Redigerer Kunsthistorie (avsnitt)

=== Wölfflin ===
Den meget anerkjenne [[Heinrich Wölfflin]] (1864–1945), som studerte under [[Jacob Burckhardt]] i [[Basel]], kan karakteriseres som far til den moderne kunsthistorie. Wölfflin gjorde de første formelle feltanalyser og introduserte en vitenskapelig tilnærming til kunsthistorie, basert på tre konsepter. For det første, han forsøkte å studere kunst ved hjelp av [[psykologi]], delvis basert på arbeidet til [[Wilhelm Wundt]], en av grunnleggerne av vitenskapelig psykologi. Et vesentlig, om enn anstrengt, vitenskapelig begrep var at det kunstneriske ideal av materiell samsvar, det vil si at kunst og arkitektur er gode om de ligner det menneskelig [[legeme]]. Eksempelvis, hus er gode om deres [[fasade]]r ligner på [[ansikt]]er. For det andre, han introduserte ideen om å studere kunst ved sammenligning. Således ved å sammenligne enkeltstående [[malerkunst|maleri]]er med hverandre var man i stand til å gjøre karakteristiske stilskiller. Hans bok om renessansen og barokken utviklet denne ideen, og var den første som viste hvordan disse stilistiske periodene skilte seg fra hverandre. I kontrast til Giorgio Vasari var Wölfflin helt uinteressert i kunstnernes biografier. Faktisk foreslo han opprettelsen av «kunsthistorie uten navn». For det tredje, han studerte kunst basert på ideer om nasjonal enhet. Han var spesielt interessert i om det var en iboende «italienske» og en iboende «tysk» stil. Denne siste interessen ble mest artikulert i hans monografi over den tyske kunstneren [[Albrecht Dürer]].

Wölfflin benyttet sammenligning – en analyse basert på kontrasterende typer, og mente at både renessanse- og barokkarkitekturen «snakket» det samme [[språk]] – det av den klassiske Hellas og [[Roma]], skjønt med ulike [[dialekt]]er.

Han underviste på universiteter i [[Berlin]], [[Basel]], [[München]] og [[Zürich]]. Et antall av hans studenter gikk videre til fremragende karrierer innenfor kunsthistorie, blant annet Jakob Rosenberg og Frida Schottmuller.