Redigerer Kybele (avsnitt)

== Romerske Kybele ==
=== Republikansk tid ===
[[Fil:Toulouse - Musée Saint-Raymond - inv 31001 - 20101022.jpg|thumb|upright|[[Votivgave|Votivealter]] med inskripsjon til ''Mater Deum'', gudenes mor, fra sørlige Gallia<ref>''[[Corpus Inscriptionum Latinarum|CIL]]'' 12.5374.</ref>]]
[[Fil:Cybele formiae.jpg|thumb|upright|Romersk statue av Kybele fra 100-tallet f.Kr. fra [[Formia]], [[Latium]]]]
Romerne kjente Kybele som ''Magna Mater'' («Store Mor»), eller som ''Magna Mater deorum Idaea'' («Store idaiske mor av gudene»), tilsvarende som den greske tittelen ''Meter Theon Idaia'' («Mor av gudene, fra [fjellet] Ida»). Roma tok offisielt hennes kult til seg i løpet av [[andre punerkrig]] (218 til 201 f.Kr.), etter skrekkelige varsler, inkludert en illevarslende [[meteoritt]]skur, en høst og avling som feilet og påfølgende sult, hvilket synes å advare [[Roma]] om kommende nederlag.

[[Det romerske senatet]] og [[Quindecimviri sacris faciundis|dets religiøse rådgivere]] konsulterte [[De sibyllinske bøkene]] og besluttet at [[Kartago]] kunne kanskje bli beseiret om Roma søkte støtte hos den utenlandske ''Magna Mater'' («Store Mor») i frygiske Pessinos.<ref>Beard, s.168, følger [[Titus Livius]] 29, 10 - 14 for Pessinos (oldtidens [[Galatia]]) som helligdommen fra hvor hun ble importert. [[Marcus Terentius Varro|Varros]] ''Lingua Latina'', 6.15 har [[Pergamum]]. Ovid: ''Fasti'' 4.180-372 hevder at hun ble brakt direkte fra Idafjellet. For diskusjoner om problemer knyttet til slike presise påstander om opprinnelse, se Tacaks, i Lane, s. 370-373.</ref> De denne kult tilhørte en romersk alliert, kongeriket [[Pergamum]], sendte det romerske senatet sendebud for å søke kongens samtykke; underveis ble det konsultert med det greske [[orakelet i Delfi]] som bekreftet at gudinnen burde bli brakt til Roma.<ref>Boatwright, Mary T. et al (2011): ''The Romans: From Village to Empire: A History of Rome from Earliest Times to the End of the Western Empire'', Oxford University Press, ISBN 978-0-19-511875-9</ref> Gudinnen ankom Roma i form av Pessinos' svarte meteorittstein.

Romersk legende knytter denne sjøreisen, eller dens avslutning, til matronen [[Claudia Quinta]] som var anklaget for utroskap, men som beviste sin uskyld med en mirakuløst bedrift på vegne av gudinnen. Konsul [[Publius Cornelius Scipio Nasica|Publius Nasica]], etter sigende «den beste mann» i Roma, ble valgt til møte gudinnen ved [[Ostia Antica|Ostia]] utenfor Romas murer; og Romas mest dydige matroner, inkludert Claudia Quinta, ledet henne til templene til [[Victoria (mytologi)|Victoria]] i påvente av ferdigstillelsen av hennes tempel på [[Palatinerhøyden]]. Pessinos' stein ble senere benyttet som ansikt på gudinnens statue.<ref>Summers, i Lane (1996), s. 363-364: «en ganske bisarr statue med en stein til ansikt». Prudentius beskrev steinen som liten og innkapslet i sølv.</ref> I sin tid ebbet sulten ut og [[Hannibal]] ble beseiret. Kybele hadde bevist sin verdi.

