Redigerer Kulturrevolusjonen (avsnitt)

== Bakgrunn ==
=== Tidlige forbilder ===

:''Hovedartikkel: [[Beriktigelsesbevegelsen]]''

Allerede før kulturrevolusjonen var de fleste av dens trusselmetoder utprøvet og brukt under den tidligere [[beriktigelsesbevegelsen]] på 1940-tallet, gjennomført før kommunistene hadde makten i mer enn noen nordlige og nordvestlige regioner av Kina, og mens japanske styrker kontrollerte store deler av det østre og nordøstre Kina.<ref>Gao Hua: ''How Did The [Red] Sun Rise – A History Of The Rectification Movement'', Hongkong: The Chinese University of Hong Kong, 2000</ref>

De politiske forandringene etter kommunistenes maktovertakelse i hele Kina i 1949 førte også til omfattende sosiale forandringer, særlig ved det at mange fra den tidligere herskende klasse og intelligentsiaen ble brennemerket høyreorienterte, «revisjonister», «svarte elementer» og «svarte gjengelementer». Deres hus ble konfiskert, og enhver gjenstand som ikke passet inn med Maos verdisystem ble knust. Knapt noen familie med et problematisk rulleblad i forhold til det nye systemet unnslapp slik oppmerksomhet.<ref>Law, Kam-yee. Brooker, Peter. [2003] (2003). The Chinese Cultural Revolution Reconsidered: Beyond Purge and Holocaust. Palgrave Macmillan. ISBN 0-333-73835-7.</ref> På 1950-tallet gikk det knapt et eneste år uten at en ny utrenskning ble foretatt, under kampanjeslagord som ''de tre anti'', ''[[Gao Gang]]s anti-parti-klikk'', ''eliminering av de kontrarevolusjonære'', ''anti-høyre-bevegelsen''.

=== Det store spranget ===
:''Hovedartikkel: [[Det store spranget]]''
I 1957, etter Kinas første femårsplan, ville Mao at man skulle øke takten i veksten mot «realsosialismen» (til forskjell fra «diktatorisk sosialisme»). For å fremme dette satte han i gang ''«[[Det store spranget|det store spranget fremad]]''», etablerte [[folkekommune]]r på landsbygda med kollektivt arbeid og massemobilisering. ''Det store spranget'' hadde som mål å øke stålproduksjonen og doble jordbruksproduksjonen.<ref>Tang Tsou. (1986). The Cultural Revolution and Post-Mao Reforms: A Historical Perspective. University of Chicago Press. ISBN 0-226-81514-5</ref>

Men det hele kom i ulage: Jernet som ble produsert av bøndene, var for det meste av altfor dårlig kvalitet. Bøndene hadde liten kunnskap om denne typen arbeid, og de maktet ikke å drive landsby[[esse]]ne. Ettersom mange landbruksredskaper var blitt smeltet ned for å inngå i stålproduksjonen, og fordi bøndene fikk mindre tid til jordbruksproduksjon, gikk all annen produksjon tilbake. Situasjonen ble ikke bedre av at lokale kommunistledere forfalsket produksjonstallene for å unngå sanksjoner. Dermed ble problemet maskert, ja til de grader at Kina eksporterte matvarer til utlandet, og det fra provinser der det var brutt ut hungersnød. Økonomien brøt sammen, og tapene av menneskeliv var på mange millioner. Ifølge en rekke kilder<ref name="White">Matthew White (2005). ''[http://users.erols.com/mwhite28/warstat1.htm Historical Atlas of the 20th century]''. Besøkt 25. november 2007.</ref> kan antall omkomne ha kommet opp i et sted mellom 20 til 30 millioner.

[[Fil:ZhouEnlai4.jpg|thumb|Zhou Enlai var en av kinesisk kommunismes veteraner. Her på hesteryggen i 1940.]]

