Redigerer Kunstfilm (avsnitt)

== Avvik fra kommersielle filmnormer ==
Filmforsker [[David Bordwell]] har streket opp den akademiske definisjonen av «kunstfilm» i en artikkel ''The Art Cinema as a Mode of Film Practice'' som setter kunstfilm opp mot kommersiell film fra tradisjonell Hollywood-produksjon. Den stil som Hollywood-film benytter er klare narrative former for å organisere filmen i en rekke av «... årsaksrelaterte hendelser som skjer i tid og rom» hvor hver scene driver mot en mål. Handlingsgangen kommersielle filmer er drevet av veldefinert hovedfigur, lagt ut med klare karakterer, og forsterket med «... spørsmål-og-svar-logikk, problemløsende rutiner, [og] handlingsstruktur basert på tidsfrister». Filmen er deretter knyttet sammen rask rytme, musikalske lydspor som signaliserer de rette publikumsfølelsene, og tett, sømløs redigering.<ref name=" Bordwel">Bordwell, David (2002): [http://smile.solent.ac.uk/digidocs/live/Furby/Text/Bordwell_2.pdf «The art cinema as a mode of film practice»]  {{Wayback|url=http://smile.solent.ac.uk/digidocs/live/Furby/Text/Bordwell_2.pdf |date=20120425072000 }} (PDF) i: ''The European Cinema Reader'', London, s. 94-102</ref> Kommersiell film tenderer generelt til å benytte seg av en liten og begrenset palett av kjente, genetiske bilder, handlinger, verbale uttrykk og arketypiske faste figurer.

I kontrast har Bordwell uttrykt at «...kunstfilm motiverer dens fortellinger ved to prinsipper: realisme og forfatteruttrykk». Kunstfilmen avviker fra kommersiell, «klassiske» normer i filmframstillingen ved at de typisk sett handler med mer episodisk fortellerstrukturer som har mer løs "kjede av årsak og effekt".<ref name=" Bordwel"/> Samtidig handler kunstfilm ofte om et indre drama som skjer i figurens psyke, slik som psykologiske følger av den individuelle identitet, kjønnsovertredende seksualitet eller sosiale emner, moralske dilemmaer, eller personlige kriser.

Kommersielle filmer handler også om moralske dilemmaer eller identitetskriser, men disse emnene er vanligvis løst mot slutten av filmen. I kunstfilmer er dilemmaene undersøkt og gransket på et tankefullt vis, men vanligvis uten en klar løsning mot slutten av filmen.<ref>Elsaesser, Thomas: [https://archive.today/20130630142126/bergmanorama.webs.com/sightsound94_elsaesser.htm «Putting On A Show: The European Art Movie»], opprinnelig publisert i ''Sight and Sound'', april 1994</ref> Hovedrollen i kunstfilmer møter ofte tvil, sosial anomi eller fremmedgjøring, og kunstfilmen avbilder ofte deres indre tankedialoger, drømmesekvenser ([[drømmetydning]], engelsk ''oneiric'', som [[filmteori]]) og fantasier. I en del kunstfilmer benytter regissøren seg av avbilding av absurde eller tilsynelatende meningsløse handlinger for å uttrykke et filosofisk synspunkt som [[eksistensialisme]].

Fortellingen i en kunstfilm er ofte sekundært i henhold til karakterutvikling og en undersøkelse av ideer gjennom lengre dialogsekvenser. Om en kunstfilm har en fortelling, er den vanligvis en flytende sekvens av vagt definerte eller tvetydige episoder. Det kan være uforklarlige hull i filmen, bevisst uklare sekvenser, eller fremmede sekvenser som ikke nødvendigvis eller åpenbart er knyttet til tidligere scener, noe som tvinger tilskueren subjektivt å gjøre deres egen fortolkning av filmens budskap. Kunstfilm har ofte en særegen visuell stil og regissørens forfattertilnærming.<ref>McCarthy, Craig (2012): [http://bygonebureau.com/2012/05/21/the-wes-anderson-aesthetic/ The Wes Anderson Aesthetic] {{Wayback|url=http://bygonebureau.com/2012/05/21/the-wes-anderson-aesthetic/# |date=20120725140233 }}</ref> En kunstfilm nekter ofte å gi «...enkelt besvart konklusjon», og gir isteden tilskueren oppgaven å tenke over «...hvordan er fortellingen blitt fortalt? Hvorfor er den fortalt på denne måten?» <ref>Helminski, Allison Arnold (9. januar 2000): [http://sensesofcinema.com/2000/feature-articles/memories/ ''Memories of a Revolutionary Cinema'']</ref>

Bordwell hevder at «kunstfilm er i seg selv en filmsjanger med sine egne særskilte konvensjoner».<ref name="Barry"/> Filmteoretikeren [[Robert Stam]] argumenterer også at kunstfilmen er en filmsjanger. Han hevder at en film er betraktet som en kunstfilm basert på kunstnerisk status på samme vis som filmsjangre kan bli basert på aspekter av filmer, slik som deres budsjett, henholdsvis blockbusterfilmer (stort budsjett) eller B-filmer (beskjedent budsjett) eller på hovedrolleinnehaveren ([[Adam Sandler]]-filmer).<ref>Chandler, Daniel: [http://www.aber.ac.uk/media/Documents/intgenre/intgenre1.html An Introduction to Genre Theory]</ref><ref>Stam, Robert & Miller, Toby (2000): [http://books.google.no/books/about/Film_Theory.html?id=mzRXmmpFgZEC&redir_esc=y ''Film Theory: An Anthology''], Wiley, s. 14: «Mens en del sjangre er basert på innholdet i fortellingen (krigsfilm), låner andre fra litteraturen (komedie, melodrama) eller fra annen media (musikal). En del er basert på utøveren (Astaire-Rogers-filmer) eller budsjettbasert (blockbuster), mens andre basert på kunstnerisk status (kunstfilm), etnisk identitet (svart film)...»</ref>