Det meste av moderne forskning samstemmer i at Kybeles ledsager Attis og hennes evnukkprester, [[galloi]], må ha kommet sammen med gudinnen, sammen med minst en del av de ville, ekstatiske trekkene til hennes greske og frygiske kulter. Historiene om hennes ankomstavtale som involverte fromhet, kyskhet og romerske status, suksessen med deres religiøse strategi, og gudinnens makt i seg selv; hun synes helt og holdent romanisert fra første stund.<ref>Beard (1994), s. 168, 178-179: se også Summers, i Lane (1996), s. 357-359. Attis' mange [[Votivgave|votivestatuetter]] ved Kybeles romerske tempel er bevis for hans tidlige og muligens private romerske kult.</ref>

En del moderne forskning antar at Attis må fulgt etter lenge etter; eller at hennes evnukkprester beskrevet i senere kilder som sjokkerende feminine og overdrevet prangende og «uromerske», må ha vært en uventet konsekvens av å innføre den frygiske gudinnen til det romerske samfunnet i blind lydighet til [[sibylle]]ne; et tilfelle «å ta en større bit en man kan svelge».<ref>Beard (1994), s. 177, siterer Vermaseren, M.J. (1977): ''Cybele and Attis: the myth and the cult'', Thames and Hudson, s. 96.</ref> Andre har merket seg at Roma var godt kyndig i å tilpasse seg fremmede guder,<ref>Flere betydelige greske guddommer ble overtatt av Roma på denne tiden, inkludert de greske gudene [[Asklepios]] og Apollon. En versjon av [[Demeter]]s festival ''[[Thesmophoria]]'' ble tatt opp innenfor de romerske kultene til [[Ceres (gudinne)|Ceres]] på omtrent samme tid; greske prestinner ble brakt inn for å drive kulten «til beste for den romerske staten».</ref> og diplomater som forhandlet Kybeles forflytning til Roma må ha verd godt utdannet og velinformert.<ref>Takacs, i Lane (red), s. 373 , bemerker at å forvente romersk uvitenhet av kultens sanne vesen «får romerske adelige til å se ut som bajaser, noe de knapt nok var.»</ref>

Romerne mente at Kybele, betraktet som en frygisk utlending selv innenfor hennes greske kulter, var modergudinnen til oldtidens [[Troja]] ([[latin]]: ''Illium''). En del av Romas ledende [[Patrisier|patrisiske]] familier hevdet at de nedstammet fra Troja, og «tilbakekomsten» av gudenes mor av hennes en gang forviste folk ville ha vært i særdeleshet velkomment, selv om hennes make og presteskap ikke var det i samme grad. Fullbyrdelsen ville ha reflektert glansfullt på de som var involvert i prosessen, og i forlengelsen også på deres etterkommere.<ref>Roller (1999), s. 282.</ref>

De øverste klasser som sponset festivalene for Magna Mater delegerte deres organisasjon [[Plebeier|plebeiiske]] [[edil]]ene, og æret henne og hverandre med overdådige, private festivalbanketter hvor hennes evnukkprester ville være mistenkelige fraværende.<ref>Summers, i Lane (1996), s. 337-339.</ref> Gudinnen selv var begrenset innenfor hennes område på [[Palatinerhøyden]], sammen med hennes kastrerte presteskap ''galloi'', ved det geografiske hjertet av Romas mest arkaiske religiøse tradisjoner.<ref>I romersk tradisjon, hunulven som hadde funnet [[Romulus og Remus]] og beskyttet dem i hennes rede i en grotte på Palatinerhøyden, [[Lupercal]]. Se også Roller (1999), s. 273</ref> Kybele ble fremmet som en patrisisk eiendom; en romersk matrone – om enn en merkelig en «med en stein for ansikt» – som fungerte tydelig med fordel for den romerske stat.<ref>Roller (1999), s. 282-285. For beskrivelse av statuen, se Summers, i Lane (1996), s. 363-364</ref><ref>Sammenlign med den romerske svaret i 186 f.Kr. til de populære, uoffisielle, ekstatiske [[bakkanal]]kultene (som hadde sin opprinnelse i festivalene for [[Dionysos]], tilsvarende i form til Kybeles greske kulter), undertrykt med omfattende grusomhet av den romerske stat, meget kort tid etter den offisielle introduksjonen av Kybeles kult.</ref>