I 1959 trådte Sentralkomiteen sammen til et møte i Partiets eksklusive møtesenter i [[Lushan (fjell)|Lushanfjellene]]. General [[Peng Dehuai]] kritiserte der Maos «store sprang fremad» i et privat brev. Han skrev at det store spranget var preget av vanstyre og småborgerlig fanatisme. Selv om Mao selv hadde kommet med kritikk av det store spranget i en del taler noe forut for dette, var det hans standpunkt at politikken hadde vært «70 prosent korrekt» generelt sett. I 1959 gikk Mao av som formann for Folkerepublikken, og regjeringens daglige arbeid gikk over til andre ledere som den nye formann Liu Shaoqi, statsminister [[Zhou Enlai]] og kommunistpartiets generalsekretær Deng Xiaoping. Mao forble formann for kommunistpartiet. Politisk inngikk Mao en allianse med Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, som gav dem den daglige kontroll over landet, mot at man fikk uskadeliggjort Peng og anklaget ham som «høyreopportunist».

Blant Lius og Dengs reformer var det en delvis retrett fra kollektivismen, og politikken ble mer pragmatisk og effektiv. Liu Shaoqi erklærte at «det er bedre å kjøpe enn å produsere, bedre å leie enn å eie». Dette var toner som åpnet for en økonomisk utvikling som var helt i strid med Maos tanker om selvberging.<ref>[http://history.163.com/05/1117/12/22OSQCME00011247.html NetEase: Who made Liu Shaoqi into what he was?]{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

=== Tiltagende konflikt mellom Mao Zedong og Liu Shaoqi ===
I Kina ble de tre årene fra og med 1959 kjent som [[naturkatastrofenes tre år]]. Det var en desperat matmangel, og produksjonen falt sterkt. Mot slutten av denne treårsperioden, som var et direkte resultat av «det store spranget», var anslagsvis 45 millioner mennesker døde av sult eller av andre årsaker knyttet til politikken som ble ført.

Liu Shaoqi bestemte at en rekke av «det store spranget»-reformene skulle avbrytes, som for eksempel folkekommunene, slik at økonomien kunne få fungere som tidligere.

Ettersom Lius politikk gav gode resultater, vokste han i anseelse både blant partifolk og i folket. Sammen med Deng Xiaoping begynte Liu å planlegge hvordan man gradvis kunne endre Maos rolle fra å ha reell politisk innflytelse til å bli en nasjonal gallionsfigur. For å gjenvinne politisk fotfeste og sjalte ut opposisjonen satte Mao i gang [[den sosialistiske dannelsesbevegelse]] i 1963.

Mao innrømmet senere at noen generelle feil var blitt begått, men forsvarte innbitt «det store spranget» som konsept. Et tankekors ved den sosialistiske dannelsesbevegelse var at den ble fremstilt som et tiltak for å fremme grasrotbeslutninger, mens den reelt ble fast ledet av Mao selv. Denne bevegelsen, som var primært rettet mot skolebarn, fikk ingen umiddelbar betydning innen kinesisk politikk, men den hadde sin innflytelse på en generasjon unge, som Mao kunne mobilisere støtte fra i fremtiden.

I 1963 begynte Mao å angripe Liu Shaoqi åpent. Han sa at klassekampens idealer måtte fremmes til stadighet; hvert år, hver måned, hver dag. I 1964 var den sosialistiske dannelsesbevegelse gått over i den nye «[[De fire opprydningers bevegelse|fire opprydningers bevegelse]]», som hadde som uttrykt mål å rydde opp innen områdene politikk, økonomi, ideer og organisasjon. Bevegelsen var politisk rettet direkte mot Liu.

