Redigerer Kristiansten festning (avsnitt)

=== Den store nordiske krig ===
Under [[den store nordiske krig]]ens siste dager, høsten 1718, tok [[Karl XII]] av [[Sverige]] initiativet til sin andre invasjon av Norge. Hovedstyrken på 40 000 mann ble sendt for å angripe [[Fredrikshald]], og en armé på 10 073 mann, 6721 hester og 2500 slaktedyr under ledelse av general [[Carl Gustaf Armfeldt]] ble sendt til [[Trøndelag]] for å beleire Trondheim. Armfeldts armé hadde oppsamlingsområde i [[Duved]] og hadde avmarsj derfra 27. august. Armfeldt rykket frem mot Trondheim, som ble forsvart av 6 900 soldater under ledelse av [[Vincents Budde]]. Budde valgte å forskanse sin undertallige styrke i den godt befestede byen, og rev all bebyggelse på [[Bakklandet]] (unntatt den nyoppførte [[Bakke kirke (Trondheim)|Bakke kirke]]) for å ha fri skuddlinje. På Kristiansten festning var det 76 kanoner, og her lå 1 000 mann, på Munkholmen 400 mann, mens hovedstyrken var forlagt til selve byen. 

De svenske troppene møtte motstand både fra de norske soldatene og fra folk på landsbygda, som husket den tidligere svenske okkupasjonen av Trøndelag. Armfeldt fikk ikke med seg det tunge beleiringsartilleriet, og hadde også problemer med å få frem proviantforsyninger, og vinteren satte inn. Han nådde frem til Trondheim i begynnelsen av november og beleiret byen, men kunne ikke true festningen uten det tunge artilleriet. Kristiansten var godt rustet og hadde mat for seks måneder. Armfeldts styrker holdt seg godt utenfor skuddhold. Ved et tilfelle da svenskene oppholdt seg på [[Lade]], ble det løsnet skudd mot dem fra Munkholmen, men skuddene nådde ikke fram. [[Karl XII]] var ikke fornøyd med Armfeldts innsats og ga ham ordre om å innta byen. Armfeldt valgte imidlertid å trekke sine styrker tilbake i retning av [[Melhus]] og [[Gauldalen]].

Overnatting under åpen himmel og mangel på proviant medførte at mange av de svenske soldatene ble syke, og soldatstyrken var nær halvert ned til 4 000 mann. Kong Karl XII av Sverige falt ved [[Fredriksten festning]] 11. desember, men det skulle gå en måned før meldingen kom frem til Armfeldt. Han startet tilbaketoget til Sverige 12. januar 1719. På vei over fjellet fra [[Tydal]] ble været svært dårlig, med snøvær, kulde og kraftig vind. 

Da uværet hadde lagt seg, kom kaptein Jens Henrich Emahus opp på fjellet med en tropp skiløpere, og hans rapport forteller i sin nakne enkelhet om den katastrofe som hadde rammet Armfeldts armé: ''«Det var et sørgelig og gyselig syn! Menneskene lå døde i hobe på 30, 40, 50 og flere, i fuld mundering med randsel på ryggen, nogle med geværet på armen, andre lå døde på veien med mad i hånden, ja endog i munden. Rytterne stod på hovedet i sneen langs veiene, således som de var kastede af hestene, man havde slået kolberne af sine geværer for at gjøre op ild med (…), nei, jeg kan ikke beskrive det. Jo længere mand kom op på fjeldet, des flere døde mennesker og hester fik man at se»''.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nb.no/karl-xii-kart/omfelttogene.htm|tittel=Karl XIIs felttog i Norge 1716 og 1718|besøksdato=2019-12-28|verk=www.nb.no}}</ref>

2 200 soldater frøs i hjel, 1&nbsp;400 døde senere av frostskader og 450 ble invalide (kildene spriker i antall døde). Armfeldts retrett har blitt sammenlignet med [[Napoleon]]s retrett fra [[Moskva]].

Men de norske troppene på Kristiansten hadde også tap. Festningen var overbefolket og forholdene var usunne. Det var pengemangel, og verken offiserer eller soldater fikk lønn. De manglet viktig utstyr som madrasser, uniformer og våpen, og mange av soldatene døde av disse forholdene under beleiringen.