Redigerer Kunstkritikk (avsnitt)

=== Etter den andre verdenskrig ===
Som med Baudelaire på 1800-tallet oppsto fenomenet «poet-som-kritiker» på nytt da den franske poeten [[Guillaume Apollinaire]] ble en forkjemper for [[kubisme]]. Senere skrev [[André Malraux]], fransk forfatter og helt fra motstandsbevegelsen, omfattende om kunst, og interesserte seg for kunst langt utover [[Europa]]s grenser. Hans overbevisning at [[avantgarde]]n i [[Latin-Amerika]] lå [[meksikansk muralisme|meksikanske muralisme]] ([[José Clemente Orozco|Orozco]], [[Diego Rivera|Rivera]] og [[David Alfaro Siqueiros|Siqueiros]]) endret seg etter hans besøk i [[Buenos Aires]] i [[1958]]. Etter å ha besøkt studioene til flere [[Argentina|argentinske]] kunstnere i selskap med den unge direktøren for Museet for moderne kunst i Buenos Aires, [[Rafael Squirru]], erklærte Malraux at den nye avantgarde befant seg i Argentinas nye kunstneriske bevegelser. Bemerkelsesverdig er det faktum at Squirru, en poet-kritiker som senere ble kulturdirektør i USA, var den siste som intervjuet den glemte [[Edward Hopper]] før dennes død, og skapte en fornyet interesse for kunstneren.<ref>Levin, Gail: ''Edward Hopper – An Intimate Biography''. Oppd. utg. 2007</ref>

På [[1940-tallet]] var det ikke bare et begrenset antall gallerier, men også få kritikere som var villig til å følge avantgardismen i [[New York]]. Det var også en del billedkunstnere med en litterær bakgrunn, blant dem [[Robert Motherwell]] og [[Barnett Newman]] som også fungerte som kunstkritikere.

Selv om New York og den øvrige kunstverden på 1940-tallet ennå ikke hadde vennet seg til New Yorks avantgardismen, hadde de fleste av disse kunstnerne (som senere ble store navn) flere etablerte kritikere som støttet deres arbeid: [[Clement Greenberg]] fremmet [[Jackson Pollock]], og [[fargefeltsmaleri|fargefeltsmalere]] som [[Clyfford Still]], [[Mark Rothko]], [[Barnett Newman]], [[Adolph Gottlieb]] og [[Hans Hofmann]]. [[Harold Rosenberg]] synes å ha foretrukket «aksjonsmalerne» (''Action painting'') som [[Willem de Kooning]] og [[Franz Kline]]. [[Thomas B. Hess]], redaktør av ''Art News'', fremmet Willem de Kooning.

Fremveksten av moderne kunst og samtidskunst bygget seg opp i den vanskelige dialogen mellom publikum, kunstnerne, galleriene og kunstkritikeren. Den [[Konseptkunst|konseptuelle kunsten]] på [[1960-tallet]] nådde den kritiske grensen mellom tekst og kunst sin yttergrense. Nye kritikere opphøyde deres protesjée ved å fremme andre kunstnere som «disipler»<ref>Hess, Thomas B.: «Willem de Kooning», George Braziller, Inc. New York, 1959. Side 13</ref>, eller å overse de som ikke tjente det mål som de fremmet. Et eksempel skjedde i [[1958]] «da [[Mark Tobey]] ble den første amerikanske maler siden Whistler (1895) som vant førsteprisen i [[Veneziabiennalen]]. New Yorks to ledende kunstmagasiner var ikke interessert. Det ene magasinet nevnte den historiske hendelsen kun i nyhetsdelen og det andre, ''Art News'' med redaktør Thomas B. Hess, ignorerte det helt. ''[[The New York Times]]'' og ''[[Life (magasine)|Life]]'' trykte kronikker».<ref>Seitz, William C.: [http://www.worldcatlibraries.org/oclc/5750568&referer=brief_results Mark Tobey by William C. Seitz, The Museum of Modern Art], New York, 1962.</ref>

Pollocks verker polariserte kritikerne. Harold Rosenberg skrev om maleriets omforming til et eksistensielt drama i Pollocks bilder som «hva som havnet på lerretet var ikke et bilde, men en hendelse. Det store øyeblikket kom når det var besluttet å male «bare for å male». Bevegelsene på lerretet var en frihetsbevegelse fra verdier – politiske, estetiske, moralske».<ref>Rosenberg, Harold: ''The Tradition of the New'', kapittel 2, «The American Action Painter», sidene 23-39</ref>

En av de mest uttalte kritikerne av [[abstrakt ekspresjonisme]] i samtiden var New York Times’ kunstkritiker [[John Canaday]]. [[Meyer Shapiro]] og [[Leo Steinberg]] var to betydningsfulle [[Kunsthistorie|kunsthistorikere]] som i etterkrigstiden ga støtte til abstrakt ekspresjonisme. I løpet av 1960-tallet ga kunstkritikere som [[Michael Fried]], [[Rosalind Krauss]] og [[Robert Hughes]] betydelig innsikt i denne kunstretningen.