=== Umiddelbar opptakt ===
[[File:1966-10_1966年对三家村的批判.jpg|right|thumb|300px|Kritikk av Sanjialandsbyen («trefamilielandsbyen»), 1966]]
Mot slutten av 1959 skrev historikeren og viseborgermesteren i Beijing [[Wu Han (1909-1969)|Wu Han]] en avisartikkel som han to år senere utviklet til et historisk drama på [[beijingoperaen]] kalt ''[[Hai Rui avsettes fra embedet]]''. I stykket blir den rettskafne [[mandarin (embedsmann)|mandarinen]] ([[Hai Rui]]) avsatt av en korrupt [[Ming-dynastiet|Ming-keiser]].

Stykket høstet til å begynne med ros fra Mao. I 1965 skrev imidlertid Mao Zedongs kone [[Jiang Qing]] og hennes protesjé [[Yao Wenyuan]], som den gang var en lite kjent redaktør for en fremstående avis i [[Shanghai]], en avisartikkel som kritiserte stykket. De kalte det for «giftig ugress» og et angrep på Mao, der Mao Zedong var forkledd som den korrupte keiser og [[Peng Dehuai]] var den dyktige mandarin.

Avisartikkelen fikk publisitet over hele landet, ettersom mange andre aviser bad om å få gjengi den. Beijings borgermester [[Peng Zhen]], som støttet Wu Han, opprettet en komité som kom til at kritikken mot stykket gikk alt for langt. Den 12. februar 1966 kom denne komiteen, kalt «Gruppen på fem med ansvar for kulturrevolusjonen» (bedre kjent som ''[[Femmannsgruppen]]'') med en «rapportskisse om den pågående akademiske diskusjon», som senere ble kjent som «februarskissen». I dette dokumentet understreket gruppen at diskusjonen rundt ''Hai Rui avsettes fra embedet'' var akademisk og ikke politisk.

Mao ble krenket av notatet og oppløste gruppen i mai 1966, da den ble avløst av [[Kulturrevolusjonsgruppen]].<ref>Meisner, s. 332</ref>

I mai 1966 publiserte Jiang Qing og Yao Wenyuan på nytt en rekke artikler som tok avstand fra både Wu Han og Peng Zhen. Den viktigste kom i Shanghai, i avisen [[Wenhuibao]], men den ble rett etter opptrykket i mange aviser landet rundt. Det oppstod også anklager som vitner om et temmelig lavt nivå på beskyldningene. Dette kan eksemplifiseres ved at en av de rammede, Lin Biao, så seg nødt til å gå til motangrep med et notat fremlagt for Politbyrået der han fremholdt:

{{Sitat|''«Herved slår jeg fast (1) at da vi ble gift, var Ye Qun en ren jomfru, og at hun forble trofast hele tiden siden da, (2) at Ye Qun og Wang Shifei aldri har hatt noe kjærlighetsforhold, (3) at Laohu og Doudou er av Ye Quns og mitt eget kjøtt og blod, og (4) at Yan Weibings kontrarevolusjonære brev inneholder intet annet enn rykter.'' |[Signert:] Lin Biao, 14. mai 1966».}}

Lin Biao vant i denne omgang, og hans mottrekk bidro til å felle enkelte av hans motstandere. Den Yan Weibing som ble nevnt i fjerde punkt, og som vitterlig hadde skrevet anonyme brev for å sverte Ye Qun, var nemlig konen til [[Lu Dingyi]], som Mao ønsket å få fjernet. Sammen med en rekke andre anklager var dette med på å felle en gruppe som &ndash; til sin egen overraskelse &ndash; ble definert som en egen antipartiklikk av sammensvorne: [[Peng Zhen]], [[Luo Ruiqing]], [[Lu Dingyi]] og [[Yang Shangkun]].