=== Keisertiden ===
Ideologien under [[Augustus]] identifiserte Magna Mater med den keiserlige orden og Romas religiøse autoritet over hele riket. Augustus hevdet å nedstamme fra Troja ved at han var adoptert av [[Julius Cæsar]] og ved den guddommelige gunsten til [[Venus (gudinne)|Venus]]. I keiserkultens [[ikonografi]] ble keiserinne [[Livia]] den jordiske likeverdig til Magna Mater, Romas beskytter og symbolske «Store Mor». Gudinnen ble framstilt med Livias ansikt på [[kamé]]er<ref>Lambrechts, P. (1952): "Livie-Cybele" i: ''La Nouvelle Clio'' '''4''', s. 251-260.</ref> og statuer.<ref>Vermeule, C. C. (1964): «Greek and Roman Portraits in North American Collections Open to the Public» i: ''Proceedings of the American Philosophical Society'' '''108''', s. 106, 126, fig. 18.</ref> På kyrasset (av rustningen) på Augustus' Prima Porta-statue, ble Magna Maters tympanon framstilt liggende ved føttene av gudinnen [[Tellus (gudinne)|Terra]]. Ved denne tiden hadde Roma lagt under seg gudinnens greske frygiske hjemland, og den romerske versjonen av Kybele som keiserdømmets beskytter ble introdusert der.<ref>I Hellas og Frygia var de fleste kultene til gudinnen meget populære, og ble finansiert av private midler. Den tidligere oldtidsrollen til gudinnen til den tidligere frygiske staten var derimot borte, slik som staten i seg selv. Se Roller (1999), s. 317.</ref>

Keiserlige Magna Mater beskyttet rikets byer og jordbruk — [[Ovid]] «framhevet jordens ufruktbarhet før Moderens ankomst.»<ref>Roller (1999), s.280, siterte Ovid: ''Fasti'', 4. 299; cf «Frygiske Mater og greske Meter, for hvem fruktbarhet sjelden var en sak, og hvis assiasjon med det ville og ukultiverte fjellandskapet var direkte en motsetning med jordbruket og det bosatte landsbygda».</ref> [[Vergil]]s ''[[Æneiden]]'', skrevet mellom 29 og 19 f.Kr., framhevet hennes «trojanske» trekk; hun er ''berekyntiske Kybele'',<ref>[http://www.mythindex.com/greek-mythology/B/Berecynthia.html «Berecynthia»], ''Myth Index''</ref> mor til selveste [[Jupiter (gud)|Jupiter]], og beskytter av den trojanske prins [[Aineias]] i hans flukt fra ødeleggelsen av Troja. Hun ga trojanerne hennes hellige tre for skipsbygging, og bønnfalt Jupiter om å gjøre skipet uforgjengelig. Disse skipene ble muligheten for Aineias og hans menn å redde seg, ledet mot Italia og en skjebne som forfedre til det romerske folk ved [[Venus (gudinne)|Venus Genetrix]]. Straks ved ankomsten i Italia hadde disse skipene tjent sin hensikt og ble forvandlet til [[Nymfe (mytologi)|havnymfer]].<ref>Vergil: ''Æneiden'' Bok IX, linene 99–109, 143–147.</ref>

Fortellinger om gudinnens ankomst ble benyttet for å fremme omdømmet til de som gjorde det mulig og således gjøre deres etterkommere berømte. Claudia Quintas rolle som Romas ''castissima femina'' (reneste eller mest dydige kvinne) ble «økende oppstaset og fantastisk»; hun ble vist i kostymet til en [[Vestalinnene|vestalinne]] og antagelig hadde sin egen kult. Ideologien under Augustus representerte henne som idealet på den dydige romerske kvinne. Keiser [[Claudius]] utropte henne som en av hans forfedre,<ref>Roller (1999), s. 282, 314.</ref> og han forfremmet Attis til den romerske ''panteon'' (gudeverden) og plasserte hans kult inn under beskyttelsen av ''[[Quindecimviri sacris faciundis|quindecimviri]]'', eller Sacriskollegiet, et av Romas prestehus.<ref>Roller (1999), s. 315-316.</ref>

