Redigerer Kuiperbeltet (avsnitt)

== Struktur ==
[[Fil:Dust Models Paint Alien's View of Solar System.ogv|thumb|[[Støv (verdensrommet)|Støv]] i Kuiperbeltet skaper en svak [[infrarød stråling|infrarød]] skive.]]
I sin fulle utstrekning, inkludert de omkringliggende regionene, strekker Kuiperbeltet seg fra rundt 30–55&nbsp;AE. Det er imidlertid generelt akseptert at hoveddelen av beltet strekker seg fra 2:3-resonansen ([[#Resonanser|se under]]) ved 39,5&nbsp;AE og ut til 1:2-resonansen ved omtrent 48&nbsp;AE.{{Sfn|De Sanctis|2001|s=2792–2799}} Kuiperbeltet er relativt tykt. Hovedkonsentrasjonen strekker seg så mye som ti grader på utsiden av det [[Ekliptikken|ekliptiske planet]] og en mer diffus fordeling av objekter strekker seg flere ganger så langt. Alt i alt ligner beltet mer på en [[torus]] eller smultring enn et belte.{{Sfn|Trujillo|2003|s=424–431}} Den gjennomsnittlige posisjonen er [[inklinasjon|inklinert]] mot [[ekliptikken]] med 1,86&nbsp;grader.{{Sfn|Brown|2004|s=2418–2423}}

Tilstedeværelsen av [[Neptun (planet)|Neptun]] har en betydelig effekt på Kuiperbeltets struktur på grunn av [[baneresonans]]er. Over en tidsskala sammenlignbar med alderen av solsystemet destabiliserer Neptuns gravitasjon banene til alle objekter som tilfeldigvis ligger i visse regioner. Disse blir enten sent inn i det [[Solsystemet#Det indre solsystemet|indre solsystemet]] eller ut i [[den spredte skiven]] eller interstellare rom. Dette fører til at Kuiperbeltet har et uttalt hull i sin nåværende form, tilsvarende [[Kirkwoodgap]]et i [[asteroidebeltet]]. I regionen fra 40–42&nbsp;AE, for eksempel, kan ingen objekter beholde en stabil bane over slike tidsskalaer, og ethvert objekt som observeres i den regionen kan ha vandret dit relativt nylig.{{Sfn|Petit|1998}}

=== Klassisk belte ===
{{Utdypende artikkel|Cubewano}}
Mellom 2:3- og 1:2-resonansene med Neptun, omtrent 42–48&nbsp;AE, er den gravitasjonelle påvirkningen fra Neptun neglisjerbar. I dette området kan legemer eksistere med tilnærmet uforstyrrede baner. Regionen er kjent som [[Cubewano|klassiske kuiperbelteobjekter]] og den utgjør omtrent to tredjedeler av de observerte kuiperbelteobjektene som er observert.{{Sfn|Lunine|2003}}{{Sfn|Jewitt|2000}} Siden det første moderne kuiperbelteobjektet som ble oppdaget – {{Spl|(15760) 1992 QB|1}} – anses som en prototype for denne gruppen, kalles ofte klassiske kuiperbelteobjekter for [[cubewano]]er ({{Språk|en|cubewanos|lenke}} – «Q-B-1-os»).{{Sfn|Murdin|2000|s=}}{{Sfn|Elliot|2005|s=1117–1162}} [[Astronomiske navnekonvensjoner|Retningslinjer]] etablert av [[Den internasjonale astronomiske union]] (IAU) krever at klassiske Kuiperbelteobjekter gis navn av mytologiske vesener forbundet med skapelsen.{{Sfn|IAU, ''Naming of Astronomical Objects''}}

Det klassiske Kuiperbeltet synes å bestå av to separate populasjoner. Den første, kjent som den «dynamisk kalde» populasjonen, har baner som ligner mye på [[planet]]enes; nesten sirkulære, med en [[baneeksentrisitet]] på mindre enn 0,1 og med relativt lave inklinasjoner opp til ca.a 10° (de ligger nær solsystemets plan snarere enn ved en vinkel). Den andre gruppen, den «dynamisk varme» populasjonen, har baner som er mye mer inklinert mot ekliptikken, med opp mot 30°.

Navnene på de to populasjonene kommer ikke bare av en stor forskjell i temperatur, men fra en analog til partikler i en gass som øker den relative hastigheten når de blir varmet opp.{{Sfn|Levison|2003|s=419–421}} I tillegg til å ha ulike baner har de også ulike farger; den kalde populasjonen er markert rødere enn den varme. Hvis dette skyldes ulike sammensetninger, antyder det at de ble dannet i ulike regioner. Den varme populasjonen antas å ha blitt dannet nær Jupiter, og å ha blitt slynget ut av bevegelser blant gasskjempene. Den kalde populasjonen deromot, har blitt foreslått å ha blitt danet mer eller mindre i sin nåværende posisjon. Den kan imidlertid også ha blitt slynget utover av Neptun da den [[planetvandring|vandret utover]],{{Sfn|Delsanti|Jewitt|2006|s=1–27}}{{Sfn|Morbidelli|2005|s=}} spesielt hvis Neptuns eksentrisitet ble forbigående økt.{{Sfn|Levison|2008|s=258–273}} Mens Nice-modellen tilsynelatende i det minste er delvis i stand til å forklare en ulik sammensetning, har det også blitt foreslått at fargeforskjellen kan reflektere ulikeheter i overflateutviklingen.{{Sfn|Levison|2008|s=258–273}}

