Redigerer Kosovo (avsnitt)

===Det ottomanske riket===
Etter den ottomanske erobringen ble patriarkatet i Péc oppløst og funksjonen overtatt av den greske biskopen i Ohrid. Patriarkatet ble gjenopprettet i 1557 under storvisir Mehmed Sokollu som var serbisk av fødsel. Dette førte til at kirken som den serbiske folkegruppens åndelige leder ble styrket.<ref name="Judah" />

Serberne holdt i hovedsak fast på ortodoks kristendom. Mange etniske albanere gikk på 1600-1700-tallet over til islam og ble noe påvirket av orientalsk kultur. Albanernes harde motstand mot ottomanske invasjon kan være bakgrunn for at de i større grad ble presset til å gå over til islam. Mange albanere gikk i tjeneste hos ottomanene som soldater eller embetsmenn. I [[Sandžak]] nord for Kosovo gikk en del serbere over til islam. Mot slutten av 1600-tallet ble forholdene for de kristne vanskeligere. Ottomanene anså serbernes støtte til Østerrike som fiendtlig og serberne begynte å se på albanerne som fiender på ottomansk side. De etniske albanernes tilknytning til islam var relativt overfladisk, [[bektasji]] hadde en sentral stilling og religionen spilte en begrenset rolle for nasjonal identitet blant etniske albanere.<ref name="sypress" /><ref name="UDI" />

Under ottomansk styre begynte etniske albanere fra høylandet å slå seg ned på flatlandet samtidig som serbiske føydalherrer trakk nordover. I 1690 utvandret den serbisk ortodokse patriarken i [[Peć]] og stor deler av de etniske serberne i Kosovo (kildene oppgir både {{formatnum:30000}} personer og {{formatnum:37000}} familier) til det daværende [[Ungarn]] innenfor [[Habsburgmonarkiet]]. Denne utvandringen medvirket til at det serbiske tyngdepunktet ble flyttet nordover. Samtidig slo flere etniske albanere seg ned i Kosovo slik at området på denne tiden fikk albansk flertall. Etnisk serbere som ble assimilert til den albanske gruppen og konverterte til islam medvirket også til den demografiske forskyvningen. Folkevandringen skjedde under [[Den store tyrkiske krig]] da Habsburgernes styrker inntok Beograd, [[Niš]], Kosovo og [[Skopje]] i 1689 og ble drevet tilbake av sultanen året etter. Habsburgerne kontrollerte Kosovo i to måneder vinteren 1689-1690, og ottomanske styrker gikk til motangrep og drev habsburgske styrker tilbake til [[Novi Pazar]] og Niš fra januar 1690. Omstendighetene ellers er omstridt og utgjør deler av grunnlaget for både serbisk og albansk nasjonalisme. Det er uklart om patriarken og andre som forlot Kosovo hadde alliert seg med habsburgerne eller om de bare fryktet konsekvensene av ottomansk gjenerobring i 1690.<ref name="Ancsombe">Ancsombe, F. F. (2006). The Ottoman empire in recent international politics-II: the case of Kosovo. ''The International History Review,'' 28(4), 758-793.</ref><ref name="Judah" /> 

I 1766 ble patriarkatet i Pec oppløst og det serbiske ortodokse senteret ble forflyttet til Sremski Karlovci i Vojvodina.<ref name="Judah" /> Serbia, Montenegro og Hellas ble selvstendige stater i 1878, mens Kosovo, Albania og Makedonia forble i det ottomanske riket.<ref name="sypress" /><ref name="UDI" /> Den serbisk-tyrkiske krigen 1876-1878 og serbisk ekspansjon sørover førte til at mange etniske albanere flyktet og omkring 50.000 slo seg ned i Kosovo. En del slaviske muslimer forlat Bosnia (som var okkupert av Østerrike) og Montenegro, og slo seg ned i Kosovo, mens en del etniske serbere forlot Kosovo og slo seg ned i Serbia. En albansk-nasjonalistisk bevegelse etter 1878 forsøkte [[Prizrenligaen]] å etablere en albansk samling innenfor det ottomanske riket. Da ligaen med forsterket tanken om selvstendighet ble den slått ned av ottomanske styrker.<ref name="Judah" />
[[Fil:Europe 1878 map en.png|thumb|Grensesituasjonen på Balkan etter [[Berlin-kongressen]] i 1878.]]