Redigerer Lev Tolstoj (avsnitt)

== Romaner og skjønnlitteratur ==
Tolstoj er en av gigantene innenfor russisk litteratur. Blant hans fremste verker er romaner som ''[[Krig og fred]]'' og ''[[Anna Karenina]]'' og [[novelle]]r som ''[[Hadji Murat]]'' og ''[[Ivan Iljitsj' død]]''. Hans samtid hyllet ham, blant annet anså [[Fjodor Dostojevskij]] at Tolstoj var den fremste blant de dalevende forfatterne. [[Gustave Flaubert]] utbrøt da han hadde lest en oversatt versjon av ''Krig og fred'': «Hvilken kunstner, og hvilken psykolog!» [[Anton Tsjekhov]], som ofte besøkte Tolstoj på godset hans på landet, skrev «Når litteraturen besitter en Tolstoj er det lett og behagelig å være forfatter; selv når du vet med deg selv at du selv ikke har prestert noe og fortsetter å ikke prestere noe, så er det ikke så ille som det ellers kunne ha vært ettersom Tolstoj presterer for alle. Det han gjør tjener til å rettferdiggjøre alt håp og all streven innen litteraturen.»

Også senere kritikere og forfattere har satt pris på Tolstojs verker. [[Virginia Woolf]] anså ham for å være den fremste blant forfattere. [[James Joyce]] skrev at "han er aldri trist, aldri dum, aldri kjedelig, aldri pedantisk og aldri teatralisk!". Han ble også hyllet av forfattere som [[Thomas Mann|Mann]], [[Marcel Proust|Proust]], [[William Faulkner|Faulkner]] og [[Vladimir Nabokov|Nabokov]]. Nabokov berømmet verkene ''Ivan Iljitsj' død'' og ''Anna Karenina'', men stilte spørsmål ved ''Krig og fred'' og kritiserte skarpt ''Oppstandelse'' og ''Kreutzersonaten''.

Tolstojs tidligste verk, de selvbiografiske romanene ''[[Barndommen (roman)|Barndommen]]'', ''Gutteårene'', og ''Ungdommen'', handler om en rik jordeiers sønn og hans langsomme oppdagelse av kløften mellom ham selv og [[almue]]n. Selv om han selv anså at de var sentimentale, speiler de en stor del av hans liv og hvordan det er å vokse opp.

Han tjenestegjorde som [[sekondløytnant]] i et artilleriregiment under [[Krimkrigen]], noe han skrev om i novellesamlingen ''[[Sevastopolfortellingene]]''. Hans erfaringer fra krigen var en medvirkende årsak til hans senere [[Pasifisme|pasifistiske]] livssyn og de ga det ham muligheten til realistisk å beskrive krigens grusomheter i sine senere verk.<ref>''Government is Violence: essays on anarchism and pacifism''. Leo Tolstoy – 1990 – Phoenix Press</ref> 
[[Fil:AnnaKareninaTitle.jpg|thumb|Tittelbladet på førsteutgaven av ''Anna Karenina'' fra 1878.]] 
Hans verker beskriver på en realistisk måte det russiske samfunnet han levde i.<ref>''Tolstoy: the making of a novelist. E'' Crankshaw – 1974 – Weidenfeld & Nicolson</ref> ''Kosakkene'' fra 1863 beskriver [[kosakk]]ene gjennom en fortelling om en russisk aristokrat som er forelsket i en kosakkjente. ''Anna Kareninas'' parallellhistorier beskriver dels en utro kvinne fanget av samfunnets konvensjoner og løgner og dels en filosofisk jordeier som (likt Tolstoj) arbeider side om side med bøndene på jordene og forsøker å forandre livene deras. Tolstoj skrev ikke bare ut ifra sine erfaringer, han skapte også rollefigurer som var avbildninger av ham selv, som Pierre Bezuchov og Prins Andrej i ''Krig og fred'', Levin i ''Anna Karenina'' og til en viss grad prins Nechljudov i ''Oppstandelse''.

