidro til å bygge bro over avgrunnen mellom hennes rolle som hustru til eneherskeren Augustus og som mor til keiser Tiberius. Ved å bli mer enn «en vakker kvinne», som hun ble beskrevet som i antikkens tekster, fungerte Livia som et offentlig bilde på det romerske idealet for kvinnelige kvaliteter, en moderlig figur, og til sist en gudinnelik representasjon som hentydet til hennes kyske dyd. Livias makt i å symbolisere fornyelsen av republikken med de kvinnelige dydene ''Pietas'' og ''Concordia'' i offentlige framvisninger hadde en dramatisk effekt på den visuelle representasjonen av de framtidige keiserlige kvinnene som de ideelle, ærverdige mødre og hustruer av Roma.<ref> Kleiner, Diana E. E. & Matheson, Susan B. (2000): ''I Claudia II: Women in Roman art and society'', Yale University Art Gallery. Austin: University of Texas Press</ref>

=== I moderne litteratur ===
[[Fil:Livia Drusilla as Ceres (M.A.N. Madrid) 01.jpg|thumb|Livia som gudinne Ceres.]]
I [[Robert Graves]]’ roman [[Jeg, Claudius (Roman)|''Jeg, Claudius'']], basert på Tacitus’ framstilling, er Livia framstilt som gjennomgående [[Machiavellisme|machiavelliansk]], en intrigant og kald beregnende mesterhjerne. Bestemt på aldri å tillate republikansk styre til å overta makten igjen, da hun mente det førte til korrupsjon og innbyrdeskrig, og samtidig bestemt på å føre Tiberius til eneveldig makt og holde ham der, var hun involvert i hver eneste død eller vanære i det [[Julo-claudiske dynasti]] helt fram til hennes egen død. På sitt dødsleie fryktet hun kun guddommelig straff for hva hun hadde gjort og sikret seg løfte om framtidig guddommeliggjøring fra sitt barnebarn [[Claudius]], en handling hun mente ville garantere henne et velsignet etterliv. Imidlertid er dette portrettet av henne balansert av hennes intense hengivenhet til Romerrikets beste som helhet, og hennes konspirasjoner er rettferdiggjort som nødvendig grusomhet til hva hun selv betrakter som en edel streben etter å gjøre det beste for alle romere, oppnåelig kun under et strengt keiserlig styre.

I TV-serien til [[BBC]] fra [[1976]], [[Jeg, Claudius]], var Livia spilt av [[Siân Phillips]]. Skuespilleren vant en [[BAFTA]] for sin framstilling av rollen. TV-serien var basert på Graves’ romaner, men [[Jack Pulman]], som dramatiserte romanene ''Jeg, Claudius'' og ''Claudius Guden'', og gjorde dem langt mer radikale, særskilt å gjøre Livia til en dominerende, ond kraft i den første halvdel av serien. Graves fulgte Tacitus og i den skjønnlitterære framstilling er hun sjelden i forgrunnen, og isteden er det antydninger framfor direkte uttrykt om hva som er hennes ansvarlige hånd i begivenhetene. Pulman, i kontrast, trakk Livia i Siân Phillips’ skikkelse i forgrunnen som en minneverdig, om enn ikke helt historisk korrekt seriemorder, og Pulman ga henne tekst som hadde klangbunn mot andre ond kvinner i filmhistorien, som [[Mae West]] i ''Night after Night'' (1932). «Det er meget snilt av deg», hostet unge Marcellus mens Livia sikkert pleide ham til døde. «Nei, min kjære,» svarte hun, «snillhet har ingenting med det å gjøre.»<ref>Beard, Mary (2014): ''Confronting the Classics'', s. 128</ref>

BBCs dramatisering i Jack Pulmans framstilling ble også vist i [[USA]], med innledning av [[Alistair Cooke]] og hvor enkelte scener ble fjernet ved at de ble ansett som for sterke for det amerikanske publikum. Serien fikk resonans hos den meget konservative delen av publikum i USA i kjølvannet av [[Watergate-skandalen]]. Oppførselen til Livia og de keiserlige kvinnene ga historisk rettferdiggjøring hos den såkalte [[moralske majoritet]], en politisk-religiøs pressgruppe som anså kvinner som en nøkkelfaktor for den amerikanske tilbakegangen.<ref>Beard, Mary (2014): ''Confronting the Classics'', s. 133</ref>

BBCs dramatisering var ikke det første forsøk på Graves’ romaner. Det var et berømt, men oppgitt forsøk i [[1937]] med [[Charles Laughton]] som Claudius og [[Flora Robson]] som Livia. Levningene av filmatiseringen ble benyttet i BBCs dokumentarfilm ''The Epic That Never Was'' i 1965.<ref name="Beard_2014_131">Beard, Mary (2014): ''Confronting the Classics'', s. 131</ref> Et mindre kjent forsøk var [[John Mortimer]]s teaterversjon som gikk noen måneder i [[West End]] i 1972 til den ble tatt av plakaten grunnet dårlige omtaler.<ref name="Beard_2014_131"/> 

I [[ITV]]s TV-serie [[The Caesars (TV-serie)|''The Caesars'']] fra [[1968]] ble Livia spilt av [[Sonia Dresdel]].

I dramaserien [[Rome (TV-serie)|''Rome'']], en samproduksjon mellom [[HBO]], [[BBC]] og [[Radiotelevisione Italiana|RAI]], og gikk i årene [[2005]] til [[2007]] ble Livia, spilt av [[Alice Henley]], introdusert i episoden «A Necessary Fiction» (2007) hvor hun fanger oppmerksomheten til unge Octavianus. Roma kjenner til eksistensen av Livias barn Tiberius, men ikke at hun gravid med Drusus da hun møtte Octavianus. Livia er framstilt som villedende ydmyk og underdanig i offentligheten, mens i det private har hun en jernvilje og en vilje til konspirasjoner.

Livia er en figur i [[Neil Gaiman]]s tegneseriefortelling «Distant Mirrors – August», utgitt samlet i utgivelsen ''The Sandman: Fables and Reflections'' (1993).

I [[John Maddox Roberts]]' novelle «The King of Sacrifices», utgitt i hans serie av noveller, ''SPQR'', lot Livia ansette Decius Metellus til å etterforske mordet på en av [[Julia den eldre]]s elskere.

I [[Colleen McCullough]]s roman fra 2007, ''Antony and Cleopatra'', er Livia framstilt som en listig og effektiv rådgiver til sin elskede ektemann Augustus.

Livia spiller en viktig rolle i [[David Wishart]]s to krimromaner om Marcus Corvinus, ''Ovid'' (1995) og ''Germanicus'' (1997). Hun er omtalt posthumt i ''Sejanus'' (1998).

[[Luke Devenish]]s romanserie ''Empress of Rome'', henholdsvis ''Den of Wolves'' (2008) og ''Nest of Vipers'' (2010), har Livia som en sentral figur en fiktiv, skjønnlitterær redegjørelse av hennes liv og historiske epoke.