=== Festivaler og kulter ===
[[Fil:Chronography of 354 Mensis Aprilis.png|thumb|upright|Illustrasjon for måneden april basert på Kalenderen til Filocalus (354 e.Kr.), kanskje enten en galloi eller en skuespiller som deltar ved Megalesia<ref>Salzman, Michele Renee (1990): ''On Roman Time: The Codex Calendar of 354 and the Rhythms of Urban Life in Late Antiquity'', University of California Press, s. 83–91, avviser forskertradisjonen at bildet representerer en eldre mann i et ukjente ritual for Venus.</ref>]]

Festivalen [[Megalesia]] for Magna Mater ble påbegynt den 4. april, årsdagen for hennes ankomst til Roma. På den 10. april, årsdagen for innvielsen av hennes tempel på [[Palatinerhøyden]], ble hennes bilde fraktet ut i prosesjon til [[Circus Maximus]] hvor det ble holdt hesteveddeløp til hennes ære. De to datoene synes å være opptatt innenfor den samme festivalen. Festivalens struktur er uklar, men den inkluderte en offentlig prosesjon, og offentlig framføring av ''ludi scaenici'' (drama og annen underholdning basert på religiøse tema), antagelig på trappene til hennes tempel. En del av skuespillene ble bestilt fra velkjente dramatikere. Festivalen omfattet hesteveddeløp med hestevogner på Circus Maximus hvor hennes statue ble fast plassert ved veddeløpsbanens skille og viste gudinnen sittende på en løverygg.<ref>Den var antagelig kopiert fra en gresk original; den samme opptrer på [[Pergamonalteret]]. Se Roller (1999), s. 315.</ref>

Romerne synes å ha oppfattet Megalesia som enten karakteristisk «gresk»;<ref>I sen republikansk tid beskrev [[Cicero]] hymnene og karakteren til Megalensia som gresk. Se Takacs, i Lane (red), s. 373.</ref> eller frygisk. I sen republikansk tid beskrev [[Lucretius]] den fargerikt som «krigsdanser» med fjærbesatte hjelmer som klasket sine skjold mot hverandre, bronse mot bronse,<ref>Et minne om [[korybanter]] i Kybeles greske myter og kulter.</ref> «henrykt av blod», gule kapper, langhåret, parfymerte galloier som svingte sine kniver, vill musikk fra trommende tympanoner og hvinende fløyter. Roseblader ble spredt og skyer av røkelse steg opp.<ref>Se Robertson, N., i Lane (red), 1996, s. 292 - 293. Se også Summers, K., i Lane (red), 1996, s.341, 347-349.</ref> Gudinnens bilde, som har en murkrone og sittende på en skulpturert hestevogn trukket av løver, er fraktet høyt på en vogn.<ref>Summers, i Lane (1996), s. 348-350.</ref> Ved høydepunktet til Romas overgang til et imperium beskrev gresk historikeren [[Dionysios fra Halikarnassos]] prosesjonen som en vilt frygisk maskerade og «fabelaktige teatereffekter», da i kontrast til de ofringer og leker som han beundret og som ble utført i den «tradisjonelle romerske» stil. Romerske borgere observerte prosesjonen, men deres egne lover forbød dem å delta i den, eller å kjenne til gudinnens mysterier.<ref>Dionysios fra Halikarnassos (1935): ''Roman Antiquities'', overs. Cary, Loeb, 2, 19, 3-5. Se også kommentar i Roller (1999), s.293 og note 39: «... one can see how a Phrygian in an elaborately embroidered robe might have clashed noticeably with the plain, largely monochromatic Roman tunic and toga; cf Augustus's "efforts to stress the white toga as the proper dress for Romans.»</ref> [[Slave]]r hadde forbud mot være vitne til noen av disse prosesjonene.<ref>Roller (1999), s. 296, siterer [[Cicero]], ''De Haruspicum Responsis'', 13. 28.</ref> Den romerske framvisningen av Kybeles prosesjon er en eksotisk, privilegert offentlig skue som sto i en kontrast til hva som er kjent om de private, men sosialt inklusive frygisk-greske mysteriene som det hele var basert på.<ref>Roller (1999), s. 317.</ref>

