Redigerer Lafteverk (avsnitt)

== Opphav==
Laftehus finnes i Alpene, i de østeuropeiske fjellområdene, russiske skogsområder og i Norden. Dette tilsvarer omtrent barskogenes utbredelse. Den gang barskog dekket større deler av Sentral-Europa var trolig lafting vanligere, men det finnes få arkeologiske spor. De er påvist spor av laftebygg fra rundt eller før år 0. I Øst-Europa var lafting vanlig fra omkring år 500. I Skandinavia ble laftebygg vanlig i løpet av [[vikingtiden]] og i Norge er trebygg lite kjent fra eldre tid der stein og jord har vært det vesentlige byggematerialet slik det er påvist langs kysten. Laftede bygg kan ha eksistert i det indre av landet og i skogsområdene før vikingtiden, men det finnes nesten ingen arkeologiske spor. Laftede hus etterlater få arkeologiske spor.<ref name="Christie1974" /> I Norge er ingen laftehus kjent før på 1000-tallet.<ref name="Hauglid" />{{rp|36}} [[Bryggen i Bergen]] ble fra siste del av 1100-tallet bygget ut med steinfylte bolverkskar i laftet tømmer.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Solberg, Per | utgivelsesår = 1983 | tittel = Vågen: Bergen havn 1070-1800 : [utstillingkatalog] : Bryggens museum | isbn = 8290289111 | utgivelsessted = Bergen | forlag = Museet | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011102108044 | side = }} </ref>

[[Tacitus]] skrev i år 98 at germanerne bygget hus av ubehandlet treverk. Senere kilder fra omkring år 200 og 500 beskriver også germanernes trehus. Mange steder på kontinentet er det arkeologiske spor av reisverkshus med jordgravde stolper. I tillegg til stolpehullene er det funnet spor av vegger av flettede greiner tettet med leire. Hus med jordgravde stolper og flettede vegger var utbredt på kontinentet, men ikke i Norge, opp til middelalderen. I Norge og Norden ble [[Langhus (bygning)|langhusenes]] tak holdt oppe av stolper inne i rommet, mens veggene kunne bestå av stein eller torv. [[Roar Hauglid]] skriver at i Mellom-Europa gikk byggeskikken over til mur eller utmurt [[bindingsverk]], mens i det nordlige Skandinavia og store deler av Øst-Europa begynte man i stedet for de store hallhusene (med alt under ett tak) å lage flere mindre hus i liggende tømmer sammenbundet i hjørnene. Med denne konstruksjonen støtter veggene hverandre og blir i stand til å bære taket uten stolper. Laftebygg ble vanlig på Den skandinaviske halvøy, i Finland, store deler av Russland, Baltikum, Belarus, Polen og sørover langs Karpatene. I Alpene og fjellstrøk i Nord-Spania har lafting også vært vanlig. Lafting er kjent fra Kina og Japan med innviklede former for lafting. Et laftet forrådshus (antatt fra å 752) i Todaiji i Japan har fin laftekunst og står på stabber eller stolper som norske langloft. I [[Bosnia]] og ved [[Bodensjøen]] er det påvist lafteverk fra 1000 år f.Kr.. Laftede gravkammer er funnet i Europa og i [[Altai]] i det vestlige [[Sibir]] det siste med til dels avansert laftteknikk. I Sheldergate i [[York]] er det funnet en laftet brønn fra romersk tid.<ref name="Hauglid">{{ Kilde bok | forfatter = Hauglid, Roar  | utgivelsesår = 1980 | tittel = Laftekunst: laftehusets opprinnelse og eldste historie | isbn = 8209018507 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Dreyers forlag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014071005042 | side = }}</ref>{{rp|side=1-36}}

I Finland, de baltiske landene og Russland har spor etter laftebygg fra før år 1000. I Latvia er laftebygg kjent fra vikingtid og tidligere. [[Egils saga]] forteller om en reise i år 925 til Kurland, der de besøkte et hus laget av  mektige stokker og med en overetasje med soverom. I Russland, Belarus og Ukraina er trolig lafteteknikken svært gammel, og for eksempel i Jaroslav-området ved Volga er det påvist en liten landsby av laftede bolig- og forsamlingshus fra 400-500 år e.Kr.. I [[Staraja Ladoga]] (Aldeigjuborg) består det eldste kulturlaget av 8-12 meter lange laftede tømmerhus fra år 700-900 og skandinaver, finner og slavere møttes der på den tiden, slik sagaen forteller og arkeologiske spor antyder. [[Novgorod]] har med spor av over 1000 laftehus fra år 953 til 1462 den største samlingen tidlige laftehus i Russland. Halvparten av de avdekkede byggene antas å ha vært bolighus. Gatene i Novgorod var 3-4 meter brede og brolagt med trevirke, lignende arrangement er det funnet rester av i Polen. I Kiev var de tidlige tømmerhusene delvis nedgravd, men i Novgorod var laftingen over jorden dels på fundament av nedgravde stubber og del på stokker lagt i kryss. Forrådshusene kunne være i to etasjer. Det var vanlig med tregulv i bolighus, og veggene var tettet med mose.<ref name="Hauglid" />{{rp|side=39-44}} Den eldste delen av [[Danevirke]] er det avdekket lafteverk av godt håndverk, laftekassene i eik fra før år 800 var fylt med sand som støttekonstruksjon. I [[Hamburg]] er det påvist spor av et par laftehus fra 900-tallet, og [[Lübeck]] hadde laftehus før år 1000. I Vest-Europa ellers er laftebygg lite kjent fra middelalderen.<ref name="Hauglid" />{{rp|side=58}} Hauglid konkluderer med at laftebygg er eldre i slaviske områder enn i Skandinavia. I perioden 800-1000 var lafting nærmeste enerådende i Russland og delvis i Polen, mens reist virke dominerte i Vest-Europa.<ref name="Hauglid" />{{rp|side=59-62}} Etter tysk kolonisering ble nye byggeskikker innført i polske byer, mens det i Novgorod ble reist laftebygg gjennom hele middelalderen. Tømmerhusene i Novgorod var små, firkantete og relativt enkle med en stor [[røykovn]] i hjørnet innenfor inngangen i gavlen. På 1600-tallet var de russiske byene fortsatt dominert av tømmerhus. Flettverkshus ble ikke brukt i Nord-Russland og [[sleppverk]] bare i uthus. Tysk ''Stube'', norsk ''stue'' og slavisk ''izba'' var opprinnelig navnet på rommet med ildsted. Da izbaen ble utvidet med flere rom, gikk ''izba'' over til navn på hele bygget. De russiske røkovnene kunne være svært store, opptil 2x2 meter med soveplass til gamle og barn på toppen. Den russiske izba er utbredt mellom Karpatene og [[Ural]], og nordover i Baltikum, Finland og [[Karelen]]. Et av de eldste russiske trebyggene er Lazarus-kirken (1400-tallet), flyttet fra et kloster ved [[Onega]]-sjøen til [[Kizji]]. Den første Sofia-kirken i Novgorod ble reist av tømmer med 13 kupler i år 989.<ref name="Hauglid" />{{rp|side=66-72}} I vestlige deler av Polen kom [[bindingsverk]] i bruk som følge av tysk påvirkning.<ref name="Hauglid" />{{rp|side=82}}