En annen sak som kom opp, dreide seg om en angivelig avlytting av Mao. Forhistorien var at kommunistpartiet i 1958 hadde anskaffet ti båndopptakere fra  Sveits for å kunne forbedre referatene fra viktige møter. Åtte av apparatene ble administrert av Yang Shangkun. I 1961 råflørtet Mao med en ung kvinne han hadde i kikkerten uten å vite at en av båndopptakerne i nærheten stod på opptak. Etterpå ble det en huskestue, som igjen ble husket og politisert i 1966. Flere folk ble utrensket for å ha «avlyttet» Mao, og det endte først etter noen år med at Deng Xiaoping i 1968 kom med en beklagelse av «avlyttingen». (Etter kulturrevolusjonen, i 1980, ble det fastslått at det aldri var pågått noen avlyttingsovervåking av Mao.)

Den 16. mai, etter anvisning fra Mao, kom Politbyrået med en formell beslutning som kan sies å inneholde flere av kulturrevolusjonens vesentlige kjennemerker. Dette dokumentet, ''Zhongfa 267'', ble den gang reservert de høyere nivåer i Partiet og bar navnet «Notat fra Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti». Her ble Peng Zhen utsatt for skarp kritikk og «Gruppen på fem med ansvar for kulturrevolusjonen» ble oppløst. Femmergruppens dokument ble karakterisert slik i notatet: ''«Fullstendig gjennomsyret av dobbeltspill angrep disse tesene Den store kulturelle revolusjon som er utviklet og personlig ledet av kamerat Mao Zedong, og Mao Zedongs anvisninger vedrørende kritikken av Wu Han''».

Ett år etter,  den 18. mai 1967, ble dette notatet offentliggjort i sin helhet og hyllet som ''«et stort historisk dokument utviklet under vår store leder kamerat Mao Zedongs direkte ledelse»'' på lederplass i ''Folkets dagblad'', og fremstilt som begynnelsen på kulturrevolusjonen.

Under et senere møte i Politbyrået i 1966 opprettet man den nye [[Kulturrevolusjonsgruppen]]. Den 18. mai sa Lin Biao i en tale at

{{Sitat|Formann Mao er et geni, alt det Formannen sier er i sannhet storartet; bare ett av Formannens ord sier mer enn betydningen av ti tusen av våre ord.|Lin Biao}}

Dette kan anses som startskuddet for den maoistiske personkult som ble drevet frem av Jiang Qing, Lin Biao og andre. På dette tidspunkt hadde Jiang og Lin allerede fått noe reell makt.

Den 25. mai skrev en ung filosofidosent ved [[Pekinguniversitetet]], [[Nie Yuanzi]], et [[dazibao]] («poster med store skrifttegn», i praksis «veggavis»), der universitetets rektor og andre professorer ble kalt «svarte antipartigangstere». Noen dager senere forordnet Mao Zedong at teksten på posteren skulle kringkastes landet rundt, og kalte det for «det første marxistiske dazibao i Kina». Den 29. mai 1966 ble den første gruppen av rødegardister organisert på [[Middelskolen tilknyttet Tsinghua-universitetet]] i Beijing. Den hadde som mål å straffe og nøytralisere både intellektuelle og Maos politiske motstandere i sin alminnelighet.

Utrenskningene foregikk ut over sommeren. Luo Ruqing kunne ikke møte sine anklagere av helsegrunner; han hadde skadet seg selv sterkt under et selvmordsforsøk. Da trakk man like så godt inn hans kone, som var offiser i Folkets frigjøringshær, æreskjelte og plaget henne og kastet henne i fengsel. I det hele tatt ble den ovennevnte firerklikkens familier trukket med i undergangen. Dette lå allerede i kortene da klikken i mai ble gitt tilnavnet «De fire store familier» (''Si da jiazu''), for å sammenligne dem med den «gruppen» som kommunistene fra før av hadde gitt dette økenavnet: Familiene til [[Chiang Kai-shek]], [[T.V. Soong]], [[H.H. K'ung]] og brødrene Ch'en ([[Ch'en Kuo-fu|Kuo-fu]] og [[Ch'en Li-fu|Li-fu]]). Å ramme ektefelle, barn og andre slektninger skulle bli et vanlig kjennemerke under kulturrevolusjonens utrenskinger. Da man utpå sommeren tok et oppgjør med redaktøren [[Deng Tuo]], medførte det også at hans barn ble utvist fra skolen og hans kone paradert gjennom gatene og utsatt for mengdens spott og ydmykelser. 
 