=== «Hellige uke» i mars ===
[[Principatet]] bidro til utviklingen av en utvidet festival eller «hellig uke»<ref>Lancellotti, Maria Grazia (2002): ''Attis, Between Myth and History: King, Priest, and God'', Brill, s. 81; Lançon, Bertrand (2001): ''Rome in Late Antiquity'', Routledge, s. 91; Borgeaud, Philippe (2004): ''Mother of the Gods: From Cybele to the Virgin Mary'', overs. a Lysa Hochroth, Johns Hopkins University Press, s. 51, 90, 123, 164.</ref> for Kybele og Attis i mars (latin: ''Martius'') fra [[Den romerske kalender|Ides]] til nær slutten av måneden. Borgere og frimenn hadde tillatelse i begrensede former å delta i ritualene vedrørende Attis ved å være medlem av to hus, hver dedikert til en særskilt oppgave: ''Cannophores'' («rørbærere») og ''Dendrophores'' («trebærere»).<ref>Fishwick, Duncan (1966): [http://www.jstor.org/discover/10.2307/2936006?uid=3738744&uid=2&uid=4&sid=21102822238837 «The Cannophori and the March Festival of Magna Mater»] (JStore) i: ''Transactions and Proceedings of the American Philological Association'', Vol. 97, s. 195</ref>