Det er uklart om laftebyggene har et rent slavisk opphav eller om de ble utviklet ved tysk innflytelse da russiske stammer vandret fra de skogfattige steppene og nordover til skogsområdene.<ref name="Hauglid" />{{rp|side=96}}

De første kjente eksemplene på laftekonstruksjoner i Norge er fra [[vikingtiden]]. Det finnes bevarte laftehus fra 1100-årene. Minst 200 laftehus fra [[middelalderen]] før [[1537]] er påvist i Norge, og disse er automatisk fredet som [[kulturminne]]r.

Byggemåten regnes for å være innført til [[Skandinavia]] i [[vikingtiden]] fra barskogområdene i Øst-Europa, hvor det er påvist at den fantes allerede i forhistorisk tid. I Norge avløste den i løpet av [[middelalder]]en de eldre [[langhus (bygning)|langhusene]] med stolpebårne tak, og den ble nesten enerådende til vegger i hus for folk og fe. Kvaliteten ble raskt utviklet til et høyt nivå både teknisk og estetisk.

Fra ca. 1700 ble det vanlig å bordkle tømmerveggene utvendig, først i byene, senere i bynære bygder. Bordkledning gjorde at kvalitetskravene til selve lafteveggen ble senket og utførelsen forenklet. Bare i fjellbygdene ble tradisjonen med synlige laftevegger holdt i hevd helt inn på 1900-tallet. Arkitektene fattet ny interesse for lafteteknikken på slutten av 1800-tallet, og den ble gjenopptatt som et nesten uunnværlig innslag i hus i [[dragestil]].

Lafting ble fortrengt av [[reisverk]] etter midten av 1800-årene og av [[bindingsverk]] på 1900-tallet. Byggemåten beholdt likevel et marked innenfor hyttebygging gjennom 1900-tallet. I de siste tiårene er byggemåten blitt mer populær, først og fremst til hytter, men også til helårsboliger. Laftekurs har bidratt til å spre kunnskap om et håndverksfag som var i ferd med å bli glemt.

===Teknikk===
I middelalderen ble [[tømmermann]]en som tilpasset stokkene i hjørner og på langs kalt tresmed (''tresmiðr'') eller kanskje bare smed (''smiðr'') slik det fremgår blant annet av rettsdokumenter fra Bergen (1280) og runeinnskrift i Nigard Rauland (1325).<ref name=":2" />{{rp|side=122}} Til tradisjonell lafting ble trestokken brukt nesten i sin naturlige fasong. For å unngå at veggen ble høyere i den ene enden, ble stokkene lagt vekselvis med rotenden og toppenden mot samme nov. Det krever mye arbeid og større materialforbruk å gjøre stokkene jevnhøye, og dette var uvanlig før maskinlaft kom i bruk. Sammenføyning av stokkene i hjørnene kalles laft og har gitt navn til byggemåten. Lafting gir vanligvis laftehoder som stikker ut fra hjørnet og må renskjæres, med unntak for sinklaft og kamlaft, der hjørnene blir helt rette. Tømrerens viktigste redskap var øksen og [[Bile (øks)|bilen]]. Naver ble brukt til å lage hull for trenagler. [[Meddrag]] var et jernredskap som ble brukt til nøyaktig tilpasning av laftestokkene i lengderetningen. [[Skavjern]] og [[høvel]] ble brukt til å lage fine overflater, og [[kniv]] til å lage dekorasjoner. Sag ble lite brukt i middelalderen. [[Åstak]] er vanlig på laftebygg, [[sperretak]] har også vært brukt, særlig på Vestlandet. Med sperretak vil vekten av taket med last gjøre at sperrene presser langveggene ut. Dette problemet har til dels vært løst med «beter» som er vannrette bjelker på tvers av rommet på høyde med raftet.<ref name="Christie1974" />

Utforming av laftingen klassifiserer byggene i forskjellige typer. Dette gir grunnlag for å undersøke byggenes alder og laftetypenes spredningsmønster, ifølge Håkon Christie har ikke forskning med dette utgangspunktet gitt klare resultater. En vanlig antakelse er at de enkleste laftetypene er de eldste.<ref name="Christie1974" />