Redigerer Latakia (avsnitt)

=== Korsfarere, Ajjubide-dynastiet og mamelukkene ===
De første korstogene nådde Syria i 1097, og den 19. august 1097 trengte 28 skip fra [[Kypros (øy)|Kypros]] under [[Guynemer av Boulogne]] inn i havnen i Latakia, plyndret byen og gjorde den til en del av Fyrsteeksempelet Antiokia.<ref name="Ring4">Ring, 1994, s.453</ref> Under korstoget ble den sørlige havnen til Latakia og Baniyas gitt til [[Robert av Normandie]] og [[Raymond av St. Gills]]. Noen år senere, i august 1099, beleiret Bohemond Latakia med hjelp av flåten fra [[Pisa]] ledet av erkebiskop [[Daiberto Lanfranchi]]. I løpet av få måneder ble Bohemond tatt til fange av Danishmend. Sju måneder senere tok nevøen hans Tankred over tronen og satte seil mot Latakia igjen. Denne gangen falt byen til ham i 1103 etter en 18 måneder lang belering. Året etter tvang en [[Østromerriket|bysantinsk]] flåte under admiral Kantakouzenos nok en gang frankere til å kapitulere, selv om bysantinerne ikke klarte å ta festningen.<ref name="Riley">Riley-Smith, 2005, s.50</ref> Det var ikke før i 1108 at frankere klarte å få kontroll over byen. Med hjelp fra flåten i Pisa, erobret Tankred Latakia etter at Bohemond hadde lovet ham til keiser [[Alexios I Komnenos]] som en del av Devol-traktaten i 1108. For tjenestene sine fikk folket fra Pisa og [[Genova]] enklaver i byen, og rettigheter til fri handel i havnen og fyrsteeksempelet.

Under frankerne ble Latakia kalt «La Liche», og dekket et område på 22 kvadratkilometer, og besto av tre fraskilte områder. Havnen, som opprinnelig var en åpen bukt med kaianlegg i marmor lagt der av romerne, forble et viktig handelssenter. Selve byen, som tidligere var beleiret av et lukket festningsanlegg, var nå borte. På to åser sto to borger som ruvet over byen. I korstogstiden hadde byen franske innbyggere, en større muslimsk befolkning og et stort [[Den ortodokse kirke i Hellas|gresk-ortodoks]] samfunn. To av kirkene deres står fremdeles, «Jomfrukirken» og «St. Nikolaskirken».<ref name="Ring4">Ring, 1994, s.453</ref>

I 1126 ble byene Latakia og Jableh en del av medgiften til prinsesse Alice, datteren til [[kong Baldwin II av Jerusalem]], som mislykkes i å prøve og holde på makten i Antiokia. Alice donerte senere et hus i byen til den kristne [[Johanitterordenen]], som gjorde byen til hovedbasen sin i regionen.<ref name="Ring4">Ring, 1994, s.453</ref> I april 1126 raidet emiren Sawar, som var guvernør i [[Aleppo]], og plyndret byen, og tok mange til fange og store mengder av skattene. Byen ble videre ødelagt av jordskjelv i 1157 og 1170, i tillegg til flere angrep på havnen.

Den 21. juli 1188 nådde [[Saladin]] frem til murene i Latakia og tvang frem en kapitulering hos korsfarerne to dager senere. På den tiden hadde byen blitt en godt befestet og rik by. Saladin utpekte emir [[Sunkur al-Kilati]] som guvernør og ga byen en sterk muslimsk garnison. [[Guy de Lusignan]], kongen i [[Jerusalem]] som ble tatt til fange i slaget ved Hattin, satt visstnok fanget i Latakia for løsepenger.<ref name="Ring3">Ring, 1994, s.454</ref> I august 1190 hadde Saladin revet ned havnen for å hindre at den ble erobret igjen av det tredje korstoget. Etter et mislykket forsøk, klarte Bohemond II å ta byen for en kort stund i 1197, men trakk seg tilbake etter kort tid. Igjen under muslimsk kontroll, ble byen bygd opp tilbake og festningen restaurert. Frankerne i Tripoli og Johanittarordenen prøvde flere ganger å angripe byen, men mislyktes. Tidlig på 1200-tallet ble en stor [[moské]], Masjid al-Kabir, bygd.

I 1207 fikk det store [[Venezia|venetianske]] samfunnet handelskonsesjon fra den muslimske guvernøren. Avtalen varte derimot ikke lenge, og i desember 1223 ødela en arme fra Aleppo, i frykt for det femte korstoget, alle forsvarsverkene og tok festningen fra hverandre. Den arabiske geografen Yaqut al-Hamawi skrev at Latakia under [[Ajjubide-dynastiet]] var «en gammelgresk by, med mange antikke bygninger, og har fine områder, og en glimrende havn.» Han nevnte også at byen var tidligere en del av Jund Hims, men at den i 1225 hørte til Aleppo-distriktet.<ref>[[Yaqut al-Hamawi]] sitert i le Strange, 1890, s.490.</ref> Med den første mongolinvasjonen og da [[mamelukk]]ene tok over makten, tok Bohemond VI byen og ga halve byen til Johanitterordenen som takk for å ha hjulpet til under erobringen. [[Genova|Genuesarerne]] ble så gjenopprettet i byen på kostnad av venetianerne.<ref name="Ring3">Ring, 1994, s.454</ref>

Etter fallet til Fyrsteeksempelet Antiokia i 1268 signerte mamelukkene under sultan Baibars og kong Hugo III av Antiokia en avtale om Latakia. Avtalen, som ble signert 4. juli 1275, gjorde at byen fikk frihet fra muslimene mot at de betalte en årlig skatt. Latakia var nå en avstumpet enklave for korsfarerne og hadde mistet statusen sin som viktig by, mens andre havnebyer som [[Tripoli]] og [[Alexandria]] utviklet seg.<ref name="Ring3">Ring, 1994, s.454</ref>

Baibars ble tvunget til å overgi Latakia til emir Sunkur av Damaskus den 24. juli 1281. Baibars fikk kontroll tilbake over byen etter fallet til Sunkur. I 1287 berørte et jordskjelv byen og skapte store ødeleggelser på festningsverkene, og ødela «Duetårnet», «Kaitårnet» og fyret. Sultanen Qalawun, som alt hadde erobret den store Johanitterborgen Margat, utnyttet situasjonen og sendte emiren Turuntay for å angripe byen. Den 20. april 1287 falt Latakia til Turuntay.<ref name="Ring3">Ring, 1994, s.454</ref>

Rundt 1300 skrev den arabiske geografen al-Dimashqi at det ikke var rennende vann i Latakia og det var lite med trær, men at havnen i byen var «vidunderlig... full av store skip».<ref>al-Dimashqi sitert i le Strange, 1890, s.491.</ref> Latakia fortsatte å lide under konstant krigføring og plyndrere. Den ble angrepet og brent igjen i 1366 av [[Peter I av Kypros]]. Mye av byen var i ruiner og hadde færre innbyggere enn rivalbyene Tripoli og [[Beirut]], og havnen var i dårlig stand i 1450.<ref name="Ring3">Ring, 1994, s.454</ref> I 1332 besøkte den marokkanske reisende [[Ibn Battuta]] Latakia på reisene sine.<ref>''The adventures of Ibn Battuta, a Muslim traveler of the fourteenth century'' av Ross E. Dunn, Universitetet i California Press. s.137.</ref>