* 15. mars (Ides): ''Canna intrat'' («Rørenes ankomst»), markering av Attis' fødsel og hans avdekning av rørene langs den frygiske elven [[Sakarya|Sangarius]],<ref>Forsythe, Gary (2012): ''Time in Roman Religion: One Thousand Years of Religious History'', Routledge, s. 88; Lancellotti, ''Attis, Between Myth and History'', s. 81.</ref> hvor han ble oppdaget — avhengig av versjonen — av enten hyrdene eller av Kybele selv.<ref>Salzman, Michele Renee (1990): ''On Roman Time: The Codex Calendar of 354 and the Rhythms of Urban Life in Late Antiquity'', University of California Press, s. 166.</ref> Rørene ble samlet og fraktet av ''cannophorene''.<ref>Fishwick, Duncan (1966): «The Cannophori and the March Festival of Magna Mater» i: ''Transactions and Proceedings of the American Philological Association'', Vol. 97, s. 195.</ref>
* 22. mars: ''Arbor intrat'' («Trærnes ankomst»), minnefeiringen av Attis' død under et furutre. ''Dendrophorene'' («trebærerne») hogde ned et tre,<ref>Alvar, Jaime (2008): ''Romanising Oriental Gods: Myth, Salvation and Ethics in the Cults of Cybele, Isis and Mithras'', oversatt av Richard Gordon, Brill, s. 288–289.</ref> betinget fra et bilde av Attis,<ref>[[Iulius Firmicus Maternus]]: ''De errore profanarum religionum'', 27.1; Taylor, Rabun (høsten 2005): «Roman Oscilla: An Assessment» i: ''RES: Anthropology and Aesthetics'' '''48''', s. 97.</ref> og fraktet det til tempelet fulgt av klaging og jamring. Dagen ble formalisert som en del av [[Den romerske kalender|den offisielle romerske kalender]] under keiser [[Claudius]].<ref>[[Johannes Lydos]]: ''De Mensibus'' 4.59; Suetonius ([[Sveton]]): ''Otho'' 8.3; Forsythe, Gary: [http://bmcr.brynmawr.edu/2013/2013-06-35.html ''Time in Roman Religion''], s. 88.</ref> En tre dagers periode med sørging fulgte.<ref>Forsythe: ''Time in Roman Religion'', s. 88.</ref>
[[Fil:9595 - Milano - Museo archeologico - Patera di Parabiago - Foto Giovanni Dall'Orto 13 Mar 2012.jpg|thumb|upright=1.3|Kybele og [[Attis]] (sittende til høyre, med [[frygisk lue]] og hyrdestav) i en vogn trukket av fire løver, omgitt av dansende korybanter (detalj fra Parabiago-platen; siselert sølv, ca. 200–400 e.Kr., funnet i [[Mediolanum]], i dag ved det arkeologisk museum i [[Milano]]).]]
* 23. mars: på [[Tubilustrium]], en arkaisk helligdag for [[Mars (gud)|Mars]], ble treet lagt fra seg ved tempelet til Magna Mater fulgt av den tradisjonelle klaskingen av skjoldene av Mars' prester, ''salii'', og lutring med trompeter, kanskje likestilt med den støyende musikken til korybanterne.<ref>Salzman: ''On Roman Time'', s. 166–167.</ref>
* 24. mars: ''Sanguem'' eller ''Dies Sanguinis'' («Blodets dag»), heftig sørging og jammer da de fromme pisket seg selv for å skvette sitt eget blod på altrene og avbildningen av Attis; en del galloier utførte selvkastering. Den «hellige natt» fulgte med Attis plassert i hans rituelle grav.<ref>Salzman: ''On Roman Time'', s. 167; Lancellotti: ''Attis, Between Myth and History'', s. 82.</ref>
* 25. mars ([[Jevndøgn|''vernal equinox'']] i [[den romerske kalender]]): ''Hilaria'' («Stor glede») da Attis ble gjenfødt.<ref>Macrobius: ''Saturnalia'' 1.21.10; Forsythe: ''Time in Roman Religion'', s. 88.</ref> En del tidlige [[Kristendom|kristne]] kilder assosierte denne dagen med [[Jesus]]' [[oppstandelse]].<ref>[[Tertullianus]]: ''Adversus Iudaeos'' 8; Lactantius: ''De Mortibus Persecutorum'' 2.1; Forsythe: ''Time in Roman Religion'', s. 88; Salzman: ''On Roman Time'', s. 168.</ref> Se også artikkel [[Døende gud]]. Den greske filosofen [[Damaskios]] tilskrev en «befrielse fra [[Hades]]» til Hilaria.<ref>Damascius: ''Vita Isidori excerpta a Photio Bibl.'' (Cod. 242), utgave ved R. Henry (Paris, 1971), s. 131; Salzman: ''On Roman Time'', s. 168.</ref>
* 26. mars: ''Requietio'' («Hvilens dag»).<ref>Salzman: ''On Roman Time'', s. 167.</ref>
* 27. mars: ''Lavatio'' («Vasking»), notert av [[Ovid]] og antagelig en nyskaping under [[Augustus]],<ref>Alvar: ''Romanising Oriental Gods'', s. 286–287. Litterære referanser indikerer at ''lavatio'' var «godt etablert» ved den [[Flaviske dynasti|flaviske tid]]; Forsythe: ''Time in Roman Religion'', s. 89.</ref> da Kybeles hellige stein ble fraktet i prosesjon fra Palatinertempelet til [[Porta Capena]] og ned veien [[Via Appia]] til elven som ble kalt for Almo, en sidegren til [[Tiber]]. Der ble steinen og det hellige jernutstyret badet «på frygisk vis» av en prest kledd i rød kappe. ''Quindecimviri'' deltok. Prosesjonen tilbake ble gjort i lyset av fakler med gledesrop. Seremonien henspilte på, men rekonstruerte ikke Kybeles opprinnelige mottagelse til byen og synes ikke å ha involvert Attis.<ref>Alvar: ''Romanising Oriental Gods'', s. 286–287.</ref>
* 28. mars: '' Initium Caiani'', tidvis fortolket som etterligninger av mysteriene til Magna Mater og Attis ved [[Gaianum]], nær den frygiske helligdommen (Phrygianum) ved [[Vatikanhøyden]].<ref>Salzman: ''On Roman Time'', s. 165, 167. Richardson, Lawrence (1992): ''A New Topographical Dictionary of Ancient Rome'', Johns Hopkins University Press, s. 180, antyder at ''Initium Caiani'' isteden kan ha referert til «ankomsten til Gaius» ([[Caligula]]) til Roma den 28. mars [[37]] e.Kr. da han ble utropt til ''[[princeps]] («fremste borger»). Gaianum var en sti som [[Caligula]] benyttet for øvelser med hestevogn. Salzman: ''On Roman Time'', s. 169, ser Gaianum som et sted som var et alternativ til Phrygianum, en ankomst som ville ha blitt forhindret på 300-tallet ved konstruksjonen av den første [[Peterskirken]].</ref>

