Redigerer Langobarder (avsnitt)

===Langobardiske stater etter kongedømmet===
Selv om kongedømmet som lå rundt Pavia i nord, falt til Karl, ble de langobardisk kontrollerte territoriet sør for Kirkestaten aldri underlagt Karl eller hans etterkommere. I 774 erklærte hertugen [[Arechis II av Benevento]], hvis hertugdømme bare hadde vært under marginal kongelig autoritet selv om visse konger hadde tvunget gjennom sin makt i sør, seg som ''[[prins|princeps]]'', og var i realiteten uavhengig. Han forsøkte å kreve kongemakten, men fikk ikke støtte eller sjansen til å bli kronet i Pavia. Karl kom sørover med en armé, og hans sønn [[Ludvig den fromme]] sendte mange, for å tvinge [[hertugen av Benevento|hertugene i Benevento]] til å underkaste seg, men deres underkastelse og løfter ble aldri holdt og de var i praksis uavhengige. I [[839]] ble hertug [[Sicard av Benevento|Sicard]] myrdet av [[Radelchis II av Benevento|Radelchis]] som tok hertugdømmet. Sicards bror [[Siconulf]] ble erklært prins i [[Salerno]] og en ti år lang borgerkrig brøt ut. Krigen sluttet med at keiser [[Ludvig II (tysk-romersk keiser)|Ludvig II]] delte området i to hertugdømmer på permanent basis. Der var etter dette to langobardiske stater i [[Mezzogiorno]].

Den uavhengige staten i Salerno inspirerte [[prinsen i Capua|stattholderne i Capua]] til å bevege seg mot uavhengighet, og innen slutten av århundret, kalte de seg «[[prins]]». Der var nå tre langobardiske stater. Statene i Capua og Benevento ble forent gjennom erobring i [[910]] og ble bare separert i [[982]] da [[Pandulf jernhode]] døde. Benevento mistet snart sin uavhengighet til pavestaten og ble mindre viktig før den ble slukt av [[normannerne]] som først ble innkalt for å kjempe mot bysantinerne om kontrollen over [[Puglia]] og [[Calabria]] (under [[Melus av Bari]] og [[Arduin langobarden|Arduin]], blant andre), men som etterhvert ble rivaler om hegemoniet i sør. 

Salerno opplevde en gullalder under [[Guaimar III av Salerno|Guaimar III]] og [[Guaimar IV av Salerno|Guaimar IV]], men under [[Gisulf II av Salerno|Gisulf II]] skrumpet staten inn og falt i [[1078]] til [[Robert Guiscard]] som giftet seg med Gisulfs søster [[Sichelgaita]]. 

Staten Capua ble stadig utfordret under styret til den hatede [[Pandulf IV av Capua|Pandulf IV]], ''ulven av Abruzzi'', og under hans sønner falt den, nesten uten motstand, til normanneren [[Richard I av Aversa|Richard Drengot]] ([[1058]]). Capua gjorde opprør mot normannernes styre i [[1091]], utviste Richards barnebarn [[Rachard II av Capua|Richard II]] og innsatte [[Lando IV av Capua|Lando IV]]. Capua ble igjen satt under normannisk styre etter [[beleiringen av Capua]] i [[1098]] og byen gikk nedover under en rekke ineffektive normanniske herskere.

Den uavhengige statusen til disse langobardiske statene kom vanligvis til syne i deres herskeres evne til å skifte lojalitet slik det passet dem. Ofte var de etter loven undersåtter av paven eller en keiser (enten bysantinerne eller [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|de tysk-romerske]]). Langobardene så på normannerne som barbarer og bysantinerne som undertrykkere og regnet sin egen sivilisasjon som overlegen og satte bakgrunnen for den fargerike [[Schola Medica Salernitana]]. De etterlot seg spor også gjennom store personligheter som Hildeprand (pave [[Gregor VII]]) og [[Napoléon Bonaparte]], som hadde langobardiske navn og var etterkommere av dette kulturerte folket ved [[Middelhavet]] som hersket over Mezzogiorno i tre århundrer (774&ndash;1078).