Redigerer Krigføring i oldtiden (avsnitt)

== Taktikker og våpen ==
=== Strategi ===
Antikk strategi fokuserte hovedsakelig på dobbeltmålet om å overbevise fienden om at fortsatt krigføring ville koste mer enn å underkaste seg og å få mest mulig ut av krigen.

Å tvinge fienden til å underkaste seg, gikk vanligvis ut på å beseire hæren deres på slagmarken. Når de fiendtlige styrkene var spredt, tvang trusselen om beleiring, sivile dødsfall og lignende ofte fienden til forhandlingsbordet. Men dette målet kunne nås på andre måter. Brenning av fiendens avlinger kunne fremtvinge valget mellom å overgi seg eller å kjempe et feltslag. Å vente på at fiendens hær måtte oppløses på grunn av at innhøstningen startet eller at de gikk tom for betaling til leiesoldater gav fienden et lignende valg. De eksepsjonelle konfliktene i den antikke verdenen var de der disse reglene for krigføring ble brutt. [[Sparta]]nerne og [[athen]]erne nektet å overgi seg etter mange år med krig, og de var nær konkurs i [[Peloponneserkrigen]], er et slikt eksepsjonelt eksempel, på samme måte som da romerne nektet å overgi seg etter [[slaget ved Cannae]].

Et mer personlig mål i krig var profitt. Denne profitten var ofte som penger, slik som tilfellet var med raidekulturen til de [[gallere|galliske]] stammene. Men profitten kunne være politisk siden store ledere i krig ofte ble belønnet med embeter i styresmakten etter sin suksess. Disse «strategiene» motsier ofte dagens fornuft siden de er i konflikt med hva som vil være best for statene som var involvert i krigen.

=== Taktikker ===
[[Fil:Battle of Gaugamela, 331 BC - Opening movements.png|right|thumb|330px|[[Aleksander den store]] vant [[slaget ved Gaugamela]] ved å spre den tallrikt overlegne fienden og få kong [[Dareios III]] til å flykte.]]
Effektive taktikker varierte kraftig, og var avhengig av:
#Størrelsen på styrken generalen ledet
#Størrelsen på fienden
#Terrenget
#Været
#Evnen til styrken generalen ledet
#Evnen til fienden
#Enhetstypene til styrken generalen ledet
#Enhetstypene til fienden

Dersom en general visste at han hadde en overveldende styrkefordel, ville han ofte forsøke å angripe fiendens front med sitt infanteri mens han holdt kavaleriet på sidene, eller flankene. Denne manøveren ble brukt etter at bueskyttere og beleiringsmaskiner som ofte ble holdt trygt bak infanteriet, hadde skutt flere salver av piler eller kampesteiner på motstanderne. Etter at disse salvene hadde myket opp fienden, ville infanteriet rykke frem og angripe fiendens frontlinjer. Når infanteriet hadde gått i nærkamp med dem og deres oppmerksomhet var fokusert på det angripende infanteriet, ville kavaleriet angripe flankene fra høyre og venstre, [[desimere]] fienden og forhindre åpninger de kan flykte gjennom.

I tilfeller der generalens fordel var jevnere med motstanderen, kunne han forsøke å spre fienden siden flyktende styrker er langt mindre organisert og enklere å drepe enn når de står fast. Dette kan utføres ved å angripe fiendens svake styrker (trefningsstyrker) med sterkt infanteri, slakte mange av dem og dermed få dem til å spre seg. Når en enhet ser en annen flykte, er det langt mer sannsynlig at den vil flykte i panikk. En enda større bedrift ville det være å bryte viljen til fiendens general (eller drepe ham) og få han og hans livvakt til å flykte og etterlate sin hær uten andre valg enn å følge etter. Denne taktikken forsøker å starte en [[dominoeffekt]] som resulterer i at hele motstanderens styrke flykter fra slagmarken. Når hele motstanderens styrke har blitt spredt, var det ikke uvanlig å bruke kavaleri til å ødelegge så mye som mulig av den flyktende styrken og svekke fienden ytterligere.

=== Våpen ===
Antikke våpen inkluderte pil og [[bue]]r, [[stakevåpen]] som [[spyd]], [[falx]] og [[kastespyd]], nærkampsvåpen som [[sverd]], spyd, [[klubbe]]r, [[øks]]er og [[kniv]]er. [[Katapult]]er og [[rambukk]]er ble brukt under [[beleir]]inger.

=== Beleiringer ===
[[Fil:Ramesseum_siege_of_Dapur.jpg|thumb|Den egyptiske [[beleiringen av Dapur]] i det 13. århundre f.Kr., fra [[Ramesseum]] i [[Teben (Egypt)|Teben]].]]
Bymurer og festningsverk var livsviktige for forsvaret av de første byene i antikkens Midtøsten. Murene ble bygget av [[murstein]]er, stein, tre eller en kombinasjon av disse materialene avhengig av lokale ressurser. Den tidligste representasjonen av beleiringer er datert til [[protodynastisk tid i Egypt]], rundt 3000 f.Kr., mens det første beleiringsutstyret er kjent fra egyptiske gravrelieffer fra det 24. århundre f.Kr. som viser beleiringsstiger med hjul. [[Assyria|Assyriske]] palassrelieffer fra det 9. til det 7. århundre f.Kr. viser beleiringer av flere byer i Midtøsten. Selv om enkle rambukker hadde blitt tatt i bruk i det foregående årtusenet, forbedret assyrerne beleiringskrigføringen. Den vanligste praksisen i beleiringer var derimot å sette opp en beleiring og vente på at fienden på innsiden skulle overgi seg. På grunn av [[logistikk|logistiske]] problemer, kunne sjelden lange beleiringer som involverte annet enn en liten styrke opprettholdes.