Forskere er delt i synet om hele rekken av datoer var mer eller mindre på plass under keiser [[Claudius]],<ref>Forsythe: ''Time in Roman Religion'', s. 88, merker seg Jérôme Carcopino som den fremste motstanderen av dette synet.</ref> eller om festivalen vokste fram over tid.<ref>Alvar: ''Romanising Oriental Gods'', s. 286.</ref> Det frygiske vesen av kulten ville ha appellert til det [[Julo-claudiske dynasti]] som et uttrykk for deres krav om å nedstamme fra Troja.<ref>Forsythe: ''Time in Roman Religion'', s. 89–92.</ref> Det kan være at Claudius etablerte sørgingen ved attis' død før guddommen hadde fått sin fulle betydning som en gud for gjenfødsel og gjenoppstandelse, uttrykt ved gledesropene i den senere ''Canna intrat'' og ved Hilaria.<ref>Fishwick, Duncan (1966): «The Cannophori and the March Festival of Magna Mater» i: ''Transactions of the American Philological Association'' '''97''', s. 202.</ref> Den komplette sekvensen er antatt å ha blitt offisiell ved tiden til [[Antoninus Pius]], romersk keiser fra [[138]] til [[161]], men blant de bevarte ''fasti'', opptrer de kun i ''Kalenderen til Filocalus'' ([[354]] e.Kr.), også kalt for ''Kronografi av 354''.<ref>Forsythe: ''Time in Roman Religion'', s. 88; Alvar: ''Romanising Oriental Gods'', s. 286–287.</ref>

=== Mindre kulter ===
Betydelige årsdager og deltagere i gudinnens 204. ankomst, inkludert hennes skip, som antagelig ville ha vært et hellig objekt, kan ha blitt markert fra begynnelsen av mindre, lokale eller private ritualer og festivaler ved [[Ostia]], [[Roma]] og Victorias tempel. Kulter for Claudia Quinta er likeledes, særlig i keisertiden, et heroisk eksempel på romersk kvinnelighet.<ref>Roller (1999), s. 314.</ref> Roma synes å ha blitt introdusert til eviggrønne kongler ([[furu]] eller [[gran]]) som en del av Kybeles ikonografi, basert i det minste delvis på Romas trojanske myte hvor gudinnen ga [[Aineias]] sitt hellige tre for å bygge skip. De hadde antagelig sin opprinnelse i kultene til Attis som symboler på hans død og gjenfødsel,<ref>Roller (1999), s. 279; Takacs, i Lane (red), s. 373.</ref> men ingen romerske litterære eller epigrafiske kilder nevner ham før [[Catullus]], som plasserer ham helt og holdent innenfor Magna Maters mytologi som den ulykkelige leder og [[prototyp]] for hennes galloier.<ref>Summers, K., i Lane (red), 1996, s. 377 ff; for Catallus, se Takacs, i Lane (red), 1996, s. 367 ff.</ref>

=== Taurobolium og criobolium ===
[[File:Lyon-Autel-CIL-XIII-1756.jpg|thumb|Erodert inskripsjon som feirer en taurobolium Guds mor under tittelen Augusta<ref>''Taurobolium Matris Deum Augustae'': CIL 13. 1756.</ref>]]