=== Resonanser ===
{{Utdypende artikkel|Resonante transneptunske objekt}}
[[Fil:TheKuiperBelt 75AU All.svg|thumb|Fordelinger av [[cubewano]]er (blått), [[Resonante transneptunske objekt]]er (rødt) og nær [[den spredte skiven|SDO]] (grått).]]
[[Fil:TheKuiperBelt classes-en.svg|thumb|Baneklassifisering (skjematisk av [[store halvakse]])]]
Når et objekts [[Omløpstid|omløpsperiode]] er i et nøyaktig forhold med Neptuns – en situasjon kalt en [[baneresonans]] – kan den bli låst i en synkronisert bevegelse med Neptun, og på den måten unngå å bli [[Perturbasjon|perturbert]] bort hvis de relative tilpasningene er passende. Hvis for eksempel et objekt er i akkurat den rette typen bane, slik at den går to omløp rundt solen hvor hvert tredje omløp Neptun fullfører, og hvis den når [[perihelium]] med Neptun et kvart omløp unna, vil Neptun alltid være i omtrent den samme relative posisjonen som den begynte når det returnerer til perihelium. Dette fordi Neptun vil ha fullført 1½&nbsp;bane på samme tid. Dette er kjent som en 2:3-resonans (eller 3:2) og tilsvarer en karakteristisk [[store halvakse]] på ca. 39,4&nbsp;[[Astronomisk enhet|AE]]. Omtrent 200 kjente objekter befinner seg i denne 2:3-resonansen,{{Sfn|Minor Planet Center}} deriblant [[Pluto]] og [[Plutos måner|dens måner]], og gruppen er kjent som [[plutino]]er.

Mange plutinoer, inkludert Pluto, har baner som krysser banen til Neptuns, selv om baneresonansen betyr at de aldri kan kollidere. Plutinoene har høye baneeksentrisiteter, noe som antyder at de ikke stammer fra det området hvor de er i dag, men at de i stedet ble sendt dit på grunn av Neptuns vandring.{{Sfn|Chiang|2003|s=430–443}} IAUs retningslinjer sier at alle plutinoer må, akkurat som Pluto, oppkalles etter guddommer fra underverdenen.{{Sfn|IAU, ''Naming of Astronomical Objects''}} 1:2-resonansen – de objektene som fullfører et halvt omløp hvor hvert omløp Neptun fullfører – tilsvarer en store halvakse på 47,7&nbsp;AE og er en tynn populasjon.{{Sfn|Johnston|2007}} Objektene ved denne resonansen refereres noen ganger til som [[Resonante transneptunske objekt#1:2-resonans|twotinoer]]. Andre resonanser eksisterer også ved 3:4, 3:5, 4:7 og 2:5.{{Sfn|Davies|2001|s=104}} Neptun har et antall [[Neptuntrojan|trojanske objekter]] som okkuperer [[lagrange-punkt]]ene L<sub>4</sub> og L<sub>5</sub>; gravitasjonelt stabile regioner ligger både foran og bak i Neptuns bane. Neptuntrojanere beskrives ofte å være i en 1:1-resonans med Neptun, og har typisk svært stabile baner.

I tillegg er det et relativt fravær av objekter med en store halvakse under 39&nbsp;AE som tilsynelatende ikke kan forklares av de nåværende resonansene. Den gjeldende aksepterte hypotesen for dette er at når Neptun vandret utover, forflyttet ustabile baneresonanser seg gradvis gjennom denne regionen. Alle objekter i denne regionen ble da fanget opp eller gravitasjonelt kastet ut av den.{{Sfn|Davies|2001|s=107}}

=== «Kuiperstup» ===
[[Fil:Semimajorhistogramofkbos.svg|thumb|Graf som viser antall kuiperbelteobjekter for en gitt avstand fra solen. Plutinoene er flest ved 40&nbsp;AE, mens de klassiske er mellom 42 og 47&nbsp;AE og twotinoene er ved 48&nbsp;AE.]]
[[Resonante transneptunske objekt|1:2-resonansen]] ser ut til å være en grense hvor få objekter er kjent utenfor. Det er ikke klart om det faktisk er den ytre grensen av det klassiske beltet eller om det bare er begynnelsen på et bredt gap. Objekter har blitt oppdaget ved 2:5-resonansen ved ca. 55&nbsp;AE, godt utenfor det klassiske beltet, men prediksjoner av et stort antall legemer i klassiske baner mellom disse resonansene har ikke blitt bekreftet gjennom observasjon.{{Sfn|Chiang|2003|s=430–443}}

Tidligere modeller av Kuiperbeltet hadde antydet at antallet av store objekter ville øke med en faktor på to utenfor 50&nbsp;AE,{{Sfn|Brown|1999|s=1411–1421}} så dette plutselige fallet, kjent som «Kuiperstupet», var helt uventet. Årsaken til dette stupet er fremdeles ukjent. Bernstein og Trilling har funnet beviser for at den raske nedgangen i objekter på 100&nbsp;km eller mer i radius utenfor 50&nbsp;AE er reell, og at den ikke kommer av observasjonell bias. Mulige forklaringer inkluderer at materialet ved den avstanden er for knapt eller spredt til å [[Akkresjon|akkrere]] til større objekter, eller at senere prosesser fjernet eller ødela de som ble dannet.{{Sfn|Bernstein|2004|s=1364}} Patryk Lykawka ved universitetet i [[Kobe]] har hevdet at gravitasjonell tiltrekning fra et usett planetobjekt, kanskje på størrelse med [[jorden]] eller [[Mars (planet)|Mars]], kan være årsaken.{{Sfn|Brooks|2008}}{{Sfn|Schilling|2008}}