Redigerer Koreakrigen (avsnitt)

== Aktive krigshandlinger ==

=== Krigsutbrudd ===
[[25. juni]] [[1950]] gikk nordkoreanske styrker over den [[38. breddegrad]] og inn i Sør-Korea, støttet av et intenst bombardement. 135&nbsp;000 soldater støttet av til sammen 242 [[stridsvogn]]er, hvorav 150 sovjetiske [[T-34]], og 180 fly avanserte de hurtig mot en langt svakere motstander på rundt 98&nbsp;000<ref>[http://snl.no/Koreakrigen Store norske leksikon]</ref> soldater med dårligere utstyr, hvor de manglet blant annet stridsvogner, angrepsfly og [[panservern]]våpen. Det var heller ingen utenlandske soldater stasjonert i landet da angrepet kom. Allerede om ettermiddagen [[28. juni]] var den sørkoreanske hovedstaden [[Seoul]] inntatt.

Kamphandlingene skapte umiddelbart en stor flyktningestrøm, men mange av flyktningene ble drept av kamphandlingene.

=== FNs intervensjon ===
Flertallet i [[FNs sikkerhetsråd]], med [[Sovjetunionen]]s representant fraværende, vedtok allerede samme dag som invasjonen fant sted, en henstilling til regjeringen i [[Pyongyang]] om å trekke sine tropper tilbake. Det skjedde ikke, og samme dag gikk USA til aksjon for å støtte Sør-Korea. 

De sørkoreanske styrkene ble presset ned til den sørøstlige kystbyen [[Busan]]. Der ble FN-styrkene forsterket, og et motangrep ble igangsatt med en ilandsetting av [[United States Marine Corps|marinestyrker]] ved [[Incheon]] utenfor [[Seoul]]. Dette kuttet de allerede sterkt belastede nordkoreanske forsyningslinjene og tvang dem til en rask retrett.

Da FN-styrkene, ledet av den amerikanske [[general]]en [[Douglas MacArthur]], krysset den [[38. breddegrad]], ble det advart mot å rykke for langt inn mot den kinesiske grensen, både fordi dette ville kunne provosere fra kinesisk militært engasjement, og vinteren i disse fjellstrøkene kunne by på tøffe forhold. 

MacArthur avviste fullstendig muligheten for kinesisk militær innblanding, og selv etter trefninger med kinesiske tropper ble FN-styrkenes meldinger om dette avvist av hovedkvarteret for FN-styrkene, plassert i Japan. 

=== Kinas inngripen ===
I november [[1950]] dukket de første kinesiske troppene opp i felten, og [[Kina]]s engasjement økte betydelig etter hvert. Vinteren satte inn for fullt, og de amerikanske styrkene i dette området var ikke utstyrt for å møte slik ekstrem kulde som de ble utsatt for.  Mange frøs i hjel, og kineserne feide over de forkomne amerikanske styrkene. En storstilt og vellykket evakuering fra de mest utsatte områdene ble gjennomført og reddet FN-styrkene fra et totalt nederlag i nord. 

De kinesiske tapene var samtidig helt enorme. Etter at en del arkiver er blitt tilgjengelige i [[Folkerepublikken Kina]] kan det påvises at dette i stor grad skyldes [[Mao Zedong]]s detaljstyring fra [[Beijing]]. For ham var politiske og diplomatiske poenger av førsterangs interesse, og store tap var ikke noe vesentlig problem for ham. Den kinesiske overkommandant general [[Peng Dehuai]] mente at en langsommere fremrykning som ikke tynnet ut styrkene ved fronten og ikke forlenget forsyninglinjene så raskt ville ha ført til man nådde sine mål, om enn senere. Men i drakampene mellom ham og Mao kom han som regel til kort. Kildene viser at det også oppstod friksjon mellom [[Mao]] og [[Stalin]], ettersom [[Sovjetunionen|sovjeterne]] utstyrte og trente [[Folkets frigjøringshær]]s flystyrker. Måten krigen ble ført på gjorde flystyrkene mindre effektive enn de kunne ha vært; de hadde sin fulle hyre med å patruljere over [[Yalu]]elven og hadde for lang vei frem til fronten til å gi virkningsfull kampstøtte til de kinesiske bakkestyrke.<ref>Xiaoming Zhang: ''Red Wings over the Yalo: China, the Soviet Union, and the Air War in Korea'', College Station TX: Texas A&M University Press, 2002, ISBN 1-58544-201-1</ref>   

=== Spørsmål om atomvåpen ===

MacArthur ville stoppe den kinesiske fremrykningen ved bruk av [[atomvåpen]], men president [[Harry S. Truman]] ga ikke tillatelse til dette. MacArthur gikk da ut med sterk kritikk mot presidenten og ble deretter avsatt som øverstkommanderende.

Frontlinjen flyttet seg både sørover og nordover, men sommeren [[1951]] stabiliserte FN-styrkene sine stillinger noe nord for den opprinnelige grensen. Områder i øst ble tilføyd Sør-Korea, som samtidig mistet kontrollen over en kyststripe i vest.