Romas kritikk mot [[kastrasjon]] og borgernes deltagelse i kulten til Magna Mater begrenset både antallet og formen på innvielsene. De borgere som søkte innvielse til hennes mysterier fra 160-tallet kunne tilbys to former for blodige dyreofringer, tidvis begge, som lovlig erstatning for selvkastering. taurobolium ofret en [[okse]], det mest potente og kostbare ofringen i [[romersk religion]]; criobolium benyttet et mindre offer i både størrelse og utgifter, vanligvis en bukk.<ref>Se Duthoy, s. 1 ff. Mulige greske forløpere for taurobolium er attestert rundt 150 f.Kr. i Anatolia, inkludert Pergamum, og Illium (det tradisjonelle stedet for oldtidens [[Troja]]). Formen for taurobolium presentert av senere romerske kilder utviklet seg sannsynligvis over tid. Det var ikke særegent for Magna Mater, en ble gitt ved Puteoli i 134 e.Kr. til ære for Venus Caelestia (C.I.L. X.1596), men antihedensk polemikk representerte henne som hennes. En del forskning definerer Criobolium som et rite for Attis; men en del dedikasjoner på steinplater viser oksens hvitløksmykkete hode (taurobolium) med en bukks (criobolium), og nevner ikke Attis.</ref> En sen, melodramatisk og antagonistisk redegjørelse av den kristne [[Apologetikk|apologisten]] [[Prudentius]] har en prest stående i en grop under et tregulv; hans assistenter eller underprester dreper en okse ved et hellig spyd. Presten kommer opp fra gropen, overdynget i oksens blod til applaus av tilskuerne. Denne beskrivelsen av en taurobolium som et bad i blod er, ''om'' den er riktig, et unntak fra den vanlige romerske ofringen,<ref>Prudentius er den eneste kilden til denne versjonen av Taurobolium. Beard, s. 172, viser til den; «[this is] quite contrary to the practice of traditional civic sacrifice in Rome, in which the blood was carefully collected and the officiant never sullied.» Duthoy, s. 1 ff, mener at i tidlige versjoner av disse ofringer kan dyrets blod ha blitt ganske enkelt blitt samlet i en beholder; og at dette ble utpenslet til hva Prudentius mer-eller-mindre korrekt beskriver. Cameron, s. 163, avviser direkte Prudentius' vitnemål som antihedenske rykter, ren fabrikasjon, og polemisk utbrodering av en helt ordinær ofring av en okse.</ref> i virkeligheten kan det ha vært en høyst ordinær okseofring hvor blodet ble samlet og ofret til guddommen, sammen med dens testikler.<ref>Cameron, s.163. sammenlign med selvkasteringen til Attis og galloi.</ref>

Taurobolium og criobolium er ikke knyttet til noen dato eller festival, men er antagelig utledet av de samme teologiske prinsipper som syklusen liv, død og gjenfødsel i mars, «den hellige uke». Den som utførte ritualene tok symbolsk plassen til Attis og som ham ble vedkommende renset, fornyet eller gjenfødt (ved å komme opp av gropen).<ref>Duthoy, s. 119.</ref> Bevarte inskripsjoner viser mannlige og kvinnelige deltagere. En del dedikasjoner overfører den gjenfødende kraften til den ofrede til ikke deltagende, inkludert keiseren, den keiserlige familie, og den romerske staten. En del markerer en ''dies natalis'' (fødselsdag eller årsdag) for deltageren. Disse fornyende effektene var antatt å svinne hen over tid, men kunne bli fornyet ved nye ofringer.<ref>Duthoy, s. 61ff, 107, 101 - 104, 115. En del markører innen taurobolium og criobolium viser en gjentagelse mellom år og mer enn to tiår senere.</ref>

Den store kostnaden av taurobolium bevitner at de innvidde var fra Romas øverste klasser, og selv de mindre ofringene ved en criobolium ville ha vært hinsides midlene til de fattige. Blant de romerske masser er det bevis på privat hengivenhet til Attis, men bortimot ingen for innvielsene til Magna Maters kult.<ref>Fear, i Lane (1996), s. 41, 45.</ref> I den religiøse fornyelsen i den sene keisertid var blant de kjente innvidde i Magna Mater den dypt religiøse, rike og lærde pretoriske prefekt [[Vettius Agorius Praetextatus|Praetextatus]]; [[Quindecimviri sacris faciundis|quindecimviri]] [[Gaius Caeionius Rufius Volusianus|Volusianus]], som to ganger var konsul; og muligens keiser [[Julian den frafalne|Julian]] selv.<ref>Duthoy, s. 1.</ref> Taurobolium-dedikasjoner for Magna Mater tenderte å være mer vanlig i keiserdømmets vestlige provinser enn andre steder, bevitnet i (blant andre) Roma og [[Ostia Antica|Ostia]] i Italia, [[Lugdunum]] i [[Gallia]], og [[Kartago]] i nordlige Afrika.<ref>Duthoy, s. 1 ff (lister de relevante inskripsjoner).</ref>