Den 1. juni 1966 fastslo ''Folkets dagblad'', kommunistpartiets offisielle avis, at alle «imperialister», «folk med bånd til imperialistene», «imperialistiske intellektuelle» med videre måtte utrenskes. Snart kom det i gang en bevegelse for utrenskning av universitetspresidenter og andre ledende intellektuelle. Den 28. juli 1966 rettet representanter for rødegardistene et formelt brev til Mao som fastslo at masseutrenskninger og lignende var rettmessige. Mao svarte med å gi dem full støtte i en artikkel med tittelen «[[Bombarder hovedkvarteret]]», og med dette begynte kulturrevolusjonen.<ref name="Tang">Tang Tsou. [1986] (1986). The Cultural Revolution and Post-Mao Reforms: A Historical Perspective. University of Chicago Press. ISBN 0-226-81514-5</ref>

=== Ideologiske forutsetninger ===
Som alt annet skjellsettende som ble forordnet de første tre tiårene av Folkerepublikken Kinas historie, hadde kulturrevolusjonen som nødvendig bakteppe Mao Zedongs personlige [[sinifisering]] av [[marxismen-leninismen]]. Vanligvis tenker man seg en «revolusjon» som selve den omveltningen som bringer et nytt regime til makt, slik at den etterfølgende fase med oppbyggingen av en ny samfunnsmessig og økonomisk struktur krever en annen metodikk. Men dette svarer ikke til Maos tenkning rundt den kinesiske revolusjon. Revolusjonen er noe ''vedvarende''; i strid med [[den historiske materialisme]]s tanke om evolusjonære faser og revolusjonære sprang var for Mao også den fase som ble karakterisert som ''byggingen av sosialismen'' en tid som måtte preges av revolusjon i ordets dramatiske forstand.<ref>Xing Li: «The Chinese Revolution Revisited», i ''The China Review'', Vol 1, No.1 (Fall 2001), s. 141</ref>

Denne form for revolusjon var noe langt mer håndfast enn den pleie av revolusjonens frukter som [[Antonio Gramsci]] hadde påpekt som nødvendig idet den nye samfunnsordnings vedvarende hegemoni ikke kan bli tatt helt for gitt. Etter Maos oppfatning ville et solid sosialistisk hegemoni avhenge av om den kommunistiske ideologi var i stand til å innta samtlige samfunnsposisjoner og kontrollere alle ledd av den sosiale reproduksjons prosesser.<ref>Xing Li: «A Gramscian Approach in Conceptualizing the Crisis of Socialism: Some Reflections on the Chinese Socialist Experience», i ''Working Paper No 62'', Department of Development and Planning, Aalborg University of Denmark, 1998</ref><ref>Xing Li: «The Chinese Revolution Revisited», i ''The China Review'', Vol 1, No.1 (Fall 2001), s. 143</ref>

Man kan si at denne revolusjonen i Mao Zedongs tanker tilførte en ''dialektisk moralisme'' til den dialektiske og den historiske materialisme. Ideologien måtte gjennomsyre folkets moralske overbevisninger for at revolusjonens mål skulle kunne nås: I mennesket, som produsent, stammer motivasjonen fra bevisstheten, som igjen kommer fra den sosiale praksis. Motivasjonen er kilden til de moralske energier, slik som målrettethet, hengivenhet, besluttsomhet, tro, sparsommelighet, arbeidsinnsats og enkelhet. Bevissthet og motivasjon forsterker hverandre, og kan gjennom menneskets arbeide omformes til en materiell kraft.<ref>Chungwu Kung: «Cultural Revolution in Modern Chinese History», s. 292-293, i Victor Nee og James Peck (red.): ''China's Uninterrupted Revolution from 1840 to the Present'', New York: Random House, 1975</ref>

