Redigerer Leonid Bresjnev (avsnitt)

=== Maktkonsolidering ===
[[Fil:RIAN archive 36535 Secretary general of the CPSU Central Committee Leonid Brezhnev after speaking at the VLKSM Central Committee plenary session.jpg|thumb|left|Bresjnev etter å ha talt til møtet i Komsomols sentralkomité i 1968. {{Byline|Jurij Ivanov/RIA Novosti}}]]

I 1964 besluttet sentralkomiteen at de to mektigste vervene i Sovjetunionen, generalsekretæren og statsministeren, ikke kunne besittes av samme person.<ref name="Service 376–379" /> Tidligere KGB-sjef [[Aleksandr Sjelepin]] mislikte den nye kollektive ledelsen og reformene deres. Han fremstilte seg selv som kandidat til statsleder i 1965, med et ønske om å gjenopprette «lydighet og orden», men fikk ikke den nødvendige støtten i politbyrået. Bresjnevs posisjon var sikret, men han klarte ikke å fjerne Sjelepin fra politbyrået før 1967.<ref name="Service 376–379" /> Sjelepin mente senere at valget av Bresjnev var «en veldig stor feiltagelse av partiet.»<ref name="Zubok 272-274" />

I Bresjnevs lederperiode, iallfall i slutten av 1960-årene og i 1970-årene, ble Sovjetunionen styrt av en kollektiv ledelse. Dette kan forstås enten som favorisering av et [[kollektivt lederskap]] fremfor et individuelt lederskap, eller som et stabilt [[oligarki]]sk system rundt Bresjnev, Aleksej Kosygin og Nikolaj Podgornyj.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Rigby, T.H.|utgivelsesår=1970|tittel=The Soviet Leadership: Towards a Self-Stabilizing Oligarchy?|publikasjon=Soviet Studies|nummer=2|side=167–191|språk=engelsk}}</ref> Kosygin hadde en ledende rolle i den økonomiske politikken, men mistet innflytelse da mislykkede reformer tilsynelatende førte til [[Prahavåren]]. Kosygins motstandere arbeidet deretter for å styrke Bresjnevs stilling.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Brown, Archie|år=2009|tittel=The Rise & Fall of Communism|forlag=Bodley Head|utgivelsessted=London|isbn=978-0-0611-3879-9|side=403|språk=engelsk}}</ref>

Forfremmelser under Bresjnev var i stor grad knyttet til det nettverket han hadde etablert før 1964. Denne tilliten gjorde ham i stand til å delegere myndighet. En forutsetning for dette var at det var etablert tydeligere kommandolinjer enn hva det var under Khrusjtsjov, slik at makten reelt sett ble sentralisert.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Gorlizki, Yoram|utgivelsesår=2010|tittel=Too Much Trust: Regional Party Leaders and Local Political Networks under Brezhnev|publikasjon=Slavic Review|nummer=3|side=676–700|språk=engelsk}}</ref> Ønsket om gjenytelser og stabilitet undergravde derimot behovet for fornyelse. Tidlig i 1980-årene var alle medlemmene av politbyrået i 70- og 80-årene.<ref name="Steinfeld 36-47">{{Kilde bok|forfatter=Steinfeld, Hans-Wilhelm|år=1982|tittel=Arven etter Bresjnev|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|språk=norsk|isbn=82-02-09064-4|side=36–47}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Willerton, John P. jr.|tittel=Patronage Networks and Coalition Building in the Brezhnev Era|publikasjon=Soviet Studies|nummer=2|utgivelsesår=1987|side=175–204|språk=engelsk}}</ref>

Bresjnev manøvrerte veloverveid innad i de sovjetiske maktstrukturene. Han var samarbeidsvillig og handlet aldri hastig eller overilt. I motsetning til Khrusjtsjov fattet han ikke beslutninger før han hadde konsultert sine kolleger.<ref name="Bacon 1-10" /> Tidlig i 1970-årene vant Bresjnev større kontroll over innenrikspolitikken. I 1977 tvang han Podgornyj til å fratre som formann i presidentskapet i Det øverste sovjet (president). Kosygin gikk av som statsminister kort tid før sin død i 1980, og ble etterfulgt av [[Nikolaj Tikhonov]]. Bresjnev var dermed Sovjetunionens ubestridte leder fra midten av 1970-årene til sin død i 1982.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Brown, Archie|år=2009|tittel=The Rise & Fall of Communism|forlag=Bodley Head|utgivelsessted=London|isbn=978-0-0611-3879-9|side=402–403|språk=engelsk}}</ref>