''Krig og fred'' betraktes allment som en av de fremste romanene som noensinne er skrevet, bemerkelsesverdig for sin dramatiske bredde og enhet. Den inneholder 580 rollefigurer, hvorav mange er historiske personer, mens andre er oppdiktede. Historien forflytter seg fra familielivet til [[Napoleon I av Frankrike|Napoleons]] hovedkvarter, fra [[Aleksander I av Russland|Aleksander Is]] hoff til slagmarkene ved [[Slaget ved Austerlitz|Austerlitz]] og [[Slaget ved Borodino|Borodino]]. Tolstojs opprinnelige idé med romanen var å undersøke årsakene til [[dekabristopprøret]], som kun omtales i de siste kapitlene, der man kan utlede at Andrej Bolkonskijs son kommer til å bli en av dekabristene. I ''Krig og fred'', som Tolstoj selv ikke anså for å være en roman, framgår hans syn på historie, og da spesielt hans oppfatning om at enkeltindivider som [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]] og [[Aleksander den store|Alexander]] var ubetydeligheter i den store sammenhengen. Tolstoj anså heller ikke at mange store samtididige skjønnlitterære verk var romaner. Han hørte til [[Realisme (litteratur)|den realistiske skolen]] der romanen utgjorde et rammeverk der man undersøkte 1800-tallets sosiale og politiske spørsmål.<ref>Tolstoy and the Development of Realism. G Lukacs. ''Marxists on Literature: An Anthology'', London: Penguin, 1977</ref> ''Krig og fred'' (som ifølge Tolstoj var et [[prosa]]-[[epos]]) kvalifiserte seg dermed ikke som roman. Tolstoj betraktet ''Anna Karenina'' som sin første egentlige roman.<ref>''Tolstoy and the Novel''. J Bayley – 1967 – Chatto & Windus</ref> 
 
Etter ''Anna Karenina'' fokuserte Tolstoj på kristne temaer og i hans senere romaner som ''Ivan Iljitjs död'' (1886) og ''Hva er det egentlig vi trenger?'' utviklet han en radikal [[Anarkisme|anarko]]-[[pasifisme|pasifistisk]] kristen filosofi, som førte til at han ble [[Ekskommunikasjon|ekskommunikert]] fra [[den russisk-ortodokse kirke]]n i 1901.<ref>''Church and State''. L Tolstoy&nbsp;— On Life and Essays on Religion, 1934</ref> Til tross for all berømmelsen han fikk for ''Anna Karenina'' og ''Krig og fred'' mente han selv senere i livet at disse bøkene var lite realistiske.<ref>''Women in Tolstoy: the ideal and the erotic'' R.C. Benson – 1973 – University of Illinois Press</ref>
 
=== Tolstoj om Shakespeare ===
Tolstoj anså [[William Shakespeare]] som en dårlig dramatiker og ingen sann kunstner. Tolstoj beskrev sin oppfatning i et kritisk essay om Shakespeare i 1903. Han ble overrasket da han leste Shakespeare for første gang ettersom han hadde ventet seg en mektig estetisk opplevelse, men etter å ha lest ''[[Kong Lear]]'', ''[[Romeo og Julie]]'', ''[[Hamlet]]'' og ''[[Macbeth (skuespill)|Macbeth]]'', kjente han avsmak, ulyst og forvirring. Da han var 75 leste han alle Shakespeares verk om igjen for å se om han fortsatt følte det samme, noe han gjorde. Han følte ikke lengre forvirring, men anså at det var stor ondskap og usannhet som hadde gjort at Shakespeare hadde fått sin opphøyde genistatus. Tolstoj var klar over at hans slutninger ikke sammenfalt med den allmenne oppfatningen og gjorde en detaljert analyse av ''[[Kong Lear]]'', noe som fikk [[George Orwell]] til å skrive ''[[Lear, Tolstoy and the Fool]]''.