Kort sagt representerte kulturrevolusjonen en vesentlig justering av marxistisk revolusjonær teori, og ble av Mao betraktet som en kontinuerlig del av den kinesiske revolusjon. En slik revolusjon var nødvendig for å lykkes i den revolusjonære forvandling av det kinesiske samfunns sosiale og økonomiske grunnvoller. Den tok sikte på å bevirke både den materielle forvandling (objektiv betingelse) og den ideologiske forvandling (subjektiv betingelse) for å oppnå det fullstendige ideologiske hegemoni som trengtes for å konsolidere den sosialistiske utvikling.<ref>Xing Li: «The Chinese Revolution Revisited», i ''The China Review'', Vol 1, No.1 (Fall 2001), s. 147</ref>

Maos tanke om en vedvarende revolusjon hadde i dette et fellestrekk med [[trotskismen]], som igjen kanskje stod på støere marxistisk-leninistisk grunn enn [[Stalin]] da sistnevnte i 1924 kom med læren om «Kommunismen i ett land».<ref>Heins Brahm: ''Trotskijs Kampf um die Nachfolge Lenins'', Köln: Verlag Wissenschaft und Politik, 1964</ref> Når Mao fant den trotskistiske tanke om at revolusjonen måtte fortsette til verdensrevolusjonen var vel i havn, var ikke dette bare å betrakte som en distansering fra Stalin, men også som noe som svarte bedre til Maos virkelighetsoppfatning og passet hans behov for å være på vakt mot rivaler. Den vedvarende revolusjon gjorde «revolusjonen» til et enda mer mytisk begrep enn det allerede var, og innebar at det var påkrevet til stadighet å være på leting etter fiender, og stadig bekjempe reell og innbilt motstand, om nødvendig med vold.<ref>[[China News Analysis]], nr. 786 (2. januar 1970), s. 2</ref>

Det marxistiske syn på de iboende krefter som styrte materie og historie, og som er blitt kalt ''«vitenskapelige» utopier'', kunne også appellere til utopiske understrømninger i kinesisk kultur. Selv om det knapt var noen som helt lot seg gripe av [[Lenin]]s tanker om at man i kommunismens nest siste utviklingsstadium ville oppleve at «antitesen mellom kroppsarbeid og åndsarbeid ville svinne hen» og at man ville komme frem til både arbeidslikhet og lønnslikhet<ref>V.I. Lenin: ''Selected Works'', Moskva 1929, bind II del I, s. 299 og 303-205</ref>, var tanken om det endelige kommunistiske sluttstadium som det kinesiske samfunnet styrte fast imot besnærende og lot seg lett kombinere med kinesiske samfunnsutopier. Nå var det slik at Mao fremhevet at Kina ennå ikke var kommet inn i den kommunistiske fase av sin utvikling, den var inne i sitt sosialistiske stadium. Og dette stadium, fremholdt han, krevde permanent revolusjon, at åndsarbeidet dominerte over kroppsarbeidet, og at man villig aksepterte motgang og oppofrelse inntil døden.<ref>China News Analysis, nr. 768 (8. august 1968)</ref>

=== Kinesiske samfunnsutopier ===
Selv om man vanligvis karakteriserer kinesisk filosofi som pragmatisk og uvillig til å få for meget luft under vingene, er et slikt bilde ufullstendig. Det er mulig å finne understrenger som er sterkt preget av utopier,<ref>Wolfgang Bauer: ''China und die Hoffnung auf Glück'', München, 1971</ref> og kinesiske kommunistiske filosofer, som med sin deterministiske tro på den historiske materialisme selv kjempet for en «utopisk frelseslære», var faktisk oppmerksom på disse trekkene. I 1957 ble et grundig hefte utarbeidet i Shanghai som på 98 sider oppsummerte disse trekk, og pekte mot hvordan kommunismen kunne bygge videre på dem. Heftet, forfattet av «Gruppen for kinesisk filosofihistorie ved det kinesiske vitenskapsakademis forskningsavdeling» kom ut i et så lavt opplag, 7.500 eksemplarer, at det nærmest kunne betraktes som en hemmelig studie.<ref>Gruppen for kinesisk filosofihistorie ved det kinesiske vitenskapsakademis forskningsavdeling: ''Materiale for den kinesiske tanke om Dadong'', Shanghai, 1957</ref>

