Redigerer Kurt von Schleicher (avsnitt)

=== Kansler ===
Til tross for forsøket på å iverksette [[Hans Zehrer]]s ''[[Terza posizione|Querfront]]''-konsept og splitte NSDAP ved hjelp av støtte fra den mer venstreorienterte delen av nazipartiet som [[Gregor Strasser]] representerte,<ref name="Steffahn">{{ Kilde bok | forfatter = Steffahn, Harald  | utgivelsesår = 1989 | tittel = Hitler: mennesket, makten, undergangen | isbn = 8251612586 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Schibsted | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015090906159 | side =186, 246 }}</ref> lyktes det ikke Schleicher å bygge et stabilt politisk fundament: Høyresida hånet ham som «den røde general» fordi ''Querfront''-konseptet innebar arbeiderrepresentasjon, mens venstresida betraktet ham som en reaksjonær på grunn av medvirkningen i ''[[Preußenschlag]]''. Heller ikke frierier til befolkningen ved hjelp av finansiell bistand fra ''Reichswehr'' og støtte fra ''[[Vossische Zeitung]]'' var til hjelp.

Den politiske utviklingen på slutten av 1932 var lite kjent i offentligheten. Nasjonalsosialistene forsvant fra den politiske scenen mens Hitler kjempet mot nedgangen. ''[[New York Times]]''' tysklandskorrespondent skrev på denne tida at Hitler hadde mistet sin sjanse og ville ende som bayersk provinspolitiker.<ref>Joachim Fest: ''Hitler.'' 2002, s. 356.</ref> I en lederartikkel i ''Frankfurter Zeitung'' sto å lese at «den vanskeligste nødstida i Tyskland er overvunnet og veien oppover fra nå av er uten hindringer. […] Den voldsomme nasjonalistiske stormen mot staten er slått tilbake.»<ref>„Die härteste Notzeit Deutschlands ist überwunden, und der Weg aufwärts ist nunmehr frei […] Der gewaltige nationalistische Angriff auf den Staat ist abgeschlagen.“</ref>

Schleicher satt langt fra trygt, noe en dagbokoppføring av Goebbels viser: «[…] det finnes en mulighet for at Føreren får en samtale med Papen om noen dager. Der åpner det seg en ny sjanse.»<ref>„[…] es besteht die Möglichkeit, dass der Führer in einigen Tagen eine Unterredung mit Papen hat. Da eröffnet sich eine neue Chance.“</ref><ref>H. S. Hegner: ''Die Reichskanzlei 1933–1945.'' s. 33.</ref> På vegne av Hindenburg forhandlet Papen med Hitler bak Schleichers rygg om å gi vervet som rikskansler til Hitler, og oppnådde enighet om grunnlaget for et felles regjeringssamarbeid.

Pressen klarte å få tak i enkeltheter rundt avtalen,<ref>Ebbo Demant: ''Hans Zehrer als politischer Publizist.'' Mainz 1971, s. 105.</ref><ref>Joachim Petzold: ''Franz von Papen. Ein deutsches Verhängnis.'' München 1995, s. 141.</ref> og Schleicher improviserte flere forsøk på å holde stillingen, men forgjeves. Etter at Hindenburg avviste Schleichers forslag om å oppløse Riksdagen uten nyvalg, altså et [[statskupp]], gikk regjeringen av 28. januar 1933. Schleicher anbefalte rikspresidenten å utnevne Hitler til sin etterfølger, og to dager etter ble Hitler rikskansler.<ref>Volker Hentschel: ''Weimars letzte Monate: Hitler und der Untergang der Republik.'' 2. opplag. Droste, Düsseldorf 1979, s. 95.</ref>

Schleicher trakk seg deretter tilbake fra politikken med kone og barn i sin villa i [[Neubabelsberg]] ved [[Wannsee]].<ref name="Gallo">{{ Kilde bok | forfatter = Gallo, Max | utgivelsesår = 1971 | tittel = De lange knivers natt: 30.juni 1934 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012070405016 | side = }}</ref> Han ble forsont med Groener, som han jo hadde bidratt til gikk ut av Brünings regjering. Ved flere tilfeller uttalte Schleicher seg negativt om de nye makthaverne og ble skjøvet ut fra det gode selskap. Personlige venner, som den franske ambassadøren [[André François-Poncet]],<ref>Thilo Vogelsang: ''Ein General als Politiker.''</ref> og diplomaten [[Werner von Rheinbaben]]<ref>Werner von Rheinbaben: ''Erlebte Zeitgeschichte.''</ref> ba ham forgjeves om å være mer forsiktig. Ott inviterte ham til Japan til det hadde roet seg i Tyskland, men Schleicher avslo med begrunnelsen at en prøyssisk general ikke kunne leve i landflyktighet.

Schleicher holdt kontakt med generalene [[Ferdinand von Bredow]] og [[Kurt von Hammerstein-Equord]]. Våren 1934 involverte han seg på nytt i politikken. Han møtte blant annet franske og rumenske diplomater og kan ha hatt møter med Strasser og [[Ernst Röhm]]. Agenter i ''[[Sicherheitsdienst]]'' overvåket Schleicher og Bedrow. I Hitlers krets vekket Schleichers atferd mistanke og han ble ført på listen over mulige motstandere, i tillegg til Röhm og SA.<ref name="Gallo" />