:Heftets røde tråd er tanken om ''[[Datong (utopi)|Datong]]'', dvs. den store harmoni.<ref>China News Analysis, nr. 1145 (5. januar 1979)</ref> Det fremheves at de forskjellige klassiske forfattere hadde hver sine forestillinger om ''Datong'': Det harmoniske fredfylte samfunn ([[Konfucius]]), universell kjærlighet ([[Mo Zi]]), det måteholdne og tilfredse folk ([[Laozi]]), dygdenes verden ([[Zhuangzi]]), og den rettferdige jorddistribusjon ([[Mencius]]). Fra [[de kinesiske klassikere|klassikeren]] ''[[Liji]]''s niende kapittel, ''Liyun'', hentet man en omfattende beskrivelse om ''Datong'': Ingen favorittisme; ikke bare fyrstens biologiske sønner, men alle undersåtter, er hans sønner; de dyktigste velges som folkets ledere; de gamle lever lykkelige liv; de sterke brukes; de unge oppdras rettelig; man tar vare på enker og enkemenn, de ensomme, de syke og uføre; menn finner arbeid og kvinner finner trygghet; det skjer ingen hamstring; alle førlige arbeider, og ikke bare for seg selv; ingen gjør ond dåd, ingen tyverier eller overfall; porten står åpen.

:Tanken om Datong følges så opp gjennom kinesisk litteratur og historie; man er innom [[eden i ferskenlunden]] som beskrevet i ''[[Beretningen om de tre kongedømmer]]'', den [[manikeismen|manikeiske]] keiserrådgiver [[Zhuang Zhuo]] (700-tallet), bondeopprøreren [[Xu Mengxing]] (1100-tallet), filosofen [[He Xinyin]] (1517–1579), filosofen [[Huang Zongxi]] (1610–95), dikteren [[Gong Zizhen]] (1792–1841) og opprørslederen [[Hong Xiuquan]] (1814–1864).

:Særlig grundig ble den fantasifulle politiske tenkeren [[Kang Youwei]] (1858–1927) fremhevet. I hans posthume hovedverk fra 1935 ''Da Tongshu'' om den kommende lindring av menneskehetens lidelse var det tale om at stater, grenser og kriger ville opphøre, det ville være én verdensregjering, én verdenslov og ett språk. Rasene ville svinne hen ved giftemål mellom folkeslagene. Det ville bli total kvinnefrigjøring. Familiestrukturen ville forsvinne; den var opphav til kriminalitet som tyveri og mord. Barna ville oppdras som et felles samfunnsprosjekt i felles institusjoner. De gamle, syke og døende ville bli tatt vel vare på i egnede institusjoner. Privateiendom ville være borte. Med høy befolkningsvekst ville velstanden stige. Det ville bygges romskip og flyvende hus. Maten ville komme i pilleform, og det ville også finnes lykkepiller. Samme klær ville beskytte mot kulde og hete, ingen ville ha kroppshår (annet enn i nesen) fordi det er uhygienisk, man ville bade i parfymert og helsebringende vann. Kristendom, islam og konfucianisme ville forsvinne, for i ''Datong''-verdenen ville man være som alver, og ingen liv ville utslettes.

:Til slutt gravde heftet frem sosialistisk utopi fra [[Sun Yat-sen]]s drømmer og politiske prinsipper.

Selv om utopisk tenkning på ingen måte er noen representativ rød tråd gjennom kinesisk historie, er det klart at den var en understrømning, og at drømmen om det kommunistiske samfunn var i stand til å bygge på meget av dette.

=== Sosiale og massemediale forutsetninger ===
På 1950-tallet var den sosiale ensretting langt fremskreden. Skoler og universiteter var grundig ensrettet og ideologisert, yrkeslivet var ideologisk styrt og arbeiderne ble gjenstand for en intens og ensrettet politisk skolering. Barna ble gjort til [[Kinas ungpionerer|ungpionerer]] der skolens indoktrinering ble fortsatt. Ved tidligere utrenskninger var vanlige mennesker trukket med i voldshandlinger slik at det heftet en personlig delaktighet ved mange. Å søke medlemskap i kommunistpartiet var blitt det viktigste man kunne foreta seg for å bedre sine sosiale fremtidsutsikter.

En mer umiddelbar forberedelse som muliggjorde kulturrevolusjonen i den utforming den fikk, var at «Det sentrale presse- og kringkastingsbyrå» hadde presset på for å få installert høyttaleranlegg som kunne tilkobles radiomottakere i alle skoler, militærforlegninger og offentlige organisasjoner av alle slag. Slik kunne [[Kinas nasjonale radio]] bli et hovedelement i rask spredning av nye politiske retningslinjer. I 1960-årene kunne 70 millioner høyttalere nå ut til 400 millioner mennesker.<ref name="Miller">Miller, Toby. [2003] (2003). Television: Critical Concepts in Media and Cultural Studies.  Routledge Publishing.  ISBN 0-415-25502-3</ref> Det var i lange perioder daglige programmer fra morgen til ettermiddag, som begynte med det som ble Kinas ''de facto'' nasjonalsang under kulturrevolusjonen, ''[[Østen er rød]]'', og sluttet med ''[[Internasjonalen]]''.

=== Psykologiske forutsetninger ===
Det har blitt fremstilt som nærmest ubegripelig at en slik voldsom prosess som kulturrevolusjonen kunne finne sted, og tilsynelatende bli drevet gjennom av en hel generasjon tenåringer og unge studenter. Det er kanskje bare med sitater fra den maohyllest som disse mennesker var vokst opp med at man kan få en følelse av hvor nesegrus persondyrkingen av Mao ble ut over i 1960-årene. Her er hva som ble fremført akkompagnert av 16&nbsp;000 opptredende skoleelever og studenter ved åpningen av ''Arbeidernes Sportsstadion'' i Beijing den 11. oktober 1965.

:''Formann Mao, vår elskede store leder! Da himmelen var mørk, i dystre og vanskelige år, var du likesom et fyrtårn som opplyste veien fremad.''
:''I nattens mørke var du den styrmann som ledet oss frem, ledet oss over tusener av elver og fjell.''
:''Du lærte oss hvordan å leve og hvordan å kjempe, hvordan å gå fra seier til seier.''
:''Formann Mao fremstår for våre øyne i et majestetisk lys, han ser hen til oss med omsorg, smiler vennlig mot oss.''
:''Våre øyne ser på ham, de stirrer mot ham – umettelig skuer de evig mot ham.''
:''Våre bryst overveldes av følelser, og lykkens tårer fyller våre øyne. Toner veller opp fra våre hjerter:''
:''«Reisende på det vide hav setter sin lit til styrmannen. Alt som gror frem, avhenger av solen. Regn, vann og dugg gjør at den unge spiren vokser seg sterk.»''
:''Revolusjonen setter sin lit til Mao Zedongs tenkning.''

Hyllesten ble gjengitt i ''Folkets dagblad'' dagen etter.<ref>China News Analysis, nr. 593 (17. desember 1965), s. 6, med engelsk oversettelse av hyldest i ''Folkets dagblad'' av 12. oktober 1